Fire minutter etter midnatt, den 24. mars 1989 gikk supertankeren Exxon Valdez på grunn i Prins William-sundet i Alaska. Omkring 42 000 kubikkmeter råolje rant ut og spredte seg til over 2100 km kystlinje. F

Frem til Deepwater Horizon-utblåsningen i 2010, var dette det største oljeutslippet i USA.

Også forlis i norske farvann

Forliset skyldtes feilnavigering og mangel på los og radar som kunne varsle om holmer og skjær. Selv om skipsnæringen har tatt lærdom av forliset, blant annet ved påbud av dobbelbunn på skip, så går fremdeles skip på grunn som følge av menneskelig og/eller teknisk svikt.

Bare i Norge de siste 10 årene har vi hatt flere store forlis: Rocknes i Vatlestraumen, Server på Feie, Full City i Langesund og Godafoss ved Hvaler.

Selv de små oljeutslippene fra disse forlisene har ført til langvarige opprenskningsaksjoner som har kostet hundrevis av millioner kroner.

Den lokale spekkhoggeren sliter

Fremdeles er det forandringer i økosystemet som kan skyldes Exxon Valdez-utslippet for 25 år siden.

Kun 13 av 23 overvåkede bestander og leveområder anses som fullt ut restituert. Stillehavssild, lomvi og stedegne spekkhoggere er eksempel på populasjoner som ikke har klart å komme tilbake til det nivået de var på før ulykken.

Vi vet at selv ekstremt lave konsentrasjoner av olje, fortynnet ti millioner ganger, kan være skadelig for fiskeegg og fiskelarver.

På de mest forurensede strendene finner man ennå betydelig mengder olje med noen enkle spadetak.

Forskere er bekymret for at økosystemene i Prins Willliam-sundet aldri vil bli som før utslippet. 

Hva om dette skjedde her?

Utslippet fra Exxon Valdez skjedde i et fjordlandskap som på alle måter er svært likt det norske, og erfaringene herfra har stor overføringsverdi til norsk forskning og forvaltning.

Exxon Valdez brukes som et referansepunkt når vi skal vurdere mulige effekter av potensielle uhellsutslipp.  

Et tilsvarende utslipp i Norge hadde påvirket en kyststrekning à la Bergen–Brønnøysund; litt avhengig av strøm og værforhold. 2100 kilometer strandlinje kunne blitt forurenset, hvorav 321 kilometer vill blitt sterkt forurenset med store påslag av olje.

Spesielt sårbare og verdifulle områder som gytefeltene på Mørebankene, tareskogen i Trøndelag og fuglefjellet på Runde hadde blitt rammet sammen med viktige fiskefelt og oppdrettslokaliteter.  Vi kunne risikert at økosystemene ikke hadde gjenvunnet sin tidligere tilstand.

I tillegg hadde Norges renommé som sjømatnasjon og turistmål fått ett skudd for baugen: Hvem vil spise fisk fra et oljeforurenset hav eller besøke tilgrisede fjorder?

Vanskelig å spå om utfallet

Exxon Valdez er et eksempel på hvor galt det kan gå og hvor langvarig effektene kan være etter et utslipp. Andre, betydelig større oljeutslipp har hatt marginale effekter.

Forurensingen etter Braer-forliset ved Shetland i 1993 var så å si borte sju år etter forliset, selv om det slapp ut nesten dobbelt så mye råolje som etter Exxon Valdez. Dette skyldtes blant annet orkanen som raste under forliset. Den brøt opp oljeflakene og blandet oljen ned i vannmassene, hvor den er lettere tilgjengelig for oljespisende bakterier.

Under Exxon Valdez-forliset var det fint vær med liten vind, så oljen samlet seg i store flak på overflaten og drev i land i tykke lag. 

Kan ikke neglisjeres

Risikoanalysene av potensielle utslipp viser at i all hovedsak så påvirkes bare en liten del av økosystemet, og at restitusjonen vil skje i løpet av fem år.

Samtidig er det en liten, men ikke neglisjerbare sannsynlighet for at vi kan oppleve alvorlige effekter som de vi så etter Exxon Valdez. Det er imidlertid vanskelig å anslå hvor stor sannsynligheten er.

Vi ser nemlig at tålegrensene stadig endrer seg etter hvert som vi får mer data og bedre metoder. Når vi studerer effekter i fiskelarver som er eksponert for olje i dag, er tålegrensen betydelig lavere  enn hva den var for en del  år siden. Avanserte strømmodeller kan beregne når og i hvor stor grad fiskeegg og fiskelarver vil befinne seg på samme sted som oljen.

Når disse beregningene kombineres med det vi vet om overlevelse hos den aller yngste fisken, får vi et økt spenn i mulige utfall.

Samfunnet må velge

Mulige utfall fra store oljeutslipp er altså høyst variable, og selv med mer kunnskap og bedre teknologi er det ikke sikkert at vi er i stand til å redusere denne usikkerheten.

Samfunnet har dermed to valg: Vi kan godta muligheten for at transport av råolje eller oljeutvinning vil kunne føre til uhellsutslipp av Exxon Valdez-proporsjoner. 

Eller vi kan anse denne usikkerheten som uakseptabel, og forby transport eller utvinning av olje i verdifulle havområder som Lofoten–Vesterålen og Mørebankene.