Einar Gelius gjør et poeng ut av at han konstruktivt søker hva presterollen og kirken bør være. Bjørn Eidsvåg definerer negativt hva den kristne læren nettopp ikke bør være.

Begge ønsker å utfordre det de mener er etablerte posisjoner i kristen-Norge. Men hvem er egentlig mest utfordrende?

Bak de fleste av Gelius performative handlinger, finnes et ønske om å tilfredsstille alle de behov som den som søker kirken måtte ha. Vielser i telefonkiosken og bisettelsen av Lyn FK har provosert.

I det siste er det særlig hans eget syn på seksualitet og kropp som han har ønsket å kommunisere. Han ønsker å vise at bibelen, og dermed kirken, kan romme alle sider ved menneskelivet. Hvis livet er skapt av Gud, så er også seksualiteten fra Gud. At seksualiteten skal være skambelagt, blir dermed både ubibelsk og ukristelig, ifølge Gelius.

Kvinnefiendtlig seksualitet

Flere har påpekt at den seksualiteten Gelius trekker frem fra bibelen er kvinnefiendtlig og konstruert på mannens premisser. Gelius behersker ikke å omtale sin egen lyst annet enn som mannens ”forbruk” av kvinner, og ser derfor ikke problemene knyttet til pornoindustrien.

Han kløner til en god sak, noe som er alvorlig nok i seg selv. Men det blir altså måten han behandler bibelens seksualitet på som er problemet, ikke det at han ønsker å tenke nytt.

Et annet problem som fremheves er at han forstår seksualiteten løsrevet fra kirkens samlivslære, dvs løsrevet fra ekteskapet. Men den norske kirke har ingen tydelig samlivslære, og har passivt svart at kirkens syn først presenteres om et års tid.

Kritisk til læren om frelsen

I media har Gelius hatt færre utspill mot sentrale kristne læresetninger. Når det gjelder Bjørn Eidsvåg er utspillene langt mer utfordrende læremessig: Eidsvåg er kritisk til et av kristendommens mest sentrale punkter, læren om frelsen.

Det er en ærlig sak: Er det noe som absolutt må avvises dersom man skal ta avstand fra kirken, er det tanken om frelse fra synd. I den kristne tro er Jesu død på korset dramatisk forstått som et sonoffer som bygger ned avstanden mellom Gud og mennesker. På korset beseiret Jesus alle destruktive makter både innenfor og utenfor mennesket. Dette er en ”mainstream” kirkelig forståelse av døden og frelsen.

Alle religioner har noen ufravikelige identitetsmarkører som gjør dem til akkurat den religionen, og ikke en annen. Jesu død og oppstandelse er kristendommens særmerke, det bidrar til at kristendommen blir kristen-dom. I kirken har Jesu død og oppstandelse vært forkynt som en virkelig hendelse siden urkirkens tid. Den troende får del i denne død og oppstandelse hver søndag i nattverden.

Teologisk kunstner eller kunstnerisk teolog

Bjørn Eidsvågs utfordringer er lettere å forholde seg til enn utfordringene fra Gelius, som usystematisk og impulsivt ønsker å utfordre presterollen og kirkens identitet. Eidsvågs posisjon er allikevel langt mer radikal, men han er da heller ikke ansatt i kirken.

Eidsvåg er en teologisk kunstner, som estetisk kan eksperimentere med tro og åndelighet i sin musikk. Gelius er mer en kunstnerisk teolog i den forstand at han ”forbruker” innsikter fra bibelens fargerike tradisjon, for å male frem sitt eget personlige idealbilde av presten og kirken. Det hjelper ikke at han ofte gjør dette på en tendensiøs og ukritisk måte.

Kanskje burde kirken ha tålt en slik utprøvelse av presterollen, men kanskje ble det endelig nok, både for Gelius og biskopen. Kanskje hadde det vært enklere for dem begge om Gelius enda tydeligere hadde tatt avstand fra sentrale kristne læresetninger.

Så høyt som i Jesu grav

Både Eidsvåg og Gelius ønsker en åpen og tolerant folkekirke, en kirke med lav terskel og stor høyde under taket. Selv om de fleste kirkerom har en imponerende høyde under taket, blir det allikevel ikke høyere enn det er i Jesu grav.

Om gudesønnens død og oppstandelse faller ut av kirkens trosgrunnlag, blir kirken en statlig serviceinstitusjon som døper, konfirmerer, vier og begraver. Det kan den selvsagt være, og det på en profesjonell og fin måte.

Men da blir kirken aldri noe mer enn ”en måte”, og ikke et trosfellesskap bygget på én konkret hendelse som vitner om Guds inngripen i menneskenes historie.