Det siste året har begreper som «cancel culture», «deplatforming» og «woke» fått stor oppmerksomhet i media.

Mange oppfatter at begrepene representerer bevegelser som fremmer krav om anerkjennelse, men at de skiller seg fra tidligere bevegelser som har fremmet borgerrettigheter og anerkjennelse for minoriteter og mindretallet i samfunnet.

Dagens identitetsbevegelser, vil mange si, argumenterer for at personer de mener er rasistiske skal nektes plattformer å ytre seg på (no platforming), at hvite mennesker i egenskap av å være hvite er rasistiske og at «whiteness» (hvithet) og «white privilege» (hvite privilegier) gjennomsyrer rettssystemet, utdanningssystemet og økonomiske og politiske institusjoner. På den måten fremmer hvite ubevisst og bevisst sine interesser på bekostning av minoriteter i samfunnet.

Dekolonisering og plattformnekt

Med denne analysen som utgangspunkt er konklusjonen at like rettigheter ikke er løsningen fordi like rettigheter innebærer at samfunnet fortsatt styres etter de hvites premisser. Langt mer radikale løsninger kreves for å endre samfunnet. Siden hele samfunnet gjennomsyres og domineres av «hvithet» må radikale løsninger til for å fjerne «hvite privilegier».

I tillegg må ulike minoriteter få særbehandling og ulike fordeler som kompenserer for undertrykkelsen de har blitt utsatt for over lang tid. Som en del av denne utviklingen har en sett diskusjoner om rivning av statuer, dekolonisering av pensum ved universitet og høyskoler og kansellering og plattformnekting av meningsmotstandere.

I norsk sammenheng har kontroversene rundt dekolonisering av pensum ved Kunsthøgskolen i Oslo, og diskusjonen rundt ytringsfrihetskommisjonen i sommer fått mest oppmerksomhet.

Begge sakene handlet om hvordan den hvite majoritetsbefolkningen undertrykket minoriteter gjennom sin dominans i samfunnet, og hva som måtte gjøres for at undertrykkelsen skulle opphøre. I akademia kommer denne vendingen fra en rekke ulike teorier som postmodernistiske ideer om at makt eksisterer i alle sosiale relasjoner, og at kunnskap, språk og kunst kan brukes til å manipulere og undertrykke grupper.

Tydelig kritiker

En av kommentatorene i Norge som har vært en tydelig kritiker av den nye identitetspolitikken er Aftenpostens Frank Rossavik. I ukens episode av Statsvitenskap og sånt argumenterer han blant annet for at den nye formen for identitetspolitikk kan redusere støtten til antirasisme og andre grupper ved å stemple mange som implisitt rasistiske.

Dette knytter han også opp til en tilsynelatende krise for de liberale i Vestlige land som ikke ser ut til helt forstå de sosiale trendene som preget samfunnene i dag.

Du kan lytte til episoden med Frank Rossavik i spilleren under, eller finne episoden i Spotify og Apple Podcasts.