Den østerikske urologen Hannes Strasser må ha opplevd himmelferden når hans artikkel om stamcellebehandling av urinlekkasje ble publisert i The Lancet i fjor.

At artikkelen fikk oppmerksomhet av verdens mest annerkjent medisinsk tidsskrift var ikke tilfeldig: Strasser lovet en revolusjonærende løsning til en utbredt og svært ubehagelig tilstand.

Teknikken gikk ut på å isolere myoblaster (muskelstamceller) og fibroblaster (bindevevsceller) fra pasientens armmuskler, dyrke disse cellene og sprøyte omsider i pasientenes sviktende urinrørmuskulatur.

Resultatene virket overbevisende: 38 av 42 som fikk stamcellekoktailen ble lekkasjefri ett år etter behandlingen, mot bare 2 av 21 som fikk sprøyter uten cellekoktail.

Vekst og fall

Publikasjonen ga ikke bare vitenskapelig annerkjennelse, men etter all sannsynlighet også hjalp Strassers privatøkonomi, siden han var grunnlegger og medeier av laboratoriet som fremstilte stamcellene, patenterte teknikken og fikk betalt både fra lokalt helseforsikringsselskap og fra pasientene.

Redaktørene i The Lancet jublet over “begynnelsen av en ny æra av urogynekologi”.

Strasser tok imidlertid for mange snarveier. Han unnlot å søke om godkjenning fra etisk komité og glemt å ordne obligatorisk forsikring for pasientene.

Det ble også skapt tvil om at behandlingen ble virkelig gitt tilfeldig, som er selve grunnsteinen til bevisbasert medisinsk forskning. Medforfatterne nektet enhver kjennskap til ugjerningene og ba Strasser å trekke tilbake artikkelen, noe han nektet å gjøre.

Til slutt, publiserte redaktørene i The Lancet en retraksjon – den nye æraen av urogynekologi tok slutt etter 14 måneder.

System for kvalitetssikring

Strassersaken reiser, i likhet til andre profilerte jukseskandaler, en rekke ubehagelige spørsmål.

Var redaktører og fagfellevurderere kritiske nok? Tross alt skiller teknikken seg ikke vesentlig fra andre stamcellebaserte behandlingsmetoder, som ofte stemples lite stueren vidundermedisin når de tilbys i lysskye privatklinikker i østlige land, slik som det ble nylig omtalt i pressen (VG, 7. august 2008).

Medisinske tidsskrift krever ofte uavhengig dataanalyse i legemiddelstudier og insisterer på at studieprotokoll kunngjøres i forveien i en åpen register, alt for å utelukke at data blir pyntet på i etterkant.

Tross Strassers åpenbare økonomiske interesser, var ikke uavhengig innsyn i data påkrevd, og The Lancet gikk med at studien ble bare registrert et par måneder før publisering.

Belønningen ved å publisere i de beste medisinske tidskriftene er så høy at mange kan bli fristet til å bryte med grunnleggende normer.

En skulle tro at disse tidsskriftene er spesiell godt forberedte på å møte utfordrere av litteraturens integritet. Imidlertid, er fagfellevurderere (medforskere som uttalerer seg ulønnet om studien) den eneste kvalitetssikring for altfor mange tidsskrifter.

Forlag verden over får skyhøyt profitt fra medisinske publikasjoner. Det er på tiden at eiere utruster redaksjonene med juridisk og statistisk ekspertise og tilstrekkelige administrative ressurser, slik at juksemakere oppdages før publisering.

Leserne trenger ikke flere Strassersaker.