Av jord er du kommet. Til jord skal du bli?

Fram til ganske nylig kunne vi med stor sikkerhet hevde at alle mennesker vet hvor de ender – de ender på en kirkegård. I dag er det ikke like åpenbart.

Askespredning har endret på forestillingen om hvor det siste hvilestedet kan være. Kirkegården eller gravlunden med vigslet jord og familiegraver er ikke lenger det eneste stedet for de menneskelige levningene.

En helt fersk meningsmåling fra Statistisk sentralbyrå viser at én av ti nordmenn vil at asken skal spres på havet eller annet sted når de dør.

Hvordan skal vi forstå dette ønsket i en kultur hvor det å ta vare på minnet om sine kjære innenfor gravlundens gjerder har dype røtter?

Dette må forklares med at det ikke bare er kroppen som er viktig for forståelse av individet og personlig identitet. Også asken etter kremering har en sterk referanse til individet og individets liv. Derfor er det nok viktig for mange at det siste hvilestedet er et sted som har hatt en spesiell betydning i avdødes liv.

Gravferdsutvalget nye forslag

Mandag 3. mars legger det regjeringsoppnevnte gravferdsutvalget fram sine forslag til hvordan offentlige myndigheter skal møte nye tider på gravferdsområdet. Et viktig spørsmål er økonomisk likestilling mellom kremasjon og kistegravlegging.

Den utbredte interessen for askespredning, både blant majoritetskulturelle og minoritetskulturelle, sprenger gravlunden som et kollektivt materielt minne.

Det er derfor av betydning hvordan utvalget svarer på befolkningens ønsker om gravferd, og da særlig knyttet til hva det er rimelig å betale for.
Kirkegårdens røtter i Norge

Symbolsk representerer kirkegården i norsk tradisjon ikke bare død, men også håpet om oppstandelse og evig liv. Kirkegården er fra gammelt av rammet inn av et gjerde for å markere området for vigslet jord og gravlagte mennesker som venter på den legemlige oppstandelse. Denne teologiske oppfatningen har formet norsk gravferdsskikker gjennom mange hundre år.

Symbolet på håpet om de dødes oppstandelse og evig liv har gradvis endret karakter, og i dag er kirkegården for mange først og fremst et materialisert minne om de døde.

Likevel er kirkegården med sine gravminner fortsatt det naturlige stedet for gravlegging. Upåvirket av kulturelle endringer har oppfatningen vært at kirkegården skal gi plass til alle – uavhengig av hva de måtte tro på. Innføring av kremasjon, urnegraver eller anonyme minnelunder har ikke utfordret kirkegården som det selvfølgelige stedet for den siste hvile.

Skulle askespredning bli et utbredt alternativ, slik som det er i USA, vil kirkegården ikke lenger være det fysiske stedet som binder oss sammen på tvers av livssyn.

Kulturen rundt død

Per dags dato finnes det tre steder for gravlegging: Offentlige kirkegårder/gravlunder, private gravplasser og askespredning i naturen. Privat anlagte graver og gravplasser er det svært få av i Norge. Det er de offentlige gravplassene, finansiert gjennom kommunale bevilgninger og brukerbetalinger, som dominerer kulturen rundt død, gravlegging og gravminner.

Et overordnet mål for norsk gravferdspolitikk er at gravplassene skal forvaltes i samsvar med sin kulturhistoriske betydning.

Gravlundene, gravminnene og gravferdenes kulturhistorie er i stor grad preget av religiøse forestillinger og skikker. Norsk gravferdspolitikken er derfor også sterkt influert av den lange tradisjonen i Norge med homogen kultur, der den kristne forståelsen av sjelens udødelighet og legemlig oppstandelse har blitt lagt til grunn for begravelsen.

Uansett om det blir kistegrav, urnegrav eller om asken blir spredd med vinden leser presten under jordpåkastelsen: «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå».

Et avsluttet liv

Både religiøse og sekulære grupper i det norske samfunnet utfordrer gravlunden som et kollektivt materielt minne om avsluttet liv, men fortsatt velger en stor andel nordmenn en kristen seremoni.

Cirka 40 000 mennesker dør hvert år i Norge, nær 90 prosent blir gravlagt etter Den norske kirkes gravferdsseremoni. Cirka 10 prosent gravlegges i regi av andre tros- eller livssynssamfunn, i en privat gravferd eller uten gravferdsseremoni.

Fra første januar 2012 ble det gjort endringer i gravferdsloven, blant annet for å legge bedre til rette for andre gravferder og gravskikker enn de kristne. For at kirkegårdens kulturhistoriske betydning ikke skal tape viktige verdier som en fellesarena for døde, må myndighetene tenke langs andre linjer enn de tradisjonelle.

Legge til rette for siste hvilested

Spørsmålet som reiser seg, er om myndighetene vil legge til rette for de som velger det siste hvilestedet utenfor kirkegården. Skal de kunne få navnet sitt på et gravminne, slik de som har blitt borte på havet får? Og skal norske gravlunder avsette egne felt for askespredning, slik gravlunder i England og Sverige har? Skal norske gravlunder åpne opp for urnegraver med delt aske – hvor halvparten av asken blir spredt for vinden og halvparten gravlegges?

Hinduer og sikher lever midt i mellom majoritetskulturens krav om integrering og gruppenes egne krav på integritet. Tradisjonelt kremerer hinduer og sikher, og asken blir spredt i hellige elver i India.

Norsk gravferdspolitikk legger føringer på hvordan trossamfunn og religiøse enkeltaktører må forholde seg til død. Hinduer og sikher på sin side tilpasser seg lovgivningen og endrer på egne gravferdstradisjoner for å tilpasse seg. Noen av disse tilpasningene har skjedd innenfor gravlundens gjerder. I Stavanger har hinduene et tilbud om gravsted med rennende vann.

Gravferdsforvaltningen må få økonomiske rammer for å ivareta mangfoldet på gravlunden – både det som er religiøst foranket og det som ikke er det. Her vil gravferdsutvalgets innstilling være av stor betydning for et fellesskap på gravlunden.

Bare med gode tilpasninger, basert på nærhet til og respekt for folks tro og livssyn, vil gravlunden fortsatt kunne være et levende, felles kulturelt minnested.