Glem alt om Gucci, gullsmykker og store biler. I jernalderen var statussymbolet en gås. Eller en høne. Slik ble det i alle fall da tidens trendsettere, romerne, for alvor begynte å sette sitt preg på Skandinavia.

Etter studier av nesten 100 danske jernaldergraver kan danske forskere konkludere med at den romerske innflytelsen blant annet innebar en markant endring i måten folk i Skandinavia begravet sine døde på.

Endringen betydde blant annet at vi begynte å legge mange flere forskjellige dyrearter i gravene, samtidig som helt nye dyrearter kom til. Høner og tamme gjess ble for eksempel statussymboler.

– Vi har ikke slike fjærkre i tiden før Kristus, så det kan helt klart knyttes til Romerriket. Der var høner og tamgjess en vanlig gravgave, mens det i Danmark var nye, eksotiske arter, forteller Anne Birgitte Gotfredsen, som er hovedforfatter for en ny utgivelse og har stått for analysene av dyreknoklene i gravene.

Jo flere arter, jo høyere status

Det var bare noen få mennesker som fikk høner eller gjess med seg i graven, og det var flotte romerske importvarer i disse gravene, forteller Gotfredsen.

– Disse fuglene var sjeldne, og på denne tiden finner vi dem ikke som vanlig boplassavfall. Vi ser dem bare som hele dyr i rituell sammenheng eller i graver, sier Gotfredsen, som er ekstern førsteamanuensis ved Statens Naturhistoriske Museum ved Københavns Universitet.

Innflytelsen fra Romerriket var sterk i denne perioden, og inspirasjonen er tydelig i gravritualene, forteller hun. Den mest markante endringen ser vi i overgangen fra eldre til yngre romersk jernalder, omkring år 150 e.Kr.

– Antallet arter stiger, og det samme gjør antallet hele dyr og deler av dyr. De rike får flere arter med seg i graven; jo flere arter, jo høyere status. Det er ingen tvil om at det materielle uttrykket endrer seg etter romersk inspirasjon. 

Første studie av sitt slag

Dette er første gang forskere forsøker seg på å kombinere zoologiske, arkeologiske og antropologiske studier av danske graver i romersk jernalder. Det var en tid der det skandinaviske samfunnet gikk gjennom store endringer.

Og det er en tilnærming som vekker begeistring hos en annen arkeolog.

– Dette er den første studien av sitt slag der materialet bearbeides samlet, og det åpner for nye aspekter omkring begravelsesritualene i perioden, sier Mogens Bo Henriksen, som er forskningsleder ved Odense Bys Museer i Danmark.

Han sier at forskerne tidligere har tenkt på inspirasjonen fra Romerriket som mest importvarer – våpen, glassbegre, bronsekar og mynter. men gravritualene viser at påvirkningen var mer omfattende.

– Gravritualene sendte klare signaler om kontakt med romerne ved å overta dyr. Folk tok trolig også over skikken med banketter, der man spiste sammen med de døde. Det var en hel livsstil, sier Henriksen.

Dyr hadde stor symbolkraft

Studiene kan fortelle noe om den dypere meningen med den utbredte praksisen med å legge dyr i gravene med de døde, sier Henriksen.

Ville gjess var vanlig i Danmark, men tamgjess, med sine eksotiske hvite fjær, har signalisert prestisje og status.

– Tidligere har man først og fremst regnet dyrene i gravene som mat, og graven som et lukket rom for den døde, men det stemmer ikke. Symbolkraften var mye viktigere, sier Henriksen.

Han påpeker at gjess, som også begynner å dukke opp i gravene i perioden, var hellige i Romerriket. Gjess representerte gudinnen Juno, som var gift med Jupiter, den mektigste av gudene.

– Det sender et signal. Begravelsene var en iscenesatt begivenhet som skulle å signalisere slektens status, legger han til.

Delte dyret med de døde

Anne Birgitte Gotfredsen kan også se at det i overgangen fra eldre til yngre romersk jernalder skjedde en endring i måten man la dyrene i graven.

Folk sluttet for eksempel med å hugge sauer i to og plassere en halvpart i hver enden av graven. I stedet ble parterte dyr lagt i graven, mens kjøttet ble skåret av knoklene. Det var ofte smakfulle ungdyr som ble lagt ned i graven.

Både Mogens Bo Henriksen og Anne Birgitte Gotfredsen tror folk i Skandinavia har overtatt romernes tradisjon med å ha banketter for de døde.

– Vi kan se på snittsporene at noe av kjøttet er skåret av. Det kan ha skjedd mye omkring graven som vi ikke kan se i dag, men jeg tror at det som ble skåret av, har blitt tilberedt og «delt» med den døde, sier hun.

Jernalderfyrste hadde mange dyr

En av de rikeste gravene i samlingen er fra Ellekilde. Den er fra yngre romersk jernalder og er beskrevet i artikkelen Jernalderfyrsten fra Ishøj blev myrdet på videnskab.dk.

Jernalderfyrsten er begravet med så mange forskjellige dyrearter at det ikke kan være tvil om den høye statusen: en gås, en hund, en gris, kveg og sauer. Særlig hundens betydning har antagelig vært flertydig, forteller Gotfredsen:

– Mens de aller fleste dyr var tenkt som matgaver, selv om de samtidig kan ha hatt en symbolsk betydning, var hunden noe annet. Det er ingen snittspor på knoklene. Den har vært en kamerat. 

Hunder opptrer i mange sammenhenger i det arkeologiske materialet i relasjon til dødsriket, og den har antagelig også hatt en kosmologisk betydning. Kanskje som en følgesvenn i etterlivet.

– Også har den selvfølgelig signalisert status. Det er bare i høystatusgravene vi ser hunder, legger hun til.

Hunden har en spesiell betydning

Flere av dyrene kan ha hatt mange betydninger, men det gjelder spesielt for hundene, sier Mogens Bo Henriksen.

– I bronsealderen representerer slanger og fisk underverdenen, og fugler er meglere mellom verdenene. Om det gjelder denne perioden også, er vanskelig å si, men det er ingen tvil om at hunden har en spesiell betydning, fordi det er et dyr man kan kommunisere med. 

Hundene har også blitt brukt til å signalisere dyktighet som jeger og kriger, påpeker han.

Fyrsten fra Ellekilde er begravet med våpen og tolkes som en kriger, og hunden hans er antagelig en form for kamphund. Det samme gjelder en kriger som ble funnet i en rik grav med våpenutstyr på Himlingøje-gravplassen, 13 kilometer sør for Køge – også han hadde en hund med seg i graven.

En tanke bak alt

Det var ingenting tilfeldig med jernaldermenneskenes gravritualer, mener Anne Birgitte Gotfredsen. Det var en tanke bak alt.

– Vi ser konsistens og regelbundethet, og det er tydelig at alt har vært svært ritualisert, sier hun.

Selv om vi ikke nødvendigvis kan forstå alle sammenhengene i dag.

– Jeg kan lese mye ut av den måten knoklene er behandlet på og hvordan de ligger graven, men jeg kan ikke se akkurat hva som har skjedd. Har det vært sang og musikk ved gravseremonien? Har de sørgende sittet der og spist av dyret? Det skulle jeg gjerne ha visst, avslutter Gotfredsen.

Referanse:

Boken «Wealth and Prestige» fra Kroppedal Museum

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.