Innerst i Universitetet i Oslos aula arbeider fire studenter på et stillas. I snart tre og en halv uke har de registrert skader, fjernet støvpartikler, limt fast original maling og jevnet ut buler på maleriet «Solen». Alt under kyndig ledelse av malerikonservator Katrine Scharffenberg.

Til stede denne dagen er også professor i konservering Tine Frøysaker som siden 2005 har ledet aulaprosjektet, som har som målsetting å bevare Munch-maleriene.

Bakgrunnen for prosjektet, som er et samarbeid mellom Institutt for arkeologi, konservering og historie og Eiendomsavdelingen ved Universitetet i Oslo (UiO), er at det før UiOs 200-årsjubileum i 2011 ble satt i gang arbeider i universitetsbygningene på Karl Johan som fikk store konsekvenser for maleriene i Aulaen.

Mennesker avgir varme, fuktighet og støv

Siste gang «Solen» ble undersøkt og konservert var i 2018. Det er ifølge Frøysaker flere årsaker til at det ikke bør gå mer enn fem år mellom hver gang dette maleriet undersøkes.

Plasseringen på fondveggen innerst i salen gjør at «Solen» er det maleriet i Aulaen som i størst grad er eksponert for lys og varme. Det handler også om måten maleriet er malt på.

Når salen fylles opp av mennesker, øker temperaturen i rommet. I tillegg til at menneskene avgir varme, avgir de også fuktighet og store mengder støv. Det dreier seg både om små hudpartikler og om støv fra klær.

– Spesielt yttertøy bidrar til at det kommer inn store mengder med bystøv, og er det vått ute, bringer yttertøyet også mye fuktighet inn i salen, bemerker Frøysaker, som benytter anledningen til å komme med et ønske.

– Et av de viktigste tiltakene universitetet kan gjøre for å bevare maleriene, er å innrede en betjent garderobe i vestibylen slik at vi unngår at folk tar yttertøyet med inn i salen, sier hun.

Fra undertrykk til overtrykk

De klebrige sotpartiklene i bystøvet er spesielt skadelige.

– Lufta i Oslo har vært ekstremt skitten, og bildene er blitt renset alt for mange ganger allerede, konstaterer Frøysaker.

Hun forteller at metoden som ble brukt på 1900-tallet var å rense bildene med klebrig loffdeig. I tiden før jubileet ble maleriene renset med tørre polyuretan-svamper.

Men de siste årene er problemet med sot blitt kraftig redusert.

At bygningen tidligere hadde et undertrykk slik gamle hus ifølge Frøysaker ofte har, bidro til at store mengder sot tidligere ble trukket inn i bygningen.

Etter arbeidene før jubileet i 2011, er ikke dette lenger et problem.

– Ingeniørene har ordnet det slik at Aulaen nå har fått et lite overtrykk, forklarer Frøysaker.

At luften i Oslo er blitt renere, spiller også inn, tror hun.

Ved hjelp av små lerretsbiter måler professoren innholdet av sotpartikler i lufta. Hvert tredje til fjerde år blir noen av prøvene sendt til et laboratorium i Italia.

– Analyseresultatene viser at nedsotingen er blitt kraftig redusert etter restaureringen, påpeker hun.

– Vi arbeider med å få oversikt og kontroll over alle variablene som påvirker tilstanden til materialene, sier hun.

Kunstforvalter Charlotte Wiik i Eiendomsavdelingen har initiert en systematisk og kontinuerlig måling av luftfuktigheten og temperaturene i rommet. Ved å skanne en QR-kode på et ark, får vi vite at temperaturen i rommet er 20 grader som er akseptabelt.

Luftfuktigheten er relativt høy, 58 prosent, til tross for det tilsynelatende er tørt sommervær utenfor, men fortsatt innenfor et akseptabelt nivå som er mellom 30 og 60 prosent.

– På regnfulle dager med åpne ytterdører måler vi luftfuktighet opptil 80 prosent forteller Frøysaker, som gjerne skulle sett at universitetet i tillegg til garderobepersonell hadde hatt en egen ansatt med ansvar for å overvåke klimaforholdene i utsatte lokaler.

– Vi kan ikke rense ujevnt

Rensing har ikke stått på agendaen i sommer, til tross for at «Solen» i likhet med samtlige av maleriene i aulaen opprinnelig var langt lysere i fargene enn slik de framstår i dag.

Frøysaker demonstrerer dette ved å vise fram noen ørsmå firkanter med renset farge på maleriet «Kjemien».

– Mens noen farger er relativt enkle å få rene, er andre farger fryktelig vanskelige å rense. Vi kan ikke rense ujevnt, og vi kan ikke bruke metoder som utsetter bildet for stor slitasje, presiserer hun.

Frøysaker forteller at hun har en stipendiat som arbeider med å utvikle nye og mer skånsomme rensemetoder. Kanskje vil man i framtiden kunne bruke disse metodene på Aulamaleriene.

Munch smurte tykkere på

Arbeidene denne sommeren har i hovedsak bestått i at løstsittende overflatestøv er blitt fjernet med pensel og støvsuger mens løse oljefarger er blitt lokalisert og limt på plass. Også felter med manglede feste mellom lerretet og trefiberplatene på baksiden av maleriet er blitt kartlagt.

– At «Solen» er mer utsatt for at maling skaller av, skyldes at Edvard Munch brukte en annen teknikk på «Solen» enn på de andre maleriene i salen. Da Munch malte «Solen», smurte han malingen på i tykke lag og med vekslende innhold av bindemiddel. Noen steder er tynne fargelag med lite bindemiddel lagt oppå tykke fargelag med mye fett, noe som gjør at det øverste laget lett kan løsne, forklarer Frøysaker.

Hun viser oss et lite felt midt på bildet hvor små biter av blåmaling er helt borte. Her er det ingenting å lime på plass.

– Burde ikke Munch ha visst bedre?

– Jeg tror Munch visste svært mye om farger og maleteknikker, men han eksperimenterte fordi han ønsket å oppnå et spesielt uttrykk, skyter Katrine Scharffenberg inn.

Ett av målene hennes i sommer har vært å hindre ytterligere fargeavskalling.

– Vi konsoliderer fargene ved å tilføre lim i små sprekker i malingslagene, forklarer hun.

Å retusjere bildet ved å legge på ny maling er ikke aktuelt.

– Poenget for oss er å bevare det originale og autentiske, understreker Tine Frøysaker.

Sotbroer som er fjernet

Da tyskerne inntok bygningen i 1940, ble lerretene med Munchs bilder skåret ut av rammene. Lerretskantene som dermed gikk tapt, gjorde det umulig å spenne maleriene opp på det opprinnelige rammeverket. Løsningen ble derfor å lime lerretene på store trefiberplater.

– Dette var en god løsning, konstaterer Frøysaker.

Men bak trefiberplatene satte man opp rammeverk i tre.

– I tillegg til at treverket gjennom årene beveget seg slik at det ble sprekker i lerretene, ble plankene kuldebroer, det vil si felter hvor det festet seg ekstra mye sot fordi sot trekkes mot kalde flater, forklarer Frøysaker.

Hun forteller at løsningen forskerne kom fram til i forbindelse med undersøkelsene og behandlingen før jubileet i 2011, ble å erstatte rammeverket med plater laget av et slags papirmateriale med honeycomb- eller bikubestruktur.

– Det er et fantastisk produkt, bemerker hun.

Lerret som løsner

På kort avstand er stripene etter det gamle rammeverket fortsatt synlige, men disse får ikke konservatorene gjort noe med.

Det de derimot har kunnet gjøre noe med er det Frøysaker beskriver som delaminering, det vil si buler eller luftbobler på steder hvor lerretet har løsnet fra trefiberplatene på baksiden.

Uvant å jobbe på stillas

I snart tre og en halv uke har studentene arbeidet med Solen.

– Det har vært veldig interessant og lærerikt å få studere malingsteknikkene til Munch på nært hold, sier Helle Hallingskog-Hujala.

De fire masterstudentene fra konserveringsstudiet er enige om at den mest utfordrende delen av jobben har vært å jobbe på stillas.

– Det er vanskelig å finne gode arbeidsstillinger. Når noen beveger seg rister det i hele stillaset, og du må hele tiden tenke sikkerhet, sier Siri Thrane.

For Tine Frøysaker er det viktig at kunnskapen om aulamaleriene og hvordan de best kan bevares bringes videre til nye generasjoner av malerikonservatorer.

Tiltakene virker

Torsdag 11. august er siste arbeidsdag for studentene, og Frøysaker skal sammen med Katrine Scharffenberg skrive en rapport om tilstanden til maleriet og arbeidene som er blitt utført.

– At vi går tilbake og ser på utviklingen i et lengre tidsrom, er ikke så vanlig i litteraturen, men jo mer vi registrerer og publiserer jo lettere blir det for de som kommer etter oss, sier hun.

Alt i alt har tilstanden til «Solen» vist seg å være bedre enn hun har vært urolig for.

– Tiltakene som ble gjort i forbindelse med behandlingen før jubileet i 2011 og i forbindelse med arbeidene i 2017 og 2018, har fungert, slår hun fast.

Upassende oppførsel

Trine Frøysaker beskriver Solen som kanarifuglen i Aulaen.

– Ser vi at skadene på Solen blir større, bør vi også se på de andre maleriene, presiserer hun.

I tillegg til «Solen» er det noen felter på de to største maleriene i rommet, «Alma Mater» og «Historien», som Frøysaker ønsker å undersøke mer regelmessig.

Felles for disse to feltene er ekstra tykke lag av maling.

Da Munch stilte ut «Historien» for første gang reagerte allmuen sterkt. Gutten hadde den ene hånden i lommen, noe som ble ansett som upassende oppførsel når et barn ble snakket til av en voksen. Munch tok kritikken til seg og endret bildet ved å male over partiet med lommen og i stedet la gutten holde hånden fram mot mannen.

Overmalte barn

Maleriet «Alma Mater» viser en ammende kvinne omgitt av barn. I dette maleriet trakk Munch linjene tilbake til universitetet i Bologna som opprinnelig het Alma Mater Studiorum.

«Alma Mater er fremdeles alma mater, men kan også bety Moder jord – Det er symbol på de mer ydre grenser af videnskaben… Hun gir videnskabens melk» skrev Munch om maleriet.

– Munch slet med komposisjonen, og ser du nøye på maleriet, kan du se at noen barn er delvis overmalte, påpeker Frøysaker.

Det er disse feltene med overmalte barn, hun ønsker å holde et ekstra øye med på «Alma Mater».

En folkegave

– Ved å sjekke tilstanden til «Solen» og de utsatte feltene på «Historien» og «Alma Mater» ofte, kan vi unngå at skadene blir krevende og kostbare å reparere og i verste fall uopprettelige, sier hun og minner om at maleriene som ble satt opp i 1916, var en folkegave til universitetet fra det norske folk.

– Det er viktig at universitetet framstår som en kunnskapsrik og verdig eier, understreker hun.

Denne saken ble først publisert i Uniforum. Les originalen her.