Lengst nord i Stillehavet ligger Beringstredet.

På havbunnen her kom forskerne i fjor helt overraskende over flere rekker med hull bortover langs havbunnen.

Dette var på litt over 3.500 meters dyp.

forskning.no fortalte for en måned siden om hvordan vitenskapsfolk om bord på det norske forskningsskipet «G.O. Sars» i 2004 hadde sendt en ubemannet fjernstyrt ubåt – en ROV – med et kamera ned til havbunnen midt ute i Atlanterhavet, nord for øygruppen Azorene.

les saken her

Hva er disse hullene på bunnen av Atlanterhavet?

– Helt uventet dukket plutselig sporene opp på skjermen nede fra om lag 2.000 meters dyp, fortalte Odd Aksel Bergstad til forskning.no om det som hendte for 20 år siden.

Den nå pensjonerte forskeren ved Havforskningsinstituttet ledet toktet til midten av Atlanterhavet den gangen.

I en publikasjon i fjor stilte han og den amerikanske forskeren Michael Vecchione spørsmål ved hvorfor ikke noen har kunnet forklare disse hullene i løpet av de mange årene som har gått siden 2004.

Dyr på ekstreme steder

Har andre forskere nå endelig funnet svaret dypt nede i Stillehavet?

Anne Helene Tandberg er forsker ved Universitetsmuseet i Bergen og ekspert på marine dyr som lever under ekstreme forhold.

I havdypet møter dyr et voldsomt trykk. I tillegg er det kaldt og fullstendig mørkt.

Nede i Marianegropen sørøst for Japan, verdens dypeste sted på litt over 11.000 meter, kan trykket sammenlignes med om hundre elefanter tok plass sammen oppå hodet ditt.

Likevel finnes det mange levende organismer her nede.

Tandberg var i fjor sommer med på en ekspedisjon om bord på det tyske forskningsskipet «R/V SONNE» til den nordlige delen av Stillehavet. Hovedmålet hun og forskerne ved Senckenberg-instituttet i Tyskland hadde, var å lete etter liv nede i den 7.000 meter dype Aleutergropa.

– Vil ville også gjøre noen undersøkelser et stykke lenger nord oppe i Beringstredet, mellom Alaska og Russland, forteller hun.

Her ble det fra forskningsskipet senket ned det Tandberg beskriver som en «diger klump». Den var full av filmkameraer og vanlige kameraer som tar høyoppløste enkeltbilder nede i dyphavet.

Hull på havbunnen

Tandberg og kollegene satt og fulgte med på filmbilder nede fra dypet.

– Det var da vi plutselig så en masse hull nede på bunnen, forteller hun forkning.no.

– Hullene var på rekker etter hverandre.

– Etter hvert fant vi i alt 200 av dem på tre ulike steder.

Tandberg forteller at forskerne raskt kunne konstatere at det gikk en horisontal tunnel – eller en slags gang – under hver av disse rekkene med hull.

Så hundre ulike dyr på film

– På videoene og bildene vi tok, registrerte vi nesten hundre ulike arter dyr som levde på dette stedet rundt 3.500 meter nede i dypet.

– Dette var bare de dyrene vi kunne se, for i tillegg lever det hundrevis av andre små dyr her nede. De finner vi når vi får analysert prøver vi tar nede fra dypet.

Forskerne på «R/V SONNE» ble enige om at det måtte være et av de litt større dyrene de kunne se på bildene, som lagde hullene.

Fiskene de hadde observert, mente de var for store. Mark nede på havbunnen ble også utelukket. Det samme ble kråkebollene de så.

– Så fikk plutselig kollegaen min Angelika Brandt øye på et nesten hvitt dyr med skjær av rosa.

– Det var et krepsdyr, en amfipode. Den var på vei ut av et av hullene.

Dette var et dyr Brandt dro kjensel på, fordi det lignet noe en kollega av henne hadde observert på havbunnen nede i Antarktis på 1980-tallet.

Et tidligere ukjent dyr

Med et spesialredskap klarte forskerne å fange et krepsdyr, maken til det de hadde sett komme opp av hullet dypt nede i havet.

– Da vi fikk det opp, viste det seg å være et dyr som sannsynligvis ikke er blitt registrert tidligere.

– Men jeg kunne fastslå at det tilhørte krepseslekten Maera, forteller Tandberg. Som var den som kunne mest om krepsdyr på ekspedisjonen.

– Dyret hadde riktig størrelse i forhold til hullene, og det har framføtter som er spesialutformet for graving.

Leiren som du ser på siden av hullene på bildene her, tror forskerne at krepsdyret kan ha skubbet opp av hullene.

Tandberg og kollegene sin hypotese er at dyret ønsker å grave seg en tunnel som det kan oppholde seg nede i.

Men i stedet for å bære med seg leiren den graver helt til en åpning i enden av tunnelen, så kan krepsdyret lettere bli kvitt leiren om den kastes opp gjennom et av hullene som ligger på rekke og rad.

Dyret er en smarting med andre ord.

Forskerne antar at amfipoden enten graver etter mat eller at den kanskje lager et skjulested for ungene sine.

Samtidig spør de seg hvordan et krepsdyr fryktelig langt nede i det kalde stupmørket i havet, kan ha funnet ut at den bør holde på med så avansert ingeniørarbeid.

Gir ikke svar om hullene i Atlanterhavet

Tandberg og kollegene hennes er samtidig nokså sikre på noe annet:

De har ikke funnet svar på hvem som har gravd de hullene Odd Aksel Bergstad og kollegene hans fant i Atlanterhavet for snart 20 år siden.

– Hullrekkene de fant nord for Azorene, hadde ikke noen gang eller tunnel under seg.

– Altså kan det ikke ha vært det samme dyret som har lagd de rekkene med hull.

– Det må være noe annet.

Så mysteriet med hullene i dypet av Atlanterhavet fra 20 år tilbake, er fortsatt ikke løst.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanser:

Julia D. Sigwart m.fl: «Heterogeneity on the abyssal plains: A case study in the Bering Sea», Ecology and Evolution, mars 2023

Michael Vecchione og Odd Aksel Bergstad: «Numerous Sublinear Sets of Holes in Sediment on the Northern Mid-Atlantic Ridge Point to Knowledge Gaps in Understanding Mid-Ocean Ridge Ecosystems», Frontiers in Marine Science, 2022.

les også

Verdens nordligste øy er likevel ikke en øy