Kronikk: Er usikkerheten i klimaprognosene undervurdert?

FNs klimapanel benytter meget kompliserte modeller til modellering av klimaet, men bør bli flinkere til å oppgi usikkerheten i egne prognoser. Og i den norske debatten er vurdering av usikkerhet og risikovurderinger av klimatiltak totalt fraværende.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette innlegget er ikke mot klimatiltak eller mot Klimapanelet/IPCCs arbeide. Innlegget er ment som et konstruktivt bidrag til Klimapanelet/IPCCs modellerings- og prognosearbeide.

IPCC har nå lagt frem sine nye hovedrapporter, Forth Assessments Reports.

Jeg har arbeidet med prognoser i 35 år, og har nå spesielt sett igjennom IPCCs Fourth Assessment Report WP1, “The Physical Science Basis”.

Årsaken til dette er at noen av de mest erfarne prognoseeksperter internasjonalt uttaler at IPCC ikke benytter etablerte prognoseprinsipper i sine temperaturprognoser.

Temperaturutviklingen

Målinger viser at det har vært store fluktuasjoner i temperaturen i løpet av de siste 6000 år. Den kaldeste epoken også kalt “den lille istiden” var perioden 1600 -1800 - altså for rimelig kort tid siden.

For øvrig var perioden 950 - 1100 om lag like varm som den perioden vi er inne i nå. Dette vises også i IPCC’s siste hovedrapport.

Siden “den lille istiden” har temperaturen økt jevnt og det har vært en tiltagende økning de siste 20 år, men over lange tidsrom har det vært store fluktuasjoner.

Kompleksitet og usikkerhet i klimamodellene

IPCC benytter meget kompliserte modeller med svært mange variable til modellering av klimaet. Noen av årsakssammenhengene følger fysiske lover, men også der må interaksjonen mellom variablene kvantifiseres, blant annet gjennom tilbakekoblinger og forsinkelser.

Det er klart at det ligger store usikkerheter i de modellene som brukes, fordi de er basert på svært mange variabler, fordi tidligere observasjoner av en del av variablene kan være usikre og på grunn av usikker kvantifisering av alle årsakssammenhenger i klimamodellene.

Ekstra usikkerheter genereres selvsagt når modellene også brukes til å lage prognoser for opp til 90 år fremover.

IPCC og angivelse av usikkerhet

Hvordan vurderer så IPCC usikkerheten? I Verdt å vite, NRK P1s populærvitenskapelige magasin 25. september i år, sa professor og medlem av IPCC, Eystein Jansen, at det er 90% sannsynlig at den økningen vi nå ser i temperaturen er menneskeskapt.

Professor Ole Humlum ved Universitetet i Oslo tvilte sterkt på anslaget, mente det er for høyt og spurte i samme radioprogram om dette anslaget er statistisk signifikant - altså underforstått om det er basert på analytiske modeller.

Eystein Jansen svarte med å si at det er det ikke, fordi modellene er for komplekse. Anslaget er fremkommet ved å spørre de som arbeider med modellene hva de mener (tror) - med andre ord subjektive vurderinger av usikkerhet.

IPCC anvender ikke etablerte prognoseprinsipper

K. C. Green og J. Scott Armstrong har skrevet artikkelen “Global Warming: Forecasts by Scientists versus Scientific Forecasts” (Energy and Environment 18, 7/8, 2007, pp 995-1019).

"Kjell Stordahl er statistiker."

Der evaluerer de temperaturprognosene i IPCCs siste hovedrapport IPCC WP1’s Fourth Assessment Report ut fra prinsipper for å lage gyldige prognoser.

De konkluderer med at etablerte prognoseprinsipper i overveiende grad ikke er fulgt. J. Scott Armstrong er en av de største internasjonale kapasitetene innen prognosefeltet.

Generelt kan det sies at kapittel 8 i IPCC-rapporten som faktisk skal evaluere klimamodellene, kun foretar en gjennomgang på generelt nivå.

Det er vanskelig å få oversikt over selv de grunnleggende forutsetninger og årsakssammenhenger og tilhørende matematiske beskrivelser av klimamodellene.

Faglige mangler

Green og Armstrong savner de tradisjonelle, konkrete evalueringsmetoder fra prognoseområdet. Det savnes også en diskusjon ut fra en rekke prinsipper om hvorfor den gitte modellen er valgt i forhold til andre prognosemodeller. I tillegg savnes bruk av etablerte prinsipper for å beregne usikkerhet i prognosene. De er faktisk helt fraværende.

Det ble ikke funnet en eneste referanse til primærkilder eller annen innformasjon om prognoser eller prognosemodeller til tross for at dette er lett tilgjengelig i bøker, artikler og web-sider. Siden 1930-tallet har det blitt forsket på prognoser og prognoseprinsipper og metoder har kontinuerlig blitt utviklet over tid.

Green og Armstrong konkluderer med at det ikke utarbeidet vitenskapelige prognoser basert på etablerte statistiske prognoseprinsipper. Ut fra dette vil en modell som ikke prognostiserer endringer være den beste metoden.

Professor John Christy har deltatt med bidrag i samtlige IPCCs hovedrapporter (1990, 1995, 2001 og 2007) og vært ledende forfatter i 2001.

I artikkelen “No Consensus on IPCC’s Level of Ignorance” på BBC News 12. november 2007 sier han at nøyaktigheten til klimamodellenes simuleringer er overvurdert.

Hans hovedpoeng er at klimamodellene hovedsakelig er testet ved å reprodusere tidligere klimautvikling. Det er viktig å vite at dette ikke er et bevis for at klimamodellene er gode og at det vil være liten usikkerhet i prognosene.

Det er ikke noen kunst å lage en modell som reproduserer tidligere klimautvikling - gjerne 100% riktig. Det er bare å inkludere nok forklaringsvariable. Men det betyr ikke at modellen er god til å lage prognoser.

IPCCs klimamodeller og prognoser.

Generelt må det kunne sies at fremskrivning av resultater over tid er en prognose. Og det er det vi oppfatter at IPCC gjør.

De fremskrivninger/prognoser som IPCC lager, danner grunnlag for viktige beslutninger for policymakers i det norske samfunn og internasjonalt.

I IPCCs rapport WP1 “The Physical Science Basis” kapittel 8, er ordet prognose (forecast og avledninger) brukt 37 ganger og ordet prediksjon (prediction og avledninger) brukt 90 ganger!

Forbedring av klimamodellene og prognosene

IPCC peker i rapporten og spesielt i siste del av Technical Summary, på en rekke punkter der det er usikkerhet i modelleringen. Og det skulle selvsagt bare mangle at det ikke er punkter for forbedring i en modell som skal prognostisere den fremtidige klimautviklingen på kloden vår!

Et punkt går på observasjoner. Det har vært vanskelig med målinger for kvantifisering av globale og regionale nedbørstrender og det er store uoverensstemmelser mellom overflate- og satellittobservasjoner av lavnivå-skyer over havet.

Et annet punkt som kanskje er viktigere, er at IPCC så langt ikke har greid å modellere representasjon av skyer og deres respons (effekt) på klimaendringer godt nok. Her er det viktig å være klar over at skyer/vanndamp utgjør den overlegent største drivhuseffekten. Effekten av drivhusgasser inkludert CO2 er langt mindre.

Usikkerheten i klimaprognosene bør ikke skjules

Det etterlyses bedre dokumentasjon fra IPCC som viser hvilke kvantitative metoder som er brukt til å estimere usikkerheten i prognosene.

I den norske debatten er vurdering av usikkerhet og risikovurderinger for å foreta klimatiltak som ikke er nødvendige, totalt fraværende. IPCC bør selv bli flinkere til å angi usikkerhet i sine presentasjoner.

Det er en viss sannsynlighet for at den klimautviklingen som vi har opplevd de siste årene ikke er menneskeskapt. Altså er det også en viss sannsynlighet for at de investeringer som nå planlegges ikke får effekt på klimautviklingen.

Powered by Labrador CMS