– Vi har ikke visst så mye om hvorfor kvinnelige kunstnere tjener såpass mye mindre enn menn. I artikkelen min belyser jeg hvilke mekanismer som spiller inn, forteller Mari Torvik Heian.
Heians studie viser at inntektsgapet mellom kvinner og menn er større blant kunstnere enn i samfunnet ellers. Den baserer seg på en landsomfattende spørreundersøkelse blant norske kunstnere om deres inntekter.
– Noe av bakgrunnen for kartleggingen var å undersøke om kunstnere greier å leve av kunsten sin og i hvilken grad de må supplere med annet inntektsgivende arbeid, forteller Heian.
– Undersøkelsene viser at kunstnere klarer å opprettholde relativt gode levekår. Men de er avhengige av andre inntektskilder enn det de tjener på kunstnerisk virksomhet.
Kvinner tjener minst
Inntektsgapet mellom kvinner og menn i Norge er på 14 prosent, mens det blant kunstnerne er på 27 prosent. Når man justerer for bakgrunnsvariabler som alder, kjønn, erfaring, arbeidstid, yrkesavbrudd, om man er ansatt eller selvstendig næringsdrivende, lengde på utdanning og type kunstneryrke, tjener kvinnelige kunstnere fortsatt 16 prosent mindre enn mannlige.
– Når man justerer for tilsvarende forhold i andre yrker er forskjellen mellom kjønnene ganske liten, forklarer Heian.
Undersøkelsen til Telemarksforskning ble sendt ut til medlemmer av 30 norske kunstnerorganisasjoner, samt mottakere av Statens kunstnerstipend. 20 000 personer fikk den, og svarprosenten var på 24 prosent.
– Er det en svakhet ved studien at svarprosenten er så lav?
– Vi hadde ikke forventet høy svarprosent. Vi var ute etter mange og detaljerte opplysninger som krevde at deltakerne brukte mye tid og arbeid på å svare. I tillegg ser vi en generell tendens til at folk vegrer seg for å delta i spørreundersøkelser fordi det er så mange av dem, sier Heian.
Hun mener likevel at materialet er såpass stort at det kan bidra inn i den faglige diskusjonen om årsakene til inntektsgapet mellom mannlige og kvinnelige kunstnere.
Velger forskjellige kunstneryrker
– Årsakene til inntektsgapet mellom kjønnene i kunstneryrkene er sammensatt, men kan delvis forklares med at kvinner og menn velger forskjellige typer kunstneryrker, forteller Heian.
Når det gjelder fordeling av kjønn i de forskjellige kunstnergruppene er det flest menn blant forfattere og musikere, mens kvinner dominerer blant visuelle kunstnere, dansere og koreografer.
– Musikere er også en av kunstnergruppene som tjener mest. En del musikere er dessuten fast ansatt, og kunstnere som er fast ansatt tjener mer enn dem som er selvstendig næringsdrivende, sier Heian.
– Billedkunstnere er stort sett selvstendige næringsdrivende. De kunstnergruppene som ligger lavest på inntektsstigen er dansere, koreografer og visuelle kunstnere.
En annen årsak til lønnsgapet mellom mannlig og kvinnelige kunstnere er arbeidstid.
– Menn jobber flere arbeidstimer i løpet av et år og har færre avbrudd i arbeidet enn kvinner. Avbruddene skyldes ofte ansvar for barn, som kvinner tar i større grad enn menn, sier Heian.
– Imidlertid er det ikke nødvendigvis slik at menn har høyere inntekt enn kvinner fordi de jobber mer. Årsaken kan like gjerne være omvendt: at menn får mulighet til å bruke mer tid på kunstnerisk arbeid enn kvinner, nettopp fordi de har høyere inntekter.
Et viktig poeng i Heians artikkel er at de variablene hun har hatt tilgjengelig bare delvis kan forklare forskjellene i inntekt mellom mannlige og kvinnelige kunstnere.
– Halvparten av inntektsulikheten er fortsatt uforklart. Det trengs mer forskning for å forklare ulikheten bedre.
Utdanning betyr lite
Utdanning har derimot lite å si for kunstneres inntekt, ifølge Heian.
– Billedkunstnere har gjerne lang utdanning, uten at det gjør at de tjener mer av den grunn. Det er heller ikke påvist forskjeller i inntekter mellom for eksempel billedkunstnere med og uten utdanning eller ulik lengde på utdanningen, sier Heian.
– Forfatteryrket krever derimot ingen utdanning. Forfattere er ofte selvlærte, uten at det har noe å si for hvor mye de tjener på forfatterskapet sitt. Så bildet er sammensatt.
Det at noen få tjener veldig mye og de fleste veldig lite, altså at inntektsfordelingen er skjev, er noe som skiller kunstnerbefolkningen fra andre deler av den yrkesaktive befolkningen.
– Vi får noen superstjerner og en del som klarer å leve av kunsten sin, mens de aller fleste er avhengig av andre inntektskilder, sier hun.
En annen faktor som muligens spiller inn på inntektsforskjellene, og som det ifølge Heian bør forskes mer på, er at flere mannlige kunstnere enn kvinnelige blir kjøpt opp av anerkjente gallerier, og at mannlige skuespillere får flere hovedroller enn kvinnelige.
– Hvis det er slik at menns og kvinners kunst verdsettes forskjellig på markedet; for eksempel at menns kunst blir betraktet som universell, mens kvinners kunst blir oppfattet som spesifikk, kan det tenkes at det kan være en medvirkende årsak til at mannlige kunstnere får bedre betalt for kunsten sin enn kvinner.
Knausgård og kvinnekunst
Heian bruker Karl Ove Knausgårds romanserie Min kamp som et eksempel på at menns og kvinners kunst verdsettes forskjellig.
– Kvinnelige forfattere har ofte blitt beskyldt for å skrive om trivielle ting når de skriver om hjem og barn. Da Knausgård gjorde det ble det beskrevet som universelt og stor kunst, sier hun.
Kilden har tidligere intervjuet professor i litteraturvitenskap Anne Birgitte Rønningom oppfatningen av kvinners kunst som triviell og menns som universell.
Rønning mente det har røtter tilbake til 1700-tallets estetikk og fremdeles preger vår oppfatning av kvinners og menns kunst. Hun var derfor ikke overrasket over at Knausgårds seksbindsverk vakte allmenn begeistring selv om det tematisk var beslektet med såkalt kvinnekunst:
– Det må vere forståinga av kunsten som eit maskulint transcendentalt føretak som har bidrege til at prosjektet til Knausgård umiddelbart blei kanonisert. Sjølv om han skriv godt er dei fleste likevel einige om at kvaliteten på bøkene varierer. Eg trur ikkje det ein gong hadde vore mogleg for ei kvinne å få gjennomslag hos eit forlag for å skrive seks romanar om seg sjølv, sa Rønning den gangen.
Mange små ulemper
– Årsaken til at mannlige og kvinnelige kunstnere tjener forskjellig ligger flere steder. Det finnes en rekke små ulemper som til sammen utgjør en stor forskjell, sier Hilde Blix, dosent ved Musikkonservatoriet i Tromsø.
– Menn har større nettverk og kjenner mange som sitter i maktposisjoner, kvinner kan være mer beskjedne når de ber om honorarer i frilansmarkedet. Menn er mer konkurranseorientert. Samfunnet anerkjenner lettere menn som talenter og genier, og kvinner har færre kvinnelige forbilder og mentorer. For å nevne noe.
Blix peker også på at i et markedsstyrt samfunn er kunstinstitusjonene avhengige av å presentere kunstnere som er attraktive for publikum. Det gjør at valget faller på kjente utøvere, som ofte er menn.
– De mest kjente kunstnerne er menn, og dermed får de mindre kjente kvinnene ikke opparbeidet seg status som berømte fordi det er en økonomisk risiko å satse på dem, mener hun.
– Dette er for eksempel et problem ved studiestedene i musikk hvor man ønsker å tilsette attraktive musikere som trekker til seg de beste studentene.
Kvinnelige kunstnere risikerer mer
– Hvorfor blir menns kunst ofte sett på som mer universell og kvinners som mer triviell?
– Jeg tror svaret ligger i en lang og kompleks kulturhistorisk fortelling om kvinner og menn, og om femininitet og maskulinitet. Simone de Beauvoir påpekte allerede i 1949 at mannen ansees som normen og kvinnen som et avvik fra dette, sier Blix.
– Jeg merker dette selv hver gang jeg sier «kvinnelig musiker», vel vitende om at jeg sjelden sier «mannlig musiker». Som et tankeeksperiment kan man jo spørre seg hva som skjer med våre meninger om mannlige musikere hvis vi sier at kvinnelige musikere var normen?
Ifølge Blix blir talenter og eksellense stadig viktigere i samfunnet, noe som bidrar til at flest menn får de store oppdragene og prestisjetunge stillingene i kunstlivet.
– Jeg tror de aller fleste i vårt vestlige samfunn har lettere for å assosiere det brilliante og kreative med mannlige utøvere. Det vokser vi også opp med å tenke, sier hun.
– Da må jenter velge å skille seg ut for å være den som tør å gå etter disse oppdragene eller stillingene.
Blix mener det er forbundet med høy risiko å være den første kvinnen som utfordrer de mennene som vanligvis får eller tar oppdragene.
– I tillegg hører vi festivalsjefer for rockefestivaler si eksplisitt at de personlig ikke liker kvinnestemmer i rock. Når hele arrangementsapparatet består av menn er det krevende for en kvinnelig musiker å brøyte seg opp på scenen, sier hun.
– Og hvis man først gjør det, er det ingen rom for å feile. Da må man være best. Og likevel får man antakelig ikke samme lønn som de beste mannlige bandene.
Likestillingsparadoks
Mari Torvik Heian peker i sin artikkel på at det norske kunstfeltet i tillegg er preget av et dobbelt likestillingsparadoks,
– I tillegg til at norske kunstneres arbeidsmarked er kjønnsdelt, slik det også er i samfunnet for øvrig, er inntektsulikheten mellom kvinnelige og mannlige kunstnere større enn i samfunnet ellers. Så selv om idealet om frihet og selvrealisering står sterkere på kunstfeltet enn i andre sektorer, er inntektsgapet altså større. Det er jo et paradoks, sier Heian.
Paradokset forsterkes av at forslag om likestillingstiltak ofte har blitt møtt med sterk motstand fra kunstfeltet selv.
– Det skyldes at kunstens autonomi – altså forestillingen om at kunsten skal være fri og uavhengig – fortatt står sterkt, i hvert fall i deler av kunstfeltet.
Heian viser også til den doble økonomien, et viktig trekk ved kunstfeltet og et begrep som er mye brukt i kunst- og kultursosiologien.
– Formålet ved kunsten skal ikke være å tjene penger, fordi kunsten er et mål i seg selv, forklarer hun.
– Man kan bli anerkjent som kunstner selv om man ikke tjener penger på kunsten sin – og omvendt. Dette viser at det er mer komplekst å forstå inntektsforskjeller blant kunstnere enn innenfor andre yrker.
Denne saken ble først publisert på Kilden kjønnsforskning.no.
