Folk i sjenerøse velferdsstater er også mer positive til å jobbe enn i andre land, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Folk i sjenerøse velferdsstater er også mer positive til å jobbe enn i andre land, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Kronikk: Velferdsordningene gjør folk selvstendige

Et viktig poeng med velferdsstaten har alltid vært å sikre individets selvstendighet. Hvis den nye politikken fører til at færre søker hjelp, vil dette fundamentet forsvinne.

Publisert

Kilder:

Elstad, L. (2013) Fellesskap fungerer. Om velferdsordningene våre og mytene som truer dem. Oslo: Manifest

Røed, K. (2013) Om økonomiske insentiver og hvordan de virker. Oslo, Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk foorskning

van der Wehl KA, Dahl E, Thielen K (2012) Social inequality in «Sickness»: Does welfarestates regime type make a difference? A multilevel analyses of men and women in 26 European countries. Int J Herlath Service 42(2): 235-255

van der Wehl, Dahl E, Halvorsen K (2012) Arbeidinkludering og arbeidsmotivasjon i et komparativt perspektiv. Sluttrapport NAV/FARVE. Oslo HiOA

SSB: statistikkbanken

Det er ikke noe nytt at velferdsdebatten dreier seg om plikter, frykt for misbruk og hvem som er de verdige trengende.

Men nå ser vi en tydelig dreining i de velferdspolitiske diskusjonene. Det legges mer vekt på økonomiske, sosiale og moralske insentiver, mer vekt på kontroll og det blir stilt større krav til den enkelte. Det strammes også til i offentlige ytelser.

Velferdsstaten leverer svært godt: Sysselsettingen har økt de siste 40 årene. Norge er et av de landene i verden med flest folk i arbeid og har en svært høy andel kvinner, eldre, innvandrere og folk med helseproblemer i arbeidsstokken.

Norge er også et av de landene som har flest lavt utdannede i arbeid. Vi har lite ledighet, lite lønnsforskjeller, lite fattigdom og inntektsulikhet, stort arbeidstilbud, stor fornyelsesevne, høy politisk legitimitet og stor fordelingsvilje.

Og likestillingen er både et resultat av, og en forutsetning for, velferdsmodellen.

Reformer i kø

På 2000-tallet har det blitt lagt enda sterkere vekt på arbeid, og velferdsreformene står i kø, som for eksempel NAV- reformen med kvalifiseringsprogram, introduksjonsprogram og arbeidsavklaringspenger, pensjonsreformen og samhandlingsreformen.

Det blir i dag lagt mer vekt på kontroll, og kravene til den enkelte strammes til.

Mange utfordringer

Ja, velferdsmodellen har flere utfordringer når det gjelder trygd, behovet for arbeidskraft, forventet utgiftsøkning og færre til å tjene inn. Fortsatt trenger vi systemer som kan ivareta sliterne samtidig som arbeid belønnes, å hindre framveksten av en ny underklasse i vårt flerkulturelle samfunn og å bevare et solidarisk samfunn uten fattigdom og med lite sosial ulikhet.

Men, hvilken nytte kan det ha å kutte i uførepensjon eller å presse syke ut i arbeid i enda større grad nå?

Forskning viser at sjenerøse velferdsordninger ikke gjør at folk lar være å jobbe, og det fører ikke til synkende arbeidsmotivasjon. Folk i sjenerøse velferdsstater viser også mer positive holdninger til å jobbe enn tilfelle er i andre land.

Hjelper det med reformer?

Hjelper det med reformer, økonomiske insentiver og aktivitetskrav når både produksjons- og konkurranseforhold på arbeidsmarkedet gjør det vanskelig for de med lav produktivitet å få innpass? Eller når arbeidsgivere rett og slett sier nei?

Det er de syke, de med helserelaterte ytelser og langtidsmottakerne av økonomisk sosialhjelp som dagens arbeidsmarkedet ikke har behov for og som arbeidsgiverne ikke vil ha.

Og det er de samme gruppene som utsettes for kraftig insentivbruk og innstramninger i offentlige ytelser.

Det er svært uheldig hvis folk blir skremt fra å søke offentlig hjelp. Det kan føre til nye og flere sosiale problemer hvis folk med reelle behov enten må få hjelp fra familien og venner eller leve i fattigdom.

Et viktig poeng med velferdsstaten har alltid vært å sikre individets selvstendighet. Går utvikling i retning av at færre søker hjelp vil dette fundamentet trues.

Se til Sverige

I velferdspolitiske debatter blir vi stadig bedt om å se til Sverige. De har kuttet i trygdeytelsene, og andelen mennesker i «utenforskapet» har gått ned. Men, er det bra når svenskene de siste åtte åra, med høyrestyre, har finansiert skattekutt til de rike med velferdskutt til de svakeste?

Svensk statistikk fra 2012 viser at 140 000 svensker i arbeidsfør alder står helt uten registrert inntekt, studerer ikke og mottar heller ingen form for offentlig støtte - altså finnes det nå en stor gruppe som er enda mer utenfor enn dem som regnes i utenforskapet.

Det er ikke velferdsordningene som undergraver velferdsstaten.

Velferdsordningene er rettigheter som anerkjenner at man skal være innenfor samfunnet uansett om man er frisk eller syk, i jobb eller ikke. Det som truer velferdsstaten er mistenkeliggjøringen av mennesker som får offentlige ytelser og beskriver ungdom som navere, at sykefravær skyldes latskap og at uføre mangler arbeidsmoral.

Truer den gode viljen

Det kan true velferdsstaten hvis universelle velferdsordninger for alle erstattes av behovsprøvde ordninger for de få. Vi må ikke risikere at viljen til å betale for fellesgodene forsvinner. Det kan øke sannsynligheten for at skattebetalere med god inntekt får gode grunner til å melde seg ut av fellesskapet og heller satse på private ordninger.

Det som truer velferdsstaten er medias omtale av «kraftig økning i sykefravær og antall uføre ». Da er det ikke rart at det finnes høy aksept for endring og kutt i velferdspolitikken.

Tross svakheter i velferdsmodellen er resultatene gode.

Det viktigste er kanskje ikke debatten om velferdsordningene, men det at velferdsstaten bidrar til en jevnere fordeling av verdiskapning og makt og mellom ulike sosial lag, menneskesynet som ligger til grunn og holdningene hele velferdssystemet er basert på: tillit, likeverd og fellesskap.