Det er mange hensyn å ta når foreldre skal velge hvem sitt etternavn barnet skal få.

Finnes det kanskje en svigerfar som blir veldig lei seg, et gårdsnavn med sterk tilhørighet eller et ønske om å bringe slektsnavnet videre?

Skal ungen få det fine navnet, det mest særegne navnet eller navnet som lettest lar seg uttale på engelsk?

En ny doktorgradsavhandling viser at foreldre i dag, gir barna sine som regel pappaens etternavn. Hvorfor er det fortsatt sånn, i et av verdens mest likestilte land?

Gammel kunnskap om barns etternavn

Det finnes lite ny informasjon om valg av etternavn på barn i Norge.

SSB undersøkte dette sist i 2003, da de spurte over 6000 menn og kvinner om valg av etternavn.

Da viste det seg at over 70 prosent mente det var best at barna fikk fars etternavn, enten alene eller med morens etternavn som mellomnavn. Dette gjelder både menn og kvinner.

Det var bare én av hundre som synes at barnet skulle få mors navn alene. Og seks av hundre mente at morens navn burde komme til slutt og at farens navn ble mellomnavnet.

Men denne undersøkelsen er altså 15 år gammel. Og tallene er enda eldre, fra 2003. Hvordan er dette i dag? Er vi blitt mer likestilte i navnevalgene våre?

– Det er fortsatt flest som mener at farens navn bør komme til sist, sier forsker Line Førre Grønstad.

Avhandlingen hennes ble først omtalt på Kilden.no.

To etternavn, med mannens til slutt

Grønstad disputerte nylig med en doktorgradsavhandling om mannens valg av etternavn, både på seg selv og på barna.

Hun stilte blant annet spørsmål om holdninger til barnas etternavn.

Cirka halvparten av mennene mente barna burde få begge navnene. 21 prosent mente barna bare burde få mannens, og to prosent mente de burde få kvinnens.

Av de som mente barna burde få begge navn, mente 28 prosent at mannens navn burde komme sist. To prosent mente det burde være kvinnens.

Resten svarte at det ikke spilte noen rolle for dem eller at de var usikre.

Det var også flest kvinner som mente barnet burde få farens navn framfor kvinnens. Dersom barnet fikk begge navnene, mente også kvinnene at mannens navn burde være hovedetternavnet.

Kvinner tar fortsatt mannens navn

Det er nesten umulig å snakke om etternavn på barna våre, uten å snakke om etternavn generelt.

Når menn og kvinner gifter seg, tar kvinner fortsatt oftere mannens navn enn omvendt. Grønstads undersøkelse fra 2018 viser at fire prosent av mennene tok etternavnet til kvinnen, mot 47 prosent blant kvinnene.

Kjønnsforskere og samfunnsforskere peker på flere årsaker til dette:

For eksempel er det viktigere for kvinner at alle medlemmer av familien heter det samme, og kvinner endrer navn som en romantisk gest til mannen.

En kjærlighetserklæring

Dette mener for eksempel tidligere professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Hanne Haavind.

– Det å bytte etternavn er en form for kjærlighetserklæring og et bidrag til å styrke fellesskapet mellom de to, sier hun.

Haavind mener at det «å ta mannens etternavn» er blitt noe kvinnen gjør bevisst.

– Mannen kan ikke kreve det, så når hun gjør det, fremhever hun betydningen av forholdet mellom dem, sier hun.

– Hennes navnebytte er en gave. Men ved hjelp av mellomnavnet og fornavnet beholder hun samtidig seg selv.

Haavind er også kjønnsforsker og ga blant annet ut boken «Myten om den gode mor» på 70-tallet.

Har ingenting med likestilling å gjøre

Den norske mannen er blitt mer likestilt på mange områder. Han tar stor del av fødselspermisjonen, deltar mer i barneoppdragelsen generelt, gjør mer husarbeid enn noen gang og velger oftere kvinnedominerte yrker nå enn før.

Hvorfor er vi ikke mer likestilte på navnefronten?

– Navnebytte oppfattes ikke lenger som et symbol på at mannen er overhodet og kvinnen underordna, sier Turid Noack, tidligere seniorforsker ved SSB.

– Endring av etternavn har fått positive verdier i seg selv. For vanlige folk har altså ikke navn noe med likestilling å gjøre, sier hun.

En upolitisk markering

Noack var en av forskerne bak SSBs navneundersøkelsen fra 2003 og gjorde gruppeintervjuer i etterkant av den.

Hun forteller at navnebytte på den tiden handlet om flere ting.

– Det å bytte etternavn var viktig for mange kvinner fordi det var en markering. Nå startet de noe nytt. I intervjuene var de også opptatt av at alle i familien skulle ha samme navn.

Noack konkluderer med at navnebytte handlet mer om å markere overgangen til ekteskap fra det å være kjærester eller samboere, enn noe politisk.

– For dagens unge er det ikke kvinnekamp som gjelder. De blander ikke navnebytte med kvinnekamp, sier hun.

Selve beslutningen påvirker navnevalg

Line Førre Grønstad undrer seg over hvorfor ikke mannen tenker i samme baner som kvinnen.

– Hvis tanken er å markere kjærligheten eller å tydeliggjøre at familien blir én enhet, så kunne vel mannen like gjerne tatt kvinnens navn? sier hun.

Grønstad mener at en av grunnene til at det ofte blir mannen som får etternavnet, er at han slipper å ta et valg. Han tar etternavnet sitt for gitt.

Hun kaller det mannens privilegium å slippe å ta beslutninger om navn, siden det i utgangspunktet allerede er gitt at barnet skal få navnet hans.

– Menn tenker ikke så mye på det. Ideen om å endre navn finnes ikke hos menn, men den finnes hos kvinner. Du kjenner alltid til noen som har brukt mannens navn, sier Grønstad.

– Her ser vi også et kulturelt press. Menn skal føre videre slekten sin, sier hun.

Mye identitet knyttet til etternavn

Navn har også mye med identitet å gjøre, ifølge Grønstad.

– Mange opplever at de har en indre identitet fra de er små til de dør. Da blir identiteten en slags kjerneversjonen av individet. Og identiteten knyttes ofte til navnet. Det å bytte navn blir derfor for mange som å bytte identitet.

Hvis kvinnen for eksempel har holdt på sitt eget navn inn i ekteskapet, kan det være lettere for henne å gi etter når det gjelder barn.

– Noen velger å ta kampen om eget navn og orker ikke å ta begge kampene, sier Grønstad.

Hun peker også på rollemodeller: Kvinner har rollemodeller som mest sannsynlig har latt mannens navn gå til barna. Mødre, svigermødre, bestemødre, tanter og venner.

Familienes egne valg

Bør ikke folk få velge selv hva barna skal hete, uten å tenke på hva som er likestilt eller politisk korrekt?

Grønstad mener at man i hver familie må få ta sine egne valg.

– Kanskje har man en svigerfar som vil bli veldig lei seg dersom navnet hans ikke blir videreført. Eller man har et navn som er for spesielt, for lite spesielt eller som inneholder æ ø eller å. Kanskje kommer navnet fra en spesiell plass, som gjør det enda mer knyttet til identitet, sier hun.

Grønstad mener likevel at valgene kvinner og menn tar om barnas etternavn følger en viss tendens.

– Dette er en av de småtingene som sier noe om at vi har litt å gå på når det gjelder likestilling. Det betyr ikke at den enkelte som velger i tråd med det vanlige, gjør feil. Men når det blir så systematisk, blir det problematisk. Menn og kvinner har ikke de samme mulighetene til å velge, selv om de har det juridisk, sier hun.

Den mest likestilte løsningen

Undersøkelsen til Grønstad er en holdningsundersøkelse og forteller mye om hvordan kvinner og menn tenker rundt navnebytte. I en tilleggsundersøkelse fant hun at nesten halvparten av kvinnene tok mannens etternavn, mens fire prosent av mennene byttet til konens.

Men ingen av undersøkelsene sier ikke hvor mange barn som har fått enten morens eller farens etternavn.

Det som finnes av informasjon om barns etternavn i dag, er fra SSBs årlige navneundersøkelser i Norge.

Tallene fra 2019 viser blant annet åtte prosent har etternavn med bindestrek.

Bindestrek-løsningen er den mest likestilte løsningen i tillegg til å lage et helt nytt navn, ifølge Grønstad, fordi da blir begge etternavnene med videre på lik linje.

Kvinnen har ansvar for familiens beste

Amerikanske forskere har også forsøkt å finne forklaringer på den ulikestilte navnetradisjonen.

De mener at det er vanskeligere for kvinner å velge mellom individet og familiefellesskapet.

Ta for eksempel dette med samme etternavn på alle familiemedlemmer: Her føler kvinner oftere et sterkere ansvar enn menn. Dermed ofrer hun sitt eget navn – og kanskje sin egen identitet – for det hun mener er det beste for familien.

De amerikanske forskerne tror også det ligger en form for skyldfølelse bak ulikhetene. Før i tiden – da det var skamfullt å få barn utenfor ekteskapet – kjempet mødrene ofte en kamp for at barnet skulle få farens etternavn. Det var en måte å gi barnet anerkjennelse og legitimitet på.

Dette henger igjen, ifølge forskerne. Bør ikke kvinner gi opp egen identitet og heller gi barna det etternavnet som er best for dem – nemlig farens etternavn?

I denne studien fra 2002 kommer det fram at enkelte menn synes at det er lite maskulint å gi fra seg etternavnet sitt, eller å bruke bindestrek. De ser på det som tap av makt.

Når skal det endre seg?

Line Førre Grønstad, navneforskeren fra Bergen, har inntrykk av at ting endrer seg.

Det ser ut til at flere kvinner i dag holder på navnet sitt i dag enn før. Her er det større endring blant damene enn det er blant mennene.

Grønstad er selv gift og har tatt ektemannens etternavn som sitt mellomnavn. Han har på sin side tatt hennes etternavn som sitt mellomnavn.

‒ Han hadde nok ikke tenkt så mye over dette før, men skjønte raskt at dette var noe jeg var opptatt av, forteller Grønstad.

‒ Navnene våre er omtrent like sjeldne, og vi har omtrent like sterk tilknytning til det.

Det måtte kron og mynt til for å bestemme hva barna skulle hete.

Den eldste fikk hennes etternavn, og den yngste fikk hans. Familiens fire medlemmer heter med andre ord enten Førre Grønstad, eller Grønstad Førre.

Referanse:

Line Førre Grønstad: Fellesskap og individualitet - Kjønna etternamnsval blant norske menn i heterofile parforhold. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Bergen. Desember 2020.

Colleen Nugent: Childrens’s surnames, moral dilemmas: Accounting for the Predominance of Fathers' Surnames for Children. Gender and Society. 2010. Sammendrag.