Kanskje har du sett noen gå med ønskekvist eller prøvd det selv? Enkelte bruker en Y-formet kvist for å finne nedgravde rørledninger, lekkasjer eller plasser i bakken med mye vann.

Over plassen det skal være vann, drar kvisten seg mot bakken, som om den ble påvirket av en mystisk kraft. Hva er det som skjer?

Svein Tømmerdal fra Leksvik i Trøndelag er en av dem som finner vann med ønskekvist. Han bruker helst bjørk, for den er seigere.

Han holder kvistendene med et fast grep fremfor seg, med tomlene ut til siden, forklarer han.

– Hvis jeg kommer over vann, så går kvisten opp hos meg. For noen så går den ned.

Da nytter det ikke holde igjen.

– En må ha et ganske fast grep. Barken tvinnes av kvisten, i alle fall om våren.

Tømmerdal kan finne årer med vann eller gode plasser for å anlegge brønn ved hjelp av kvisten.

Han mener også å kunne måle dybden på åra presist ved hjelp av ønskekvisten. Han går noen skritt til siden, og når ønskekvisten slår ut igjen, kan han regne seg frem til dybden ved å tenke seg en rettvinklet trekant.

Tømmerdal tenker at det må finnes en forklaring på hva som får kvisten til å bevege seg. Ikke alle får utslag.

– Det må jo være noe vi har i oss for å ta i mot strålene eller energien, undrer han.

Kan det være noe i det? lurte fysikeren på

Arnt Inge Vistnes har også lurt på hva som gjør at noen får utslag med ønskekvist. Han er en av få i Norge som har forsket på kvistgjengeri.

Finnes det noe spesielt på disse plassene hvor det skjer? Kan det ha noe å gjøre med magnetiske eller elektriske felt som påvirker kroppen, lurte han på.

Kanskje er noen er følsomme nok til å merke det?

Vistnes hadde forutsetningene for å finne ut av det. Han er fysiker og nå professor emeritus ved Universitetet i Oslo.

Kvistgjengeri var dessuten ikke et ukjent konsept for Vistnes fra før.

– Min farfar gjorde det i stort monn og min oldefar gjorde det også. Det ligger litt i familien, sier han til forskning.no.

Jordstråling

Arnt Inge Vistnes sin oldefar var naturlege. Det samme var hans farfar. Farfaren ble kalt «andre Vistemann». Han brukte blant annet ønskekvist for å finne jordstråling. Jordstrålingen skulle stenges ute for å hindre plager.

Jordstråling er et ikke-vitenskapelig begrep som har vært brukt som forklaring på hva som gjør at en kvist slår ut over vann. Det er foreslått at jordstråling oppstår der det går såkalte vannårer.

Andre har ment at jordstrålingen er som et nett i bakken uavhengig av vann, og at den har påvirkning på helsa.

– Min farfar hadde såkalte overnaturlige evner og var på en måte datidens snåsamann. Så han hadde stor suksess med å gå med ønskekvist.

Tok sin farfar på fersk gjerning

Selv hadde Vistnes blandede følelser om praksisen.

– Jeg tok min farfar på fersk gjerning en gang som liten da han skulle stenge for jordstråling.

Farfaren skulle demonstrere et nytt og effektivt remedium hjemme hos faren. Han fortalte at det var to måter det kunne settes opp på, det ene virket, det andre ikke.

Farfaren satte det først opp slik at det ikke virka.

– Så gikk han rundt i huset og fant jordstråling alle veier, sier Vistenes.

Så satte han det opp slik at det skulle virke. Da gikk han rundt og fant ingen jordstråling i huset.

– Men det han ikke visste var at jeg hadde byttet om og satt den slik at den ikke skulle virke.

Satte i gang eksperiment

Vistnes gjorde sine refleksjoner etter episoden.

– Men samtidig lå hele denne saken så dypt i meg, at selv om jeg var litt skeptisk, så hadde jeg tro på at det kanskje var noe der.

Vistnes har nylig skrevet om sine erfaringer i den nyeste utgaven av tidsskriftet Fra fysikkens verden, som gis ut av Norsk Fysisk Selskap.

På 1980-tallet satte han opp et stort eksperiment.

Vistnes ville først finne ut om kvistgjengere faktisk fant jordstråling på de samme plassene. Deretter var planen hans som fysiker å undersøke om det var noe spesielt med de plassene kvistgjengere flest hadde pekt ut.

Kunne det tenkes at de oppdaget steder med svake elektriske og magnetiske felt for eksempel?

Ingen var enige

25 kjente kvistgjengere ble med på forsøket. De gjorde søk i en korridor. Det ble markert i hvilke soner kvistgjengerne fikk utslag. Forsøket var dobbeltblindet. Forsøkspersonene fikk ikke vite om hvor de andre hadde funnet noe.

Det viste seg at forsøkspersonene fant jordstråling på helt forskjellige plasser.

– Når du da har 25 stykker som går og det ikke er noe som helst samsvar mellom deres funn, så måtte jeg bare legge det på hylla, sier Vistnes.

Det var altså ikke noe poeng å undersøke om det var noe fysisk annerledes med plassene som var blitt markert. Det var ikke enighet om hvor disse stedene skulle være.

Forsøket ble ikke publisert. Men Vistnes har nå skrevet en artikkel om forsøket i Fra fysikkens verden.

Anders Bærheim, Steinar Hunskår og Bjørn Bjorvatn har i Tidsskrift for den norske legeforening fortalt om et lignende eksperiment. Fire erfarne kvistgjengere søkte etter mønstre av jordstråler i en gymsal. Det var ikke samsvar mellom funnene.

Vistnes gjorde også mye forskning mellom 1987-2005 på om elektriske felt kunne påvirke helse og arbeidsmiljø. Han var i tillegg interessert i el-overfølsomhet og lurte i utgangspunktet på om det kunne ha sammenheng med kvistgjengeres erfaringer.

– Jeg har vel egentlig kommet fram til at det ikke er så mye hold i verken el-overfølsomhet eller kvistgjengeri.

Finner som oftest vann om du graver dypt nok

Erik Tunstad er biolog, skribent og sakprosaforfatter. Han var fagredaktør i forskning.no fra 2002 til 2009. Han er kjent med kvistgjengeri, men fra et skeptisk ståsted. Han var med å starte organisasjonen Skepsis i 1989.

Skepsis har opp igjennom årene slått ned på pseudovitenskap og påstander om overnaturlige fenomener.

– Jeg har vært interessert i dette, så jeg har vært med folk som har lett etter vann. De finner det veldig ofte, sier Tunstad.

– Har du noen gang blitt imponert og tenkt «det var rart»?.

– Jeg har tenkt det mange ganger, de er utrolig presise. Men så kan man jo si, ok, om han hadde gravd der isteden, ville han da funnet vann?

– Problemet er at du kan grave omtrent hvor du vil i Norge, og graver du dypt nok så finner du vann.

Vann i årer?

– Ønskekvist-ideen baserer seg på en forestilling om at vann går i årer, sier Tunstad.

Men som oftest er det ikke slik.

Grunnvann er den delen av undergrunnen hvor alle sprekker og porerom er helt fylt med vann, ifølge Store Norske leksikon.

Det finnes grunnvann overalt, men i forskjellige mengder, sier hydrogeolog Atle Dagestad ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

– I den norske berggrunnen finnes grunnvannet for det meste i sprekker og svakhetssoner, fordi vi ikke har større områder med sedimentære bergarter med primær porøsitet hvor grunnvannet kan strømme, sier Dagestad.

Grunnvannsmengden kan bli spesielt stor i svakhetssoner i berggrunnen der større tektoniske bevegelser har før til oppknusing av berget.

Det er sjeldent at grunnvannet strømmer i årer i undergrunnen, sier Dagestad. Det kan forekomme i områder der berggrunnen består av kalkstein.

– Her til lands finnes dette i berggrunnen i Svartisområdet som er kjent for sine mange og store kalksteingrotter, og hvor det tidvis kan være betydelig vannføring.

– I løsmasser avsatt av elver eller tidligere tiders breelver finnes er det det også enkelte lag med bedre vannføringsegenskaper enn andre. Men dette med vannårer finner vi lite av i Norge.

En million dollar

I tillegg til å være med vannletere ut i felt, har Erik Tunstad observert og arrangert tester der kvistgjengeres evner er testet etter vitenskapelig metoder.

Da er resultatene tydelige.

– De gangene forskere har gått systematisk inn, så finner de at vannletere ikke har denne evnen, sier Tunstad.

James Randi var tryllekunstner, forfatter og skeptiker. Han døde i fjor. Han er kjent for å ha lansert utfordringen One Million Dollar Paranormal Challenge. Den personen som kunne bevise at de har overnaturlige evner, skulle få 10 000 dollar. Senere ble premien hevet til en million dollar.

Randi har blant annet arrangert forsøk med kvistgjengere. Ingen har klart å bevise at de har evnen til å finne vann eller andre gjenstander med ønskekvist.

– Som å slå kron eller mynt

Tunstad var med på et slikt forsøk med James Randi på 1980-tallet i Finland.

– Der var det en vannleter som hadde levd av å finne vann hele sitt liv.

Nå ville han teste evnene sine, og han og Randi ble enige om premissene.

– Først satte Randi frem en beholder med vann. Vannleteren kunne se vannet, og da han testet den med sin ønskekvist, slo den ut for fullt. Ingen kunne altså si at ønskekvisten ikke virket den dagen, eller at vannleteren var i dårlig form.

Deretter ble det gjort forsøk der vannet ikke var synlig. Beholdere som enten inneholdt vann eller ikke, ble fra nå av skjult i en eske. Verken Randi eller noen av de andre involverte visste nå om ønskekvisten beveget seg over vann eller ikke.

– Dette drev vi med hele dagen. Det var først da resultatene kom at vi fikk vite at vannleteren bare hadde funnet vann rundt 50 prosent av gangene, altså omtrent samme resultat som han ville fått dersom han hadde slått mynt eller kron, sier Tunstad.

Se video fra da James Randi arrangerte forsøk med kvistgjengere i Australia her.

Gruvedrift og skattejakt

Noen bruker en pendel eller L-formede metallstenger, kalt søkevinkler, istedenfor en kvist for å lete etter det skjulte.

I tillegg til å lete etter vann har folk brukt ønskekvist for å finne for eksempel gravsteder og metaller.

Når startet det?

Johannes Dillinger er professor i tidlig moderne historie ved Oxford Brookes University og har forsket på ønskekvistens historie.

Han forteller til forskning.no at ønskekvisten dukket opp i slutten av middelalderen i Tyskland i forbindelse med gruveindustrien.

Boka De re metallica er en av de første kjente tekstene som nevnte ønskekvist. Det er en fagbok om gruvedrift fra 1556.

Forfatteren, Georgius Agricola, skrev at ønskekvist i blant ble brukt for å finne mineral-årer. Men han var ikke positiv, sier Dillinger.

– Han avviser det. Det er under verdigheten til en anstendig gruvearbeider å bruke ønskekvist mente han.

Bruken ble mer utbredt på 1600-tallet, da i hovedsak som et redskap for å finne skjulte skatter.

– Skattejakt var faktisk det viktigste bruksområdet for ønskekvisten i den førmoderne perioden, forteller Dillinger.

Vannleting var ikke viktig

Bruken ble aldri allment akseptert, sier Dillinger.

– Det var visse skoler eller kurs for gruvearbeidere som inkluderte kvistgjengeri i undervisningen, men praksisen var alltid svært kontroversiell.

Vannleting var ikke viktig, sier han.

– Det å finne vann var egentlig ikke et problem. I de fleste deler av Europa er det rikelig med vann. Det var ikke noe poeng å lete etter vann.

Bruken av ønskekvist for å finne vann nevnes tidlig, men ble ikke utbredt før senere.

Det har i hovedsak vært tre retninger for å forsøke å forklare fenomenet opp igjennom tiden, sier Dillinger.

Det første er at det var en form for magi. Det andre er at kvistgjengeren er følsom for det han eller hun leter etter, og kvisten er en måte å fokusere. Det tredje er at for eksempel mineral-årer avgir noe som påvirker ønskekvisten.

Brukte søkevinkler etter snøskred

Det er ikke så mange studier å finne av det faktisk fungerer å bruke ønskekvist. Men det er gjort eksperimenter.

En studie i Nature fra 1971 gjort av forsvarsdepartementet i Storbritannia, fant ikke støtte for at det fungerer å bruke ønskekvist. Det ble gjort tester av om kvistgjengere kunne finne miner og vann.

Et norsk forsøk ble gjennomført av forskerne Rolf Manne og Steinar Bakkehøi i 1987. Manne hadde reagert på at Røde Kors fremmet bruk av ønskekvist eller søkevinkler for å finne folk som var tatt av snøskred. I 1986 gikk et snøskred i Vassdalen. Skredet tok 31 soldater, 16 av dem døde. Det ble blant annet brukt søkevinkler for å finne dem.

Manne ble invitert av Forsvaret til å være med på å arrangere et vitenskapelig eksperiment der en soldat ble gravd ned.

Fire vinkelsøkere med lang erfaring og to lag med soldater med rask opplæring skulle prøve å finne den som var gravd ned. Ingen klarte det.

«Konklusjonen av dette var at søkevinklene er uten verdi ved søk i snøskred, og metoden ble derfor oppgitt av Forsvaret», skrev Manne i skriftserien Psevdovitenskap og etikk, utgitt av NTNU.

Vannrør i bakken

I 1991 ble det gjennomført et eksperiment i Kassel i Tyskland av den tyske skeptiker-organisasjonen GWUP. 20 kvistgjengere deltok.

Et rør var gravd ned i bakken, vanntilførselen til røret var enten på eller av. Deltakerne skulle finne ut om det gikk vann i røret eller ikke ved hjelp av en ønskekvist. De gjorde 30 tester hver.

Resultatene ble ikke bedre enn det som er forventet ut fra tilfeldig gjetting. Eksperimentet er ikke publisert i en et vitenskapelig tidsskrift. Det ble beskrevet i en artikkel i bladet Skeptiker i 1991.

Tyske eksperimenter

En rapport skrevet av tyske Hans-Dieter Betz fra 1995 ga støtte til bruk av ønskekvist. Bedriften Deutsche Gesellschaft fur Technische Zusammenarbeit (GTZ) jobbet med å grave brønner i tørre områder med støtte fra tyske myndigheter. De brukte blant annet kvistgjengere.

Ifølge Betz var resultatene fra Sri Lanka spesielt imponerende der kvistgjengeren fant vann i over 90 prosent av tilfellene. En suksess på 30 til 50 prosent skulle være å forvente ut fra de geologiske forholdene, skrev Betz.

Kontrollerte eksperimenter som Hans-Dieter Betz var med på å gjennomføre, ga imidlertid ikke samme resultat.

I slutten av 1980-tallet gjennomgikk 500 vannletere tester i Tysland. De 43 med best resultater ble testet videre.

Vannleterne skulle lokalisere et rør med rennende vann. Vannrøret var i førsteetasje av en låve, og kvistgjengerne søkte i andreetasje.

37 av de utvalgte kandidatene presterte ikke bedre enn tilfeldig. Seks fikk litt bedre resultater, ifølge Wikipedia. Forskerne mente dette var bevis for at det var hold i ønskekvist-fenomenet.

Jim T. Enright, professor i atferdsfysiologi og gjorde en kritisk analyse av eksperimentene.

Enright kritiserte forskernes analyse og mente at resultatene til de beste også skyldes tilfeldighet. Studien var ifølge han «det klareste motbeviset man kan tenke seg for at kvistgjengere kan gjøre det de hevder».

Opparbeider seg erfaring

Hydrogeolog Atle Dagestad tror at de som lykkes godt med ønskekvist, kan være gode til å lese terrenget og de lokale hydrogeologiske forholdene.

– Jeg tror de er dyktige til å se i terrenget hvor sannsynligheten for å finne grunnvann er god, og over tid har de fått erfaring med hvor de kan finne vann.

Erik Tunstad er inne på det samme og sier at kvisten kanskje er et redskap som kan hjelpe på konsentrasjonen.

– Jeg vil påstå at det er deres hjerne som løser terrenget. Det vises gjennom blindtestene. Det er ikke pinnen, det er hjernen.

Dagestad legger til at størstedelen av Norge har mye nedbør igjennom året, som gjør det mindre krevende å finne grunnvann til enkelthusholdninger og mindre vannforsyningsanlegg.

Før i tiden var det kanskje nyttig at en fremmed ga råd om hvor det skulle graves brønn, sier Dagestad.

– Det tok trolig mange dager å grave seg ned til grunnvannet, og helt ufarlig var det heller ikke. Hvis da halve bygda skulle være med å grave, så begynte man ikke å krangle seg imellom hvis det var en fremmed ekspert som hadde pekt ut egnet plassering for en brønn

– Da er sannsynligheten for å finne vann større, om man graver noen meter til.

Kvisten vipper ut av likevekt

Fysiker Arnt Inge Vistnes sier en ønskekvist holdes i en tilstand som kalles labil likevekt. Små ubevisste bevegelser i hånden kan få den ut av stilling.

– Det betyr at det skal fryktelig lite til før den slår ut. Da kan det virke som den slår ut veldig kraftig. Men den kraften kommer egentlig bare at du selv holder den spent.

– Kan det du tenker og håper virke inn?

– Ja, det er nettopp det. Hvis du har en slik innstilling og en ønskekvist i labil likevekt, så vil det komme slike utslag.

– Det har vært en interessant reise gjennom dette landskapet. Det må jeg si. Men jeg har nok endt opp med å ikke ha noe tro på fenomenet, sier Vistnes.

– Nytter ikke med tankens kraft

Svein Tømmerdal, som selv bruker ønskekvist, er fremdeles ikke i tvil om at det fungerer å bruke ønskekvist.

– Selvfølgelig er vitenskapen imot noe de selv ikke kan se, ta på eller måle med sine instrumenter.

Tømmerdal er uenig med Vistnes i at utslagene i kvisten kommer av måten den holdes på og små bevegelser.

– Det er bare tull. Det nytter ikke å kontrollere eller å gi små ubevisste bevegelser for å få kvisten til, i mitt tilfelle, å stå opp.

Videre skriver han på e-post at det er klart at de som går med ønskekvist kan se an terrenget, men det er ikke det som er hovedpoenget.

– Når vi kommer over en vannåre, vannrør eller elektriske ledninger som ligger i jorda, så hjelper det ikke med tankens kraft.

– Dette med ønskekvist vet vi som den virker på, er en realitet!

Referanser:

Arnt Inge Vistnes: «Ønskekvistfenomenet – del 1: En personlig beretning om en pussig folketradisjon», Fra fysikkens verden, nummer 3, 2021.

Arnt Inge Vistnes: «Ønskekvistfenomenet – del 2: Rapport fra en vitenskapelig studie», Fra fysikkens verden, nummer 4, 2021.

Anders Bærheim, Steinar Hunskår, Bjørn Bjorvatn: «Jordstråler – et begrep uten vitenskapelig grunnlag», Tidsskr Nor Lægeforen, 2006, 126 : 3264-6.

Erik Tunstad: «Duell ved soloppgang», Skepsis dokument: Søkevinkler, Skepsis, nummer 3, 1992.

R. A. Foulkes: «Dowsing Experiments», Nature, 1971.

Rolf Manne: «Ønskekvist i snøskred – psevdovitenskap i praksis?», May Thorseth (Red.), Psevdovitenskap og etikk, NTNU, 2005.

Hans-Dieter Betz: «Unconventional Water Detection: Field Test of the Dowsing Technique in Dry Zones: Part l», Journal of ScientiJic Exploration, Vol. 9, No. I, pp. 1-43, 1995. Lenke.

J. T. Enright «Water Dowsing: the Scheunen Experiments», Naturwissenschaften, vol. 82 1995).

J. T. Enright: «Testing Dowsing: The Failure of the Munich Experiments», Skeptical Inquirer Volume 23, No. 1, 1999. Lenke.

H. -D. Betz, R. Kulzer, H. L. König, J. Tritschler & H. Wagner: «Dowsing reviewed — the effect persists», Naturwissenschaften, 83, side: 272–275 (1996). Lenke.

Robert Konig, Jurgen Moll & Armadeo Sarma: «The Kassel Dowsing Test: Part 1», Skeptiker, januar 1991, republisert på Geotech.

Robert Konig, Jurgen Moll & Armadeo Sarma: «The Kassel Dowsing Test: Part 2», Skeptiker, januar 1991, republisert på Geotech.