Mandag 2. februar kollapset Skjeggestad bru på E18 ved Holmestrand. Det spekuleres i om graving i området under brua kan ha utløst kvikkleireskred.  (Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix)
Mandag 2. februar kollapset Skjeggestad bru på E18 ved Holmestrand. Det spekuleres i om graving i området under brua kan ha utløst kvikkleireskred. (Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix)

Kronikk: Bare flaks at menneskeliv ikke har gått tapt

Til tross for en rekke kvikkleireras de siste årene har ingen menneskeliv gått tapt. – Denne ubegripelige flaksen varer ikke evig, advarer kronikkforfatterne. 

Publisert

Holmestrand, februar 2015: En vegbru på E18 kollapser som følge av kvikkleireskred. I skredgropen ligger en bulldoser; hvorvidt den er medvirkende årsak til skredet gjenstår å se. Lange utredninger gjenstår før man får svar på alle spørsmål, og arbeidet for å rydde opp vil uten tvil bli krevende.

Denne nesten-katastrofen aktualiserer et tema som artikkelforfatterne har fulgt på nært hold gjennom mange år, gjennom geoteknisk prosjektering og arbeid med skredsikring.

Her er noen ferske eksempler:

Kattmarka, Nord-Trøndelag 2009: Sprengning for et vegprosjekt utløser et kvikkleireskred i Kattmarka. Et titall hus og hytter går på sjøen.
Lyngen, Troms 2010: Masser dumpes i sjøkanten og utløser et kvikkleireskred som tar med seg flere bolighus og fylkesvegen.
Gjerdrum, Akershus 2012: Skred løsner i en kvikkleireskråning. Lagerbygget nedenfor skråningen smadres av skredet. Bolighuset på toppen av skråningen totalskades.
Statland, Nord-Trøndelag 2014: Et undersjøisk skred løsner i et område hvor fylling er lagt ut. Skredet forårsaker en flodbølge som smadrer flere bygninger.
Hobøl, Østfold 2014: Grunnbrudd i et massedeponi fører til uttapping av en kvikkleirelomme. Kvikkleire strømmer over vegen, bilister unngår så vidt å feies i elva.

- Ubegripelig hell at ingen liv er tapt

Felles for hendelsene er at de – med foreløpig forbehold for vegbrua i Holmestrand – skyldes menneskelig aktivitet. Et annet fellestrekk er at ingen menneskeliv har gått tapt, noe som må kalles et nesten ubegripelig hell.

Skredet på Gjerdrum skjedde for eksempel en søndag morgen, og ingen ansatte var på jobb da arbeidsplassen ble fylt med leire fra gulv til tak. 

Flere av hendelsene hadde potensiale til å bli store katastrofer, særlig brukollapsen og skredene i Lyngen, Kattmarka og Gjerdrum. Tidspunkt på døgnet, små marginer og rene tilfeldigheter gjorde at skadene kun var materielle.

Enkelte store kvikkleireskred har vært naturlig utløst, som på Byneset i 2012, men de fleste større hendelser de siste tiårene er utløst av menneskelig aktivitet. 

Frykter “the big one”

I 2013 arrangerte DSB et nasjonalt risikoseminar om kvikkleireskred, konkretisert ved et tenkt tilfelle i Trondheim. Det publiserte scenariet ga store avisoppslag i Trondheim, ikke så uventet, når verstefallsscenariet var et skred som raserte Bakklandet, blokkerte Nidelva, strømmet forbi Nidarosdomen og inn i Midtbyen, og med mange døde og skadde.

Noen vil mene at slike scenarier er så overdrevet at de ikke tjener noen hensikt. 

Imidlertid kunne flere av eksemplene over fått mye større konsekvenser, og vi har også i nyere tid hatt dødsfall som følge av kvikkleireskred. Finneidfjordskredet i 1996 krevde for eksempel fire menneskeliv.

Blant folk som arbeider med skred og geoteknikk, er det en reell frykt for “the big one”: Et stort skred i tett befolket område, på ugunstig tidspunkt og uten heldige omstendigheter, kan få alvorligere konsekvenser enn de allerede nevnte tilfellene

Et stykke igjen

Man må likevel ikke la frykten ta overhånd. Bevissthet og kunnskap om kvikkleire hos byggherrer, kommuner og statlige myndigheter, og ikke minst geoteknikere, har økt betydelig de senere årene.

Likevel er det et stykke igjen. Sikringsarbeid skjer både i statlig, kommunal og privat regi. Lovverket er også etter hvert godt utviklet som verktøy.

Kommisjonsrapporten etter Kattmarkaskredet pekte på at lover og regelverk “i grove trekk tilfredsstiller de nødvendige kravene til saksbehandling ved plan og byggearbeider”. Kravene innebærer at ikke bare lokale skråninger vurderes, men også sideterreng hvor skred kan løsne.

Er kravene til sikkerhet gode nok?

I kvikkleireområder kan relativt små uønskede hendelser i verste fall føre til store skred, selv i skråninger som er riktig prosjektert. Kanskje må vi derfor spørre:

Er kravene til sikkerhet gode nok for å hindre store katastrofer i kvikkleireområder? Og tas det tilstrekkelig hensyn til risiko på en bred front i eksisterende krav? 

En gjennomgang ut fra risikotenkning kan medføre at designfilosofien for spesielt viktig infrastruktur revurderes og eventuelt må endres. Potensielle uønskede hendelser bør kartlegges, og den aktuelle infrastrukturens robusthet må vurderes i forhold til de kartlagte uønskede hendelsene. Er konsekvensene, og dermed risikoen, akseptabel?

Vurderingene er aktuelle for veger på grunn av brukollapsen, men perspektivet bør være bredere.

For enkelte typer infrastruktur, som sykehus og beredskapsinstitusjoner, krever Plan- og bygningsloven at disse ikke skal være skredutsatt.

Dette kunne loven ha krevd veger også, men i virkelighetens verden vil vi da få problemer med å bygge veger i dette landet. I sentrale strøk på Østlandet og Trøndelag må veger nødvendigvis krysse områder med krevende grunnforhold, og særlig bruer ligger vanligvis ved skråninger, og dermed i skredutsatt terreng.

Ulike risikotiltak

I klassisk risikotenkning kan vi redusere risiko ved enten å hindre at den uønskede hendelsen skal skje, eller ved å begrense konsekvenser dersom hendelsen skulle inntreffe.

En nødvendig strategi for å forhindre uønskede hendelser er å øke kunnskapen om kvikkleireskredfare hos entreprenører, gravemaskinførere og grunneiere.

Kontroll på arealer rundt kritisk infrastruktur, som foreslått av samferdselsministeren, kan være fornuftig, men det gir ikke nødvendigvis nok beskyttelse.

Kvikkleiresoner kan ha stor utstrekning, og skred kan starte langt unna det som skal beskyttes.

Begrensning av konsekvenser kan eksempelvis gjøres ved at kritiske strukturer isoleres fra omliggende skredfarlig terreng. Dette kan gjøres med ved grunnforsterking, slik at de ikke blir tatt med i eventuelle skred, eller ved å bygge fundamenter så solide at de holder selv om et stort skred løsner. 

Mer krevende og kostbart

Hvis vi skal redusere risiko ved å øke sikkerhetskravene, vil dette medføre mer krevende og kostbare løsninger enn vi har i dag. I mange tilfeller vil det imidlertid være mulig å redusere risikoen betydelig ved en slik tilnærming, og god planlegging og trasévurderinger vil også bidra.

Flaks varer ikke evig. Dette kan være rett tidspunkt for å vurdere et bredere risikoperspektiv enn det som har vært vanlig.