Høsten er her, og med den, nye topptall for strikkegarnprodusenter – og mange store stikkefestivaler og andre strikkearrangement.

Vi startet året med en mediestorm mot Espen Søbyes forsøk på å være morsom på norske strikkeres bekostning i Morgenbladet.

Hans harselerende anmeldelse av strikkebøker og deres rolle som antitese til kreativitet, kvinnefellesskap samt både kvinnepolitiske og sosialistiske verdier fikk norske, strikkeglade kvinner til å hive seg over tastaturet, og med velvalgte ord ble han satt på plass.

Men hvorfor det? Kvinner er vel vant til kvinneforakt pakket i humor og ironi?

Strikking har blitt undervurdert og neglisjert uten at det har skapt noen protester, og Søbye hadde med eksempler på akkurat dette i sin anmeldelse. Hans spørsmål var hvorfor denne strikkebølgen nå synes å være så allestedsnærværende, og vi vil stille det samme spørsmålet. Men vi ville gjort det vitenskapelig, til motsetning til Søbye.

Hva har skjedd med den norske strikkegleden? Hvorfor strikkes det mer? Hvorfor strikkes det sammen? Og hvorfor er strikkerne blitt så velformulerte og selvbevisste? Hva er i det hele tatt denne såkalte «strikkebølgen» vi nå skal være inne i?

En moderne, demokratisk teknikk

At strikking er en hobby som i senere år har vært praktisert av eldre og middelaldrende kvinner, er trolig årsaken til Søbyes forakt. Men nedvurderingen har nok likevel en årsak utenfor alminnelig kvinneforakt.

Strikkehistorie er dårlig dekket av norske museer og eksister knapt i historiebøker eller oppslagsverk, og strikking er heller ikke nevnt med ett ord i Kulturutredningen 2014 til tross for at ett av mandatene var å utrede «forholdet mellom kulturuttrykk med smalt nedslagsfelt og den brede kulturaktiviteten».

Vi tror at dette ikke bare skyldes at strikking i dag er kvinnelig, men også at det er en moderne teknikk – sammenlignet for eksempel med vev – og at det er en demokratisk teknikk.

Enorm økning i antall strikkere på seks år

Strikkebøker har toppet forlagenes toppselgerlister flere år på rad. Dette er et av de få steder der strikkingen «synes» i norsk offentlighet. I og med at strikking for det meste foregår skjult innenfor hjemmets fire vegger, og ikke er med i noen kulturstatistikk. I Statistisk sentralbyrås (SSB) mange tall er det bare i tidsnyttingsundersøkelsene at strikking blir talt. Sist gang denne undersøkelsen ble gjennomført i 2010 strikket 3 prosent av befolkningen, 5 prosent av kvinnene og ingen menn på en gjennomsnittsdag.

Samme år utkom Arne & Carlos’ Julekuler som startet skredet av strikkebøker. Gjennomsnittlig tidsbruk på strikking den gangen var for hele befolkningen to minutter, mens de (kvinnene) som strikket, brukte cirka én time og 33 minutter på dette de dagene de strikket.

Om dette er mye eller lite, kan jo selvsagt diskuteres. Det var 3 prosent av befolkningen som spilte et instrument dette året, og én prosent som gikk på kino på en gjennomsnittsdag.

Forbruksforskningsinstituttet SIFO har i år stilt spørsmålet «Har du i løpet av de siste 12 måneder selv strikket eller laget plagg eller andre produkter av ull?».

43 prosent av kvinnene og 4 prosent av mennene svarte ja på dette spørsmålet. Utvalget besto av 1004 respondenter.

Det er en endring i aldersfordelingen av strikkere. I 1980 fant du strikkere blant kvinner i ulike aldersgrupper, ifølge SSBs tidsnyttingsundersøkelse. Mens i 2010 var nesten alle strikkere eldre enn 67 år. Det synes dermed som om de som strikket i 1980 og 1990 har fortsatt med det, mens nye strikkere ikke kom til etter årtusenskiftet.

Tall fra SIFOs spørreundersøkelser viser at dette nå er endret. Det var riktignok flest kvinner over 60 år som svarte ‘ja’ til at de hadde strikket det siste året: 63 prosent, og 55 prosent i alderen 50–59 år. I de tre yngste aldersgruppene, de mellom 18 og 49 år, er prosentandelen rundt 30.

Dette betyr at en stor andel av norske kvinner har erfaringer med å produsere klær i ull.

Garnsalg «til himmels»

Norske spinnerier produserte tidligere mye garn for tekstilindustrien. I dag er strikkegarn den dominerende produksjonen. Vi har både store – også i europeisk målestokk – og små spinnerier som sikrer norskprodusert garn, og av garn fra norsk ull i god kvalitet.

Samtidig sikrer de små spinneriene mangfold og produktutvikling, ikke minst av ull fra eldre raser og hår fra andre dyr enn sau.

Samlet omsetter norske spinnerier for flere hundre millioner kroner i året.

Selvbevisste og velorganiserte strikkere

En åpenbar grunn til at det er nå strikkeglade norske kvinner ikke lar seg tråkke på, er at de er langt bedre organisert enn på lenge. Bare på Facebook finnes en koftegruppe med over 70.000 medlemmer, og det er flere strikkesider med over 100.000 ivrige følgere  

Det finnes egne strikke-podcaster, strikkekaféer, strikkekino og strikkegudstjenste – og en rekke strikkefestivaler. Vi vil ikke påstå at dette er noe nytt. Tekstilproduksjon har også vært viktig i kvinneforeninger tidligere, både når hensikten har vært å skape et økonomisk overskudd for misjon og humanitært arbeid, eller når målet har vært sosialt.

I listen av latterliggjorte kvinnefellskap troner syklubbene på topp. Og hva var disse syklubbene, annet enn felleskap rundt strikking og søm?

Men det er mange tiår siden ordet «syklubb» nevnes uten den obligatoriske latteren, eller et unnskyldende tillegg … «vi syr ikke, altså»… Hvorfor ikke det?

Selv om ingen ler av strikkekaféer, blir ikke selve kjernen i samværet endret: Å gjøre noe sammen som både er nyttig og gøy, og dermed lære noe nytt og videreutvikle håndverksmessige ferdigheter, er viktig nå som før

Bølge eller endring?

Utrykket «bølge» forutsetter at det kommer en nedgang. Men er det sikkert?  Og hvorfor forstås økningen i strikkeinteresse som en bølge? Slik forstås ikke tilsvarende endringer. Interessen for lokalmat, råvarer og hjemmeproduksjon av «mat fra bunnen av» har økt voldsomt de siste årene. Dette omtales ikke som noen «bølge».

Det forutsettes ikke at vi om et par år vil bli lei av å lage mat av mandelpotet fra Valdres. Innenfor matproduksjonen ser vi altså en endring i retning av lokal produksjon og forflytting av mye av arbeidet med matlagning fra industriproduserte ferdigvarer – slik som suppeposer og hermetikk – hjem på kjøkkenet. Uten at noen snakker om en bølge. Den lokale maten blir støttet av en politikk der selvforsyning, arbeidsplasser, lokalt kulturelt særpreg og identitet blir heiet frem. Strikkingen ble en gang omfattet nettopp av en slik politikk. Men ikke i dag.

Nixon undertegnet i sin tid en handelsavtale med Mao. Avtalen gjorde tekstiler til globalt, fritt vilt med laveste grad av regulering. Det kan synes som om denne avtalen skal vare til evig tid. Til tross for manglende drahjelp er det imidlertid tegn på at mange har gått lei av tekstilindustriens kjedelige, masseproduserte og upersonlige varer – og av den hensynsløse behandlingen av mennesker, dyr og natur.

Alternativ til det masseproduserte

I en rekke europeiske land og i USA forgår det nå en satsning på lokal produksjon. Samtidig har norsk tekstilindustri fornavnet «fortsatt» – som om det er umulig å tenke seg en annen utvikling enn nedleggelse. Samtidig blir norske kvinners økte interesse for å lage klær selv, og for varige, kledelige klær som kan gå i arv og brukes i generasjoner, oppfattet som en «hobby» de snart vil bli lei av.

Det er mye vi ikke vet om strikking. Vår interesse for strikking i forskningsprosjektet KRUS ønsker å bidra til verdiskapning med den norske råvaren ull. Vi kan lære av det som har skjedd med mat.

Når forbrukere opplever at det finnes alternativer til det masseproduserte, så stiller de også større krav til industri og omsetningsledd. Lokale klær, som lokal mat, kan dermed være en spydspiss inn i et produksjonssystem som lenge har fått herje uten kritikk. Med litt politikk kan den bølgen strikkere har tatt, få varige og viktige følger.

Korrigert: En tidligere versjon av denne artikkelen tolket SSBs levetidsundersøkelse på feil måte.