For ti år siden gikk indiske skuespillere på den røde løperen i Chanel og Gucci. Nå poserer de stolt med skreddersydd, tradisjonelt broderte og ekslusiv indisk design. Hva har skjedd?

- Etter finanskrisen i 2008, har inderne frigjort seg fra mindreverdighetskompleksene de hadde overfor Storbritannia - det de kaller the colonial hang-up, sier Tereza Kuldova ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

India klarte seg ganske bra gjennom krisen, og har begynt å se på seg selv som en økonomisk stormakt. Det gir utslag i motebildet. På catwalken går modellene i sari, med hodet høyt hevet.

Kuldova har skrevet doktorgrad om den lange lenken av mennesker i den indiske moteverdenen - fra de som sirlig sitter og syr for luselønn, til de som kjøper klærne for titalls tusen i bytte mot et image som rik, mektig og stolt indisk.

- Det ironiske er at håndverkerne aldri får uttrykke den samme indiskheten som kundene de syr klær til. Istedet blir de sett ned på, sier Kuldova.

“Kosmopolitisk maharaja”

De populære indiske designerne skaper mote som etterstreber glansen fra tidligere indisk adel. De blir superkjendiser, og menger seg med alt fra skuespillere, politikere, forretningsfolk.

Tereza Kuldova fikk være fast antropologflue på veggen hos fem motedesignere i New Dehli, og hos tre i Lucknow – en by historisk kjent for sine spesielle broderier og klesdesign. 

Hun fulgte med fra sidelinja mens den ene rike kunden etter den andre kom til studioene for å diskutere med designeren.

- Designeren blir en slags guru, og kunden kommer for å bli opplyst. De nyrike i Dehli prøver å få til en estetikk ved seg som tilsier at de har hatt penger lenge.

- Designeren ved akkurat hvordan de ekte rike kler seg og har det hjemme. Han forteller dem at Louis Vuitton er ut, og at de må gå for unique luxury og tydelig indisk estetikk, sier Kuldova.

- Alt dette dreier seg om status og indiskhet, og det er det som gjelder for de rike nå.

Observerte hos designer

Kuldova ble også kjent med folk som fungerte som mellomledd mellom tekstilprodusentene og designerne. Like tett som hun fulgte designerne i New Dehli, fulgte hun også broderiarbeidere i Lucknow, byen der hun også studerte som masterstudent.

Her så hun at det var mulig å undersøke nærmere hele produksjonslenken - helt fra brodererne i Lucknow, via såkalte “traders” og flere mellomledd, til designeren og til en kleshenger i en eksklusiv butikk der Bollywoodstjernene shopper.

- Det er mange som har forsket på de fattige i India, og man tenker ofte på landet delt, med fattige på den ene siden, og rike på den andre. Få har sett på hvordan de er avhengige av hverandre og skaper hverandre.

Selv om de fattige og de rike er gjensidig avhengige av hverandre, finnes lite sosial kontakt mellom første og siste ledd.

- Men de fattige håndverkerne fungerer veldig godt retorisk. Også på ideologisk plan – nasjonalismen i India er bygget rundt ideen om håndverkstradisjoner og landsbyliv.

- Og overklassen og designerne kan snakke fint om kvaliteten på tradisjonsrike, og ekte indiske broderiene, men håndverkere som enkeltmennesker er for dem bare utskiftbare tannhjul i maskineriet.

Møte mellom lys og mørke

- Hele industrien handler om å vise forskjeller, sier Kuldova.

En opplevelse hos en New Dehli-basert designer gjorde dette brutalt tydelige.

I designstudioet var belysningen funklende, og rommet var dekorert med eksklusive rekvisitter for å gi følelsen av luksus, skjønnhet og velbehag for kunden.

- Man sitter og prater med dem også sier de ting som: Åh, håndverkeren er helt fantastisk! Se på denne kvaliteten! Også føler de med hendene over stoffet.

I rommet ved siden av, sitter det noen og syr, en skredder og noen flere, som kan gjøre tilpasninger hvis det trengs. Her inne er det ikke lys. De syr uten godt lys, og ingen glamour er å finne her.

- Designeren tar gjerne med nye kunder på en omvisning. Da står de i døra og skal helst ikke se på de som jobber. Minutter før, i rommet ved siden av, sto kunden og skamroste håndverkerne, sier Kuldova.

Holder fast på skillet

Det estetiske skillet mellom designstudioet og syernes arbeidsrom er ikke tilfeldig, mener Kuldova. Designeren hadde hatt råd til å installere lys.

- Det skal ikke være lys der. Den kunstige forskjellen holder fast på skillet mellom fattig og rik, og holder folk på sin plass.

For en designer kan til en viss grad bli truet av en håndverker. Uten håndverkeren finnes ikke designeren.

- Hvis designeren for eksempel skulle betale dem like mye som middelklassen tjener, ville produksjonen bli så dyr at ingen hadde hatt råd til å kjøpe klærne.

En kjole av en dyr designer kan koste mellom 40- og 70 000 norske kroner, og det med svært lave lønninger til de som broderer stoffene. Eliten punger ut, og har ofte bare en vag idé om forholdene tekstilene er laget under.

Men Tereza Kuldova går ikke med på at vi i vesten er så mye mer bevisste klesshoppere enn den indiske overklassen.

- Hva vet vanlige folk for eksempel om de som har produsert bomullet i t-skjorta de har på seg? Vet de at insektsmidlene som brukes gjør at arbeiderne får anfall flere ganger i året og dør når de er 36? sier hun.