Korona-pandemien og brakkesyken har gitt folk mer tid til å lese. Eller lytte.

For det er ikke så stor forskjell mellom å lese og lytte, skal vi tro denne studien fra i fjor: Hjernen vår aktiviseres på akkurat samme måte, uansett om du leser eller hører på en bok.

Ifølge daglig leder i lydboktjenesten Storytel har det aldri blitt lyttet til så mange lydbøker hos dem som akkurat nå.

Forskere ved Universitetet i Oslo har nylig undersøkt hvordan folk hører på bøker i Norge. Og det er spesielt én ting vi er veldig opptatt av:

Den som leser.

Ifølge forskerne er det særlig tre ting som går igjen når lyttere skal fortelle hva som er god lytteropplevelse:

Innlevelse uten overdrivelse

– For det første må den som leser boken, gjøre det med innlevelse, sier Marika Lüders. Hun er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO og en av forskerne bak den nye undersøkelsen.

– For det andre er selve fortellerstemmen viktig.

Den som leser må ha en stemme med følelser. Den må ikke være for flat eller ha et tonefall som ikke passer med stemningen i boka. Lesingen må heller ikke være monoton.

– Stemmen skal være bærende og variert, men samtidig ikke for overdreven og dramatisk, sier Lüders.

– For det tredje må de tekniske aspektene ved selve innspillingen være av god kvalitet når det gjelder lydbildet.

Forfatter eller skuespiller?

Lytterne har altså mange og sterke meninger om hvilke kvaliteter en innleser skal ha. Ifølge Lüders er kvaliteten på innlesingen såpass avgjørende at selv de beste bøkene kan ødelegges av en forteller som oppleves irriterende.

– En dårlig opplesning kan rett og slett ødelegge hele lytteopplevelsen og gjøre at lytteren dropper lydbokformatet og heller velger å lese selv, sier hun.

– Men dette gjelder også motsatt, sier hun. Som en av de vi har intervjuet sier: «med den rette oppleseren så kan du sikkert få Fifty Shades til å være interessant.»

Så hvem er best kvalifisert til å lese opp? Forfatteren selv eller en skuespiller?

– De vi har intervjuet snakker til en viss grad om at det er forfatteren som vet hvordan historien skal fortelles. Disse lytterne opplever at det er forfatteren som «vet best», sier Lüders.

– Det er mange som trekker frem enkelte forfattere som gode opplesere. Det er særlig mange som trekker frem Stephen Fry, både når han leser andre forfatteres bøker, og når han leser sine egne.

Stephen Fry er en britisk skuespiller, komiker og forfatter som blant annet leser Harry Potter-bøkene. Hans innlesing er faktisk den eneste engelskspråklige versjonen forfatteren J.K. Rowling har godkjent. Den norske versjonen av Harry Potter er lest inn av lyriker og oversetter Torstein Bugge Høverstad. Han har også oversatt bøkene.

Lytterne vil helst ha skuespillere

Håkon Havik er daglig leder av Storytel Norge, en bokstrømmetjeneste som blant annet eies av Cappelen Damm. Han mener det ikke er noen fasit på hva som er best, men at det desidert er vanligst at skuespillere leser inn.

Cappelen Damm har gjort brukerundersøkelser der lytterne får dele meninger om lydbøker de har lest. Lyttere gir også tilbakemeldinger i Storytel-appen, på epost og på facebook.

– Generelle tilbakemeldinger fra leserne er at de ønsker seg skuespillere, sier Havik.

Noen ganger er forfatteren best

Når forlaget skal planlegge innspillingen, går de gjennom flere kriterier. Noen bøker har en personlig historie, som for eksempel selvbiografier.

– Da kan det være naturlig at forfatteren leser, påpeker Havik.

Men det er også viktig hva forfatterne selv mener og ønsker.

– Noen forfattere er vant med å lese opp, og mange er veldig dyktige, sier Havik.

Viktig med riktig dialekt

– Det aller vanligste er at vi bruker en person som kan gi assosiasjoner til handlingene, sier Havik.

Når bøkene er skrevet i jeg-form for eksempel, er det spesielt viktig å finne en skuespiller som passer. I norske bøker kan handlingen være lagt til et spesielt område av landet, i en liten bygd innerst i en fjord.

– Da bør innleser ha samme dialekt og hun bør kunne uttale stedsnavnene riktig, sier Havik.

Men her er det lett å tråkke feil, følge Havik. For eksempel hvis innleser skal uttale noe på engelsk.

– Lytterne skvetter til, hvis et personnavn blir uttalt for perfekt, sier Havik.

Det handler faktisk mye om å la lyttere skvette minst mulig.

For enhver ting som kan forstyrre leseropplevelsen, kan også bidra til at leseren velger bort høreklokkene til fordel for papirboka.

– De aller beste lydbøkene er de hvor lytterne ikke husker innleser, sier Havik.

Da står historien i fokus og leseren danner seg egne bilder.

– Da er innleser best, sier Havik.

Lyttere er forskjellige

Havik og forlaget Cappelen Damm er generelt litt overrasket over at det er så mange delte meninger om lydbøker og innleser.

– Lytterne selv virker også litt overrasket over at ikke alle er enig i deres egen smak, sier Havik.

Han vet mye om hva folk foretrekker på bakgrunn av kundeomtalene, kommentarene på sosiale medier og brukerundersøkelsene. Folk forteller gjerne hva de mener om, og hva de ønsker seg fra, innleser.

Og det passer godt overens med det forskerne fra Universitetet i Oslo har funnet ut.

Folk er opptatt av alt fra karakterisering (at innleser «spiller personer» i teksten), diksjon, betoning og uttale, til tempo.

– Uttale er som nevnt svært kontroversielt. Folk kan bli rasende hvis noe uttales feil eller for perfekt, sier Havik.

Og for noen er tempoet det viktigste. Men her er det forskjell på folk.

– Det vi merker oss er at erfarne lydboklyttere ofte liker at tempoet er høyere. Hvis lytteren er helt ny i lydboksjangeren, liker de at det dras litt ekstra på og at innleser er mer dramatisk, sier Havik.

– Samtidig er det mange som ønsker at teksten skal bli lest opp mest nøytralt.

Stemmekvaliteter og betoning

Det betyr også mye hva slags stemme innleder har, om den er behagelig å høre på.

– Det er veldig undervurdert hvor mange nyanser det er i stemmene våre, påpeker Havik.

Betoning er også veldig viktig for lytteren, for eksempel hvor i setningen man skal legge trykket.

– Innleser må komme riktig inn på hver setning og lande riktig, sier Havik.

I tillegg finnes det lyttere som synes det er irriterende å høre munnlyder, sideblafring og alt for stemte s’er.

– Dette høres veldig krevende ut for en innleser?

– Det er det, sier Havik.

– Og det tar lang tid å bli flink.

Muntlige fortellers historie

Ifølge Havik er lydbøker et ganske nytt format. I hvert fall lydbokstrømming.

Men trekker vi riktig lange linjer, har muntlig historiefortelling eksistert like lenge som mennesket, og lenge før vi begynte å lese bøker, sier professor Marika Lüders.

– Allmenn lesning tok først fart i århundrene etter trykkekunsten på 1400-tallet, og da først etter at større deler av befolkningen lærte å lese, sier hun.

Lydbøker er altså i utgangspunktet et eldgammelt format.

– Nå har lydbøker eksistert lenger enn vår tids strømmetjenester for bøker, men hvis vi sammenligner med strømmetjenester for musikk og TV-innhold, representerer strømmetjenester for bøker en større endring i den forstand at vi leser ved å lytte heller enn å lese skrift, sier Lüders.

En undersøkelse fra Lesesenteret i Stavanger viser for eksempel at å lese, utvikler hjerner til barn.

Les også fra Universitetet i Oslo

– Vi vil halde fram med å lese bøker