Norge er et av verdens mest likestilte land.

Vi har nå hatt kvinnelig statsminister i åtte år. På det nye Stortinget vårt er det rekordhøye 45 prosent kvinner. Og kvinner har gått forbi menn i å ta høyere utdanning her i landet.

Men ett sted henger likestillingen igjen: Kvinner er klart mindre synlig i nyhetsmediene enn menn.

Utviklingen her går forbausende sakte.

Andelen kvinner som er kilder til artikler og innslag i norske nyhetsmedia har kun steget med 2 prosentpoeng på ti år – fra 31 prosent i 2010 til 33 prosent i 2020.

Dette viser en ny undersøkelse fra universitetet OsloMet.

Overvåker hele verden på én dag

Undersøkelsen inngår i en global undersøkelse kalt «Who makes the News?». Den er del av Global Media Monitoring Project (GMMP).

Dette er et verdensomspennende forskningsprosjekt om kjønn i mediene.

GMMP har hvert femte år siden 1995 – på en enkelt dag – overvåket fordelingen av kvinnelige og mannlige kilder i nyhetene.

Denne ene dagen hvert år sitter det journaliststudenter og forskere i 116 land og teller hvor mange menn og kvinner som opptrer i nyhetsbildet.

Dramatisk underrepresentert

I alle år har undersøkelsen vist at kvinner er dramatisk underrepresentert i nyhetene.

I 2020 var 25 prosent av kildene til nyheter i verden kvinner.

Tallet for europeiske medier er ikke så mye mer oppløftende.

I Europa var det 28 prosent kvinner å finne blant alle dem som ble intervjuet denne ene dagen da målingen ble foretatt.

Selv om Norge med 33 prosent kvinner i nyhetene ligger høyt i forhold til gjennomsnittet i verden, så ligger våre naboland Sverige og Danmark noe høyere enn oss.

Skjevest i papiravisene

Elisabeth Eide er professor emerita ved Institutt for journalistikk og medier ved OsloMet.

Hun har lenge forsket på kjønnsfordelingen i mediene og har ledet den norske delen av GMMP sin undersøkelse siden Norge ble med i år 2005.

Den gangen fantes det bare 20–25 prosent kvinnelige kilder i norske medier.

Det har altså skjedd en bedring.

Men det går ikke fort. Og det er særlig papiravisene som henger etter, forteller hun.

Både i 2015 og i 2020 var andelen kvinnelige kilder i papiravisene kun 27 prosent.

I radio og TV er andelen en del høyere, med henholdsvis 36 og 40 prosent.

– Dette kan ha sammenheng med at det er færre kvinnelige journalister som jobber i papiravisene enn det er i de andre mediene, sier Eide.

Kvinner blir oftere «case»

Selv om det i dag er mange kvinner som har ledende stillinger, for eksempel i akademia, er det fremdeles langt færre kvinner enn menn som blir intervjuet som ekspert på det ene eller det andre.

En studie fra 2019 viser at mannlige professorer er overrepresentert som kilder i avisene, og de er mer synlige enn andelen menn i akademia skulle tilsi. Mannlige professorer brukes oftere i nyhetssaker, mens kvinnelige professorer brukes relativt sett oftere innenfor feature.

Elisabeth Eide og hennes kolleger Birgitte Kjos Fonn og Ragnhild Fjellro fant at i norske aviser var bare 29 prosent av ekspertene kvinner i 2020. Tallet var noe høyere i andre medier.

Undersøkelsen viser også at kvinner heller oftere blir brukt som case enn menn. Det vil si at de har opplevd noe eller er blitt offer for noe de forteller personlig om.

Menn bestemmer hva som er viktig

Det er mange årsaker til at det er sånn som dette, mener Elisabeth Eide.

En hovedforklaring i forskningen er at det fins en nedarvet mannsdominert tradisjon for hva som er viktige nyheter, forteller hun.

– Noen områder blir oppfattet som viktigere enn andre, for eksempel sport, utenriksstoff og politikk.

– De områdene kvinnene ofte jobber innenfor, som utdanning og omsorg, er det noe mindre interesse for i nyhetene.

Det finnes også noen andre viktige forklaringer på hvorfor kvinner sjeldnere enn menn blir brukt som kilder, forteller hun.

– Kvinner jobber mer enn menn i det offentlige. Der er det gjerne hierarkiske og autoritære regler for hvem som har lov til å uttale seg. Du kan ikke som journalist gå inn på et sykehus og snakke med en sykepleier eller hjelpepleier, uten først å ha fått tillatelse fra denne personens overordnede på jobben.

De tøffe og tydelige mennene

Journalistikken er fortsatt topptung. I næringslivet er fortsatt et stort flertall av toppene menn.

Begge deler mener Eide er viktige forklaringer på skjevfordelingen mellom kildene.

Dette gjelder ikke i samme grad i politikken her i Norge.

Men her kan det være noe annet som slår inn, mener hun. I redaksjonene legges det nemlig stor vekt på at kildene skal være skarpe og tydelige. Gjerne også tøffe og kontroversielle.

Ofte er dette menn.

– Et klart eksempel fra politikken er Rødt-politikeren Mímir Kristjánsson og – historisk –Fremskrittspartiets Carl I. Hagen. De leverer journalistene poenger til ingresser og overskrifter på løpende bånd.

Vegrer kvinner seg mer?

Det blir ofte hevdet fra journalister at det er kvinnene selv som avslår å bli brukt som nyhetskilder.

At dette stemmer, ble blant annet bekreftet i en studie fra Institutt for samfunnsforskning kalt Status for ytringsfriheten i Norge 2013–2014.

Der gikk det fram at mange kvinner nøler med å delta i norsk offentlighet. Noen gjør det fordi de blir skremt bort av såkalte nett-troll. Kvinner får flere kommentarer på sosiale medier knyttet til kjønn og utseendet sitt enn det menn gjør.

Dette tror Eide kan være en viktig årsak til at kvinnelige kilder vegrer seg mer enn mannlige for å stille opp til intervju.

Kvinner går fortere ut på dato

– Det ser også ut som om kvinner fortere enn menn «går ut på dato», sier hun.

De danske forskerne i GMMP-prosjektet har skrevet en rapport fra sin undersøkelse i Danmark. Der har de sett på kildenes alder i tillegg til kjønn. De finner at fra kvinner bikker 50 år, så blir de mer og mer fraværende i mediene.

Når kvinner har fylt 65 år, er de nærmest helt borte.

Dette fraværet av godt voksne kvinner i mediene finner forskerne også tydelig i det nordiske, europeiske og globale utvalget av medier som er med i undersøkelsen, skriver forskerne ved Roskilde universitet i Danmark.

Sårbart å måle bare én dag

Elisabeth Eide er som forsker også opptatt av om målemetodene hun og kollegene har brukt er gode nok. Å overvåke nyhetsbildet kun én dag hvert år har viktige svakheter, innrømmer hun. Men det kan også ha noen styrker.

– Det er klart at det er en styrke at undersøkelsen foretas i så mange land og at vi måler med det samme metodeapparatet.

– Men at det bare er én dag som måles, gjør at det kan oppstå mange mulige feilkilder. Skjer det en dominerende begivenhet akkurat denne dagen, så kan det også bli skjevheter i nyhetsdekningen.

Det var akkurat det som hendte i 2015.

På den dagen forskere over hele verden var blitt enige om at undersøkelsen skulle foretas, så styrtet det et tysk passasjerfly i Alpene. Historien var høyt på dagsordenen i mange land. Kildene ble i overvekt menn som representerte redningsmannskapene og eksperter på fly.

I 2020 var det koronaen som preget nyhetsbildet stort sett hele året. Det var også tilfelle den ene dagen da tellingen skjedde.

– Vi har under koronapandemien hatt en mannlig helseminister, og to andre menn har sittet på toppen i Helsedirektoratet. Det kan nok hatt litt å si for at det er blitt en overvekt av menn som har uttalt seg, sier Eide.

Viktig å telle

Eide mener at det er svært viktig at både forskere, redaktører og journalister holder oppe bevisstheten om kjønn i mediene, selv om vi sakte, men sikkert går i riktig retning.

– Vi forskere kan jo bli litt trøtte av å telle. Men uten å ha et tallmessig belegg vil folk ofte tro at virkeligheten er bedre enn den er. Når jeg snakker med journalister og publikum, så opplever jeg ofte at mange blir overrasket over tallene jeg presenterer.

Hun peker samtidig på at arbeidet er komplisert etter at vi har blitt mer bevisste om flere kjønnskategorier.

– Det er også andre grupper enn kvinner som blir underrepresentert i mediene, som for eksempel ulike minoriteter. Dermed er alle typer bevissthet om grupper som er underrepresentert i mediene –og samspillet mellom ulike gruppeidentiteter –viktig.

I VG teller de mye

VG har en redaksjon som har bestemt seg for å telle mye.

Øyvind Brenne er utviklingsdirektør i avisa VG. Han forteller at de har et verktøy som følger nøye med på om det er kvinner eller menn som leser dem og hvordan kjønnsbalansen er mellom de som uttaler seg til VG.

– Vi vet at vi har en ubalanse. Den ønsker vi å gjøre noe med.

– I VG ønsker vi å være hele folkets nyhetskanal. Derfor har vi et eget verktøy som blant annet registrerer «sier hun» og «sier han» og som følger med på om det er bilder av menn eller kvinner i artiklene våre.

– Det handler om bevissthet

Journalistene i VG blir jevnlig informert om disse tallene. Og på områder hvor kjønnsdifferansen er størst, som på sporten i VG, er fokuset på endring størst.

– Vi er opptatt av ikke å bli desperate. Når Rosenborg har spilt kamp, vil leserne høre hva spillerne på laget sier. Da er det ikke så lett å velge kilder ut fra hvilket kjønn de har.

Men i de tilfeller du kan velge hvem du ringer som journalist, handler det mye om bevissthet, mener Brenne.

Han ser av tallene sine at leserne liker å få flere stemmer og perspektiver fram i VG sine artikler.

– Mer overordnet er det likevel fortsatt sånn at det er mye lettere å få menn enn kvinner til å uttale seg i intervjuer. Det koster ofte mer tid og krefter å få tak i kvinnelige kilder.

– Jeg tror det handler om at menn lettere selger seg selv inn. Kanskje ligger det i kulturen vår.