Hvis vi spoler tiden frem til i dag, så har gressklipperroboten «Roberta» surret rundt i hagen vår i vel to år nå. Kanskje er det på tide å stoppe opp og reflektere litt rundt denne anskaffelsen.

Teknologien kryper inn i hverdagen vår

Det er ikke all teknologi som kommer inn i våre hverdagsliv med brask og bram. Det er heller ikke all teknologi som fremstår som revolusjonerende når den blir lansert. Det er selvfølgelig noen som ønsker at vi skal se på den som noe helt nytt – og kjøpe den! Men det meste av teknologisk nyskaping er inkrementell.

Det ligger jo også i kapitalismens natur, neste utgave skal også ha noe nytt. Så om du viser alle kortene ved lanseringen, har du i utgangspunktet mindre å legge inn i neste modell. Vi skal ikke underslå at det foregår kontinuerlig innovasjon i bedrifter i inn- og utland, men det meste er altså preget av de små skritt.

Og nettopp dette at vi er vant til at teknologisk utvikling er inkrementell gjør at vi ikke alltid vi legger merke til hvordan den lister seg inn i butikkhyllene og inn i hjemmene våre. En dag ser du ut, og der kjører jaggu meg Roberta rundt i hagen din. Jeg husker jo at jeg kjøpte henne: Min svoger hadde fått en tilsvarende og var veldig fornøyd – også så den jo litt kul ut da, og jeg tenkte for en gangs skyld skal jeg være tidlig ute.

Vi må fortsatte sette grensene

Før jeg kunne ta i bruk Roberta, måtte jeg legge ned en begrensningstråd. Den forhindrer Roberta fra å forville seg utenfor den delen av plenen vi ønsker at hun skal klippe. Det har faktisk aldri skjedd at Roberta har gått utenfor denne.

Det ville nok også vært ganske katastrofalt for henne da begrensningstråden hjelper til med å finne tilbake til ladestasjonen når batteriene hennes begynner å bli tomme. Og ikke minst ville det vært noe ubehagelig å ha en gressklipper surrende rundt uten noen begrensningstråd, på et sted du ikke forventer å nå henne.

Skal roboten tilpasse seg hagen, eller omvendt?

Et par ganger om året setter Roberta seg fast. Det kan være at hun kommer for høyt opp på kanten av uteplassen, og ikke kommer ned igjen. Kanskje har bakken sunket litt sammen og hun greier ikke å komme seg opp, eller så kommer hun i «gal» vinkel inn mot epletreet og kjører opp på roten og blir sittende fast.

Så står hun slik da, til vi hjelper henne ned på jorda igjen. Kanskje burde jeg jevne ut den dumpen, hugge epletreet eller legge på mer jord så kanten på uteplassen ikke blir så høy?

Gjør det lettere å kjøpe neste robot

Disse tre punktene kan vi forsøke å gjøre om til noen innsikter. Ny teknologi kommer nesten aldri inn i våre liv med stortromme, fanfarer og trompeter. Nei, den lister seg snarere nesten umerkelig inn og endrer hverdagsrutinene våre.

Å legge om rutinene kan jo være nyttig en gang imellom, men med endrede rutiner endres også tankene og refleksjonene våre. Med Roberta i hagen vil nok steget opp til en robot inne i huset, eller hjemme hos moren min, føles lavere enn om jeg selv fortsatt svettet og slet over gressklipperen.

Grensene må være på plass fra starten

Det har vært lett å menneskeliggjøre gressklipperroboten, den har jo fått både kjønn («henne») og et navn («Roberta»). Det gjør vi jo til dels med våre kjæledyr, hunder eller katter blir ofte tillagt menneskelige egenskaper. Men det er kanskje noe annet med en elektromotor med kunstig intelligens? Og hva kan en slik menneskeliggjøring gjøre med vårt forhold til roboten, skal vi ta hensyn til den? Skal den ha noen rettigheter?

Begrensningstråden derimot er jo en forlokkende idé: Å kunne sette «ubrytelige grenser» for hvor de teknologiske nyvinningene får lov til å bevege seg, eller i vårt tilfelle: Om Roberta bryter grensene, så vil hun gå tomt for batteri. Slike grenser vil nok være forskjellige for forskjellige innovasjoner, men felles for dem er at de må bygges inn fra starten av.

Vi må ha svarene klare for fremtiden

Så var det spørsmålet om når teknologien ikke fungerer helt slik den skal. Hvem sin feil er det da? Når Roberta kjører seg fast, er det hagen det er noe galt med – og som bør fikses eller tilpasses? Noen vil nok hevde at det snarere bør tvert imot: Teknologien må tilpasse seg hagen, og andre deler av våre liv. Vi bør i hvert fall være særs omtenksomme, og tenke oss nøye om i de tilfellene hvor vi tillater teknologien å bestemme over sine og våre omgivelser.

Om vi skal få en teknologi som tar opp i seg noen av disse poengene jeg har drøftet her, må flere aktører på banen. Hva er det vi vil med de nye teknologiene? Hvilke problemer skal vi sette dem til å løse?

Fremtiden er noe vi skaper i samspill. Hvordan kan vi bidra til at nye innovasjoner har gunstige og fordelaktige konsekvenser, at innovasjonene er akseptable, ønskverdige og bærekraftige? Fremfor å fundere på alt det vi kan gjøre med ny teknologi må vi heller snakke om det vi bør bruke den til.