Noen flyktningleirer har blitt permanente bosteder der generasjoner organiserer livene sine med butikker og samlingssteder, men innbyggerne mangler likevel ofte økonomiske og politiske rettigheter. Shatila flyktningleir i Libanon ble dannet for palestinske flyktninger i 1949. I dag bor det også mange syrere der. (Foto: Jekaterina Saveljeva/Reuters/NTB scanpix)
Noen flyktningleirer har blitt permanente bosteder der generasjoner organiserer livene sine med butikker og samlingssteder, men innbyggerne mangler likevel ofte økonomiske og politiske rettigheter. Shatila flyktningleir i Libanon ble dannet for palestinske flyktninger i 1949. I dag bor det også mange syrere der. (Foto: Jekaterina Saveljeva/Reuters/NTB scanpix)

Vil lage eget «land» for flyktninger

Forsker mener verdens land må gi fra seg en del av områdene sine for å skape et selvstendig, internasjonalt samfunn av flyktninger.

Publisert

– Dagens løsninger klarer ikke oppgaven. Derfor har det kommet radikale, underlige, sprø og utrolige forslag for å prøve å løse migrant- og flyktningsituasjonen.

Det sa forsker Nicholas Van Hear ved University of Oxford i England på et seminar ved forskningsinstituttet Fafo i Oslo fredag, med tittelen «Har det europeiske asylsystemet gått ut på dato?»

Ja, mener han, i likhet med flere av deltakerne på seminaret.

I dag er millioner av mennesker på flukt, og mange får aldri de samme rettighetene som de andre innbyggerne i landet de kommer til. I stedet står de fast på mellomstasjonene, i flyktningleirer eller på gata i storbyer, uten å komme ordentlig i gang med et nytt liv.

Van Hear mener løsningen er å gi flyktningene et eget sted å være. Han kaller det Refugia.

Egen politikk og lover

Det var Robin Cohen, pensjonert professor fra University of Oxford, som fant på navnet. Cohen viser til et forslag fra Jason Buzi om å opprette en slags internasjonal nasjon for flyktninger. Buzi bor i USA, men ble født i Israel, et annet land dannet for å ta imot verdens forfulgte.

Nå er det altså Nicholas Van Hear som forteller om ideen for et norsk publikum. Sammen med kollega Cohen har han skrevet en artikkel som utdyper hva den innebærer.

Mens Israel ble opprettet som en nasjonalstat på et avgrenset landområde og tilbudt verdens jøder etter andre verdenskrig, ligger Refugia i mange land.

Dette er altså ikke ett fysisk sted, men et transnasjonalt fellesskap av folk som bor for eksempel i flyktningleirer. Innbyggerne kommer fra hele verden.

Flere vertsland må dermed gi fra seg en bit av jorda si til flyktningene, som selv skal bestemme over området.

Innbyggerne i Refugia, refugianere, er delvis uavhengige av vertslandet, men må samtidig følge lovene der og betale skatt til både vertslandet og Refugia.

De lager også egne lover og velger egne politikere. Virtuelt, selvsagt. Og de får et pass – inspirert av Nansen-passet, identitetskortet som norske Fridtjof Nansen tok initativ til å gi til statsløse flyktninger etter første verdenskrig.

Skal klare seg selv

På tide å tenke litt utopisk for å løse flyktningkrisen, mener britiske Nicholas Van Hear. (Foto: Fafo, stillbilde fra videopptak av seminaret)
På tide å tenke litt utopisk for å løse flyktningkrisen, mener britiske Nicholas Van Hear. (Foto: Fafo, stillbilde fra videopptak av seminaret)

Kort sagt skal de styre og klare seg mest mulig selv.

Men hva skal de livnære seg av?

De kan jobbe med for eksempel kultur, IT eller utdanning via internett, eller finne en jobb i vertslandet. Erfaringene viser at flyktninger skaper et levebrød veldig raskt, forklarer Van Hear.

Ettersom Refugia kommer til å ligge i ulike land og innbyggerne vil ha svært forskjellig tilgang til ressurser, mener han det er viktig å få på plass et system for omfordeling.

– De rikere delene, som refugianere i Norge, må subsidiere de fattigere delene av Refugia. Norge kan også bidra om landet ønsker det, skriver Van Hear i en e-post til forskning.no.

– Helt utopisk

– Refugia er en utopi, sier Fafo-forsker Guri Tyldum til forskning.no.

Hun forsker selv på migrasjon.

– Samtidig er det et veldig spennende tankeeksperiment. Van Hear setter fokus på noen av de utfordringene vi har i dag. Hva gjør vi for eksempel når flyktningbosetningen blir permanent?

Flyktningleirer fungerer allerede flere steder som alternative samfunn på siden av vertslandet. Det er FN og internasjonale organisasjoner som sørger for mat, utdanning og helsehjelp. Men flyktningene kan ofte ikke jobbe eller påvirke politisk.

– Uten pass har de ingen rettigheter. Det er mange mennesker som er statsløse. Det må vi ta innover oss. De fleste mener at flyktningene skal ha rettigheter, men man er uenige om hvem som skal gi det til dem, sier Tyldum.

Refugia er utopisk, innrømmer Van Hear.

– Men det er en pragmatisk utopisk løsning. En pragmatisk fantasi, sier han.

Han hevder at deler av dette systemet allerede finnes i dag. Ta tamilene fra Sri Lanka, for eksempel. De bor i mange ulike land og har laget en politisk organisasjon som binder dem sammen.

Flyktninger fra andre land holder kontakten med slekt i mer velstående deler av verden, som sender penger. Flere steder organiserer innbyggerne i flyktningleirer et samfunn som best de kan. Den store forskjellen er at flyktningene i leirene ofte ikke er medlemmer av landet de bor i.

– Vil ikke gi fra seg jorda

Refugia er et interessant tankeeksperiment, mener Fafo-forsker Guri Tyldum. (Foto: privat)
Refugia er et interessant tankeeksperiment, mener Fafo-forsker Guri Tyldum. (Foto: privat)

Vertslandene kommer aldri til å akseptere å gi fra seg politisk kontroll over en bit av landet sitt, protesterte Guri Tyldum på seminaret.

– Libanon vil for eksempel neppe gi fra seg den fruktbare dalen der en av de største flyktningleirene ligger, utdyper hun overfor forskning.no.

– Det vil de nok, fordi de da kan skyve ansvaret for problemet over på flyktningene selv, svarer Van Hear.

Han forklarer at vertslandet slipper å ha hovedansvaret for innbyggerne i Refugia, slik de i teorien har for flyktningene i dag. Men understreker at landet ikke skal gi fra seg all kontroll. Refugia skal ikke være en suveren stat, men et selvstyrt område.

Flyktningene selv vil sette pris på muligheten til å skape sitt eget samfunn, tror forskeren. Dermed er dette en vinn-vinn-situasjon.

Selv om Tyldum tror at det vil bli stor motstand om vi prøver å binde flyktningleirene sammen til politiske enheter, mener hun at vi må tenke mer på tvers av de tradisjonelle, fysiske landegrensene. Slik det olympiske flyktninglaget gjorde da de deltok for første gang ved forrige sommer-OL i 2016.

UDI-sjefen er skeptisk

Men direktøren for Utlendingsdirektoratet (UDI), Frode Forfang, har ikke sansen for Refugia.

– At man tenker seg egne områder i en nasjonalstat som flyktninger kan håndtere på egen hånd – for meg høres det ut som en oppskrift på parallellsamfunn, sa han på seminaret.

– Hva gjør man den dagen det florerer med tvangsekteskap, barneekteskap eller andre helt uholdbare situasjoner?

Slik er situasjonen i flyktningleirene allerede i dag, påpeker Guri Tyldum.

– Når det er uklart hvem som har ansvar, fører det til at for eksempel lokalt politi ikke går inn i leirene. Det kan bli større kontroll over kriminaliteten i leirene gjennom å tydeliggjøre hvem som har ansvaret, sier hun til forskning.no.

Selvstyrte områder som finnes innenfor land i dag, må følge lovene i det landet, minner Van Hear om. Slik vil det også være i Refugia.

Forfang snakket varmt om kvotesystemet, der flyktninger blir hentet ut fra landene sine i stedet for å måtte risikere livet på reisen for å komme seg til et land der de kan søke asyl. Om europeiske land føler at de får kontroll på flyktningstrømmen til Europa kan de være villige til å ta imot flere mennesker, tror han.

– Jeg tror vi må finne noen nye løsninger som fungerer bedre enn de vi har i dag, sa UDI-sjefen på seminaret.

– Men det går et skille mellom det som er politisk vanskelig å få til og forslag som er fullstendig urealistiske og aldri vil bli gjennomført.

Referanse:

Robin Cohen og Nicholas Van Hear: Visions of Refugia: territorial and transnational solutions to mass displacement. Planning Theory & Practice, vol. 18, nr.3, 2017. Sammendrag.