I Stavanger er folk med god grunn stolte av domkirken sin midt i sentrum. Og den flotte 1600-tallskunsten kirken kan by på innvendig – kanskje det fineste vi har av barokk kunst i Norge.

Nå er hele domkirken under renovering. All kunsten er tatt ned.

Inventaret undersøkes nøye av malerikonservatorer og andre eksperter.

De har oppdaget at noe ikke stemmer.

Var Anders Lauritsen Smith kunstneren?

I Stavanger har folk lenge fått høre at det er den lokale kunstneren Andrew Smith – en skotte som tok det norske navnet Anders Lauritsen Smith – som står bak både prekestolen og minnetavlene (epitafiene) i domkirken.

Prekestolen i Stavanger er kanskje det aller fineste eksempelet på barokk kunst i Norge fra andre halvdel av 1600-tallet.

Epitafiene med maleriene av Stavanger-folk fra mange hundre år tilbake, henger vanligvis langt oppe på kirkeveggen. De imponerer når du får se dem på nært hold. Slik forskning.no fikk mulighet til i atelieret til Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger.

Kunstneren er i dag blant annet beæret med sin egen Andrew Smiths gate i Stavanger.

Men både Stavanger-folk og kunsthistorikere bør forberede seg på en overraskelse, advarer forskergruppen som gransker kirkekunsten.

Litt skummelt

– Det kjennes nesten litt skummelt.

– Hva om vi nå kan bevise at det er en annen kunstner enn Anders Smith som sto bak mye av den mest kjente kunsten i Stavanger domkirke, sier malerikonservator Anne Ytterdal.

Forskningsprosjektet «Stavangers barokke inventar under lupen – hvem har skåret og hvem har malt?» er et samarbeid mellom Museum Stavanger og Arkeologisk museum i byen.

Det kom i stand i sammenheng med at domkirken fra 1125 og alt interiøret restaureres grundig fram mot både Stavanger bys og kirkens 900 årsjubileum i 2025. I museets atelier samarbeider Anne Ytterdal med kollegene Hilde Smedstad Moore og Lise Chantrier Aasen – alle malerikonservatorer.

Med på laget har de også møbelsnekkeren Michael Heng fra Museum Stavanger. Han har jobbet med historien bak treskjæringene i Stavanger domkirke helt siden 2004. I tillegg er den pensjonerte statsarkivaren og historikeren Hans Eyvind Næss involvert. Han leter i dokumenter fra 1600-tallet.

– Vi synes jo dette er kjempespennende, istemmer de tre konservatorene da forskning.no besøker dem i atelieret deres med bildene.

Eldst av de norske domkirkene

Stavanger domkirke ble reist første del av 1100-tallet og er eldst blant dagens norske domkirker. Bygget er også det som har beholdt mest av sitt opprinnelige middelalderske uttrykk.

Etter den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet sto Stavanger domkirke til nedfalls, ifølge datidens biskop i byen. Som klaget sin nød i brev til kongen i København.

Men 1600-tallet brakte økonomiske oppgangstider til Stavanger. Da dukket det opp lokale rikfolk som kunne bidra til å få satt i stand kirken. Og utsmykke den vakkert.

Viktigst for den nye barokke kunsten i domkirken var kunstneren Anders Smith.

Slik er det iallfall lenge blitt fortalt.

På 1920-tallet var det flere norske kunsthistorikere som skrev mye om barokken. Hos alle er Anders Smith sentral.

Forfatteren Kjartan Fløgstad har også latt seg fascinere. Han har skrevet kapittelet om Anders Smith i Norsk biografisk leksikon og bruker miljøet hans fra 1600-tallet i den Bragepris-vinnende romanen sin «Kron og mynt» fra 1998.

Endrer historien om Anders Smith

I Stavanger-historien og norsk kunsthistorie blir Anders Lauritsen Smith beskrevet som en storkar.

En fantastisk kunstner og en mann med høy sosial status i sin samtid. Han skal ha bodd på en storgård på Sola.

Hans Eyvind Næss og Michael Heng sine undersøkelser tyder nå på at dette er helt feil. Til Stavanger Aftenblad forteller Næss:

– Han bodde først i et lite hus i Stavanger, et sted få eller ingen av borgerskapet bodde. Senere giftet han seg og flyttet til Sola.

– Da han døde, bodde han på en liten, enkel gård som ikke var verdt noe særlig. Vi vet også fra skiftet etter hans død at han ikke eide stort. Det var litt enkle gårdsredskaper, en rokk og litt forskjellig. Av buskap var det en gammel ku, en kvige, en gammel hest og tre sauer.

En helt annen person

Storkar? Aldeles ikke, konkluderer historikeren Næss etter letingen sin i byens gamle arkiver.

Mye tyder nå på at det var en helt annen maler enn Anders Smith som var svært aktiv i Stavanger på denne tiden.

– Vi tror også at det kan ha vært en helt annen enn Anders Smith som har skåret prekestolen i domkirken, sier Hilde Smedstad Moore til forskning.no.

Noe stemte ikke

Michael Heng, Eyvind Næss og de tre malerikonservatorene har en stund hatt mistanke om at noe ikke stemte med historien Stavanger-folk er blitt fortalt i år etter år.

– At Anders Smith skal ha vært både billedhugger og kunstmaler, stemmer blant annet ikke med laugstradisjonene vi ser at man hadde på 1600-tallet.

Det var strenge grenser mellom de ulike laugene. Knapt noen av datidens håndverkere krysset disse grensene.

Smith omtales som maler i et brev fra 1682. Men Eyvind Næss finner ikke noen spor etter ham som billedhugger i byens arkiver fra 1600-tallet.

Det gjør det lite sannsynlig at det er han som står bak prekestolen i Stavanger – som altså anses for å være Norges kanskje fineste eksempel på barokk kunst.

Laugsgrensene ble fulgt

– Vi vet at folk kunne bli jagd fra Stavanger på 1600-tallet om de drev med håndverksvirksomhet som de ikke hadde borgerbrev for å utføre. Laugsgrensene ble fulgt.

– Så det Stavanger-folk er blitt fortalt om at Anders Smith både har skåret og malt prekestolen og epitafienes rammeverk, og i tillegg er kunstneren bak familieportrettene i domkirken, det får vi rett og slett ikke til å stemme, sier Moore.

Epitafiene i domkirken

Et epitaf er et minnebilde over avdøde mennesker.

Fem slike henger på veggene i Stavanger domkirke.

Epitafier finnes det flere av i norske kirker. Men bildene i Stavanger er kanskje de aller mest kjente.

De fleste epitafier i norske kirker er fra 1600- og 1700-tallet. De er gjerne til minne om biskoper og prester eller mer verdslige adelige, embetsmenn og handelsmenn. Med på epitafiene er ofte også hustruen og barna. En dødningskalle eller Jesus på korset hører gjerne også med.

Epitafiene ble lagd av datidens dyktigste malere og håndverkere.

De holder høy kunstnerisk kvalitet, slik det barokke inventaret fra Stavanger domkirke vitner om.

Røntgen, UV-lys og pigmentanalyse

– Med dagens analyseverktøy har vi en helt annen mulighet enn tidligere til å forske på malerier som dette. Vi kan gå helt ned på mikroskopnivå, forteller Moore til forskning.no.

– Analyser av pigmentene som er blitt brukt og hvordan hver enkelt kunstner bygde opp maleriet sitt, kan fortelle oss mye.

– Vi gransker i tillegg hvordan detaljer som hender og øyne er malt forskjellig. Det kan sette oss på sporet av en kunstners særtrekk.

Kielland-familien og kunstnergeniet

På 1920-tallet var det mye interesse for kunsten i Stavanger domkirke.

Datidens norske kunsthistorikere med etternavn som Grevenor, Platou og Schnitler slo for hundre år siden fast mye som senere bare er blitt ansett for å være riktig. Man har rett ut sagt tatt det for god fisk.

Få har gått de gamle norske kunsthistorikerne nærmere etter i sømmene.

I Anders Smith sitt tilfelle betydde det kanskje også litt at han var i familie med en gren av den kjente Kielland-familien i Stavanger.

Kielland-familien har spilt en ikke ubetydelig rolle i Stavangers historieskriving. Å skrive et kunstnergeni i familien inn i historiefortellingen passet muligens noen.

Eller kanskje bare ble det sånn, uten at det lå noen bevisst tanke bak.

En mann ved navn Peiter

Når forskerne i Stavanger nå rett og slett ikke finner spor etter Anders Smith som treskjærer og dermed mest sannsynlig kan utelukke at det er han som har lagd prekestolen i domkirken, og at han kanskje heller ikke er kunstneren bak de fantastiske epitafiene – hvem er det da som har malt og skåret barokkunsten i domkirken?

I Stavangers gamle arkiver har møbelsnekkeren og den pensjonerte statsarkivaren i forskningsprosjektet funnet spor.

De peker mot en mann som kaltes Peiter Billedhugger.

Peiter kan de følge fra han var utlært svenn i 1627 til han får borgerskap i Stavanger i 1657. Peiter finnes det også kildeopplysninger om som billedhugger både i Kinn, Førde, Bergen og flere andre steder på Vestlandet. Det er i tillegg funnet verktøymerker som knytter spor herfra til det barokke inventaret i Stavanger domkirke.

Årstallene Peiter virket i Stavanger, stemmer godt. Forskerne finner også påfallende likheter i kunsten han kan være mannen bak, inkludert prekestolen i Domkirken.

– Alt tyder på at han er vår mann, sier Michael Heng til Stavanger Aftenblad.

Nye kildesøk forteller også om en Daniel Maler som tok borgerskap i Stavanger i 1657. Forskerne mener allerede å kunne påvise at flere enn én person har malt familieportrettene i domkirken.

Daniel Maler er et navn som har dukket opp. Han kan være en av malerne.

Hvorfor tar man feil av kunstnere?

Både i Nasjonalmuseet i Oslo og i flere museer og kirker på Vestlandet finnes det kunst som Anders Smith har fått æren for.

– Vi må nå trolig skrive om denne delen av norsk kunsthistorie, sier Anne Ytterdal til forskning.no.

Kollegene hennes Hilde Smedstad Moore og Lise Chantrier Aasen har så langt sammen skrevet en artikkel i tidsskriftet Norske Konserves der de forteller litt om detektivarbeidet i Stavanger.

Her peker de to forskerne på at når et kunstverk mangler signatur, så oppstår det lett «sannheter» knyttet til noen av datidens mer kjente kunstnere.

Ofte ser man at kunsthistorikere gir allerede kjente kunstnernavn æren for kunstverk med ukjent opphav. Visse særtrekk og detaljer framheves som «bevis» for den aktuelle, kjente kunstneren.

Deretter fortsetter ettertidens skribenter å fortelle akkurat den samme historien. De følger ganske enkelt etter den eller de som først «fant ut» noe.

Eldre litteratur brukes gang etter gang som kilde. Sånn opprettholder forskere og andre feiltolkningene.

– Arbeidet med dette materialet vårt fra Stavanger domkirke viser hvor viktig det er å søke ny informasjon som enten kan underbygge eller avkrefte etablerte sannheter, sier malerikonservatorene i Stavanger til forskning.no.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse:

Lise Chantrier Aasen og Hilde Smedstad Moore: «Stavanger domkirkes barokke inventar under lupen: Hvem har skåret og hvem har malt?», Norske Konserves, 2001/2.