Kronikk: Er det mulig å bli kvitt laksedreperen?

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er den alvorligste trusselen mot de østatlantiske laksestammenes videre eksistens. Roar Sandodden ser her på de ulike bekjempelsesmetodene, blant annet det omdiskuterte plantegiften rotenon.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no) (Foto: (Illustrasjonsbilde: Colourbox))
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no) (Foto: (Illustrasjonsbilde: Colourbox))

Miljøvernmyndighetenes mål er en total utryddelse av parasitten Gyrodactylus salaris fra infiserte vassdrag.

I Direktoratet for naturforvaltning sitt forslag til handlingsplan, legges det opp til at rotenon fortsatt vil være forvaltningens viktigste virkemiddel for bekjempelse av lakseparasitten. Virkemiddelbruken er imidlertid omdiskutert.

Forekomsten av G. salaris i norske laksevassdrag fører til samfunnsøkonomiske tap i størrelsesorden 250-300 millioner kroner per år. Dette tapet bæres i all hovedsak av lokalsamfunnene rundt de smittete laksevassdragene, i tillegg kommer storsamfunnets kostnader med bevaringstiltak for laks og bekjempingstiltak mot parasitten.

Et grovt overslag tilsier at Norge har blitt påført kostnader i størrelsesorden 3-4 milliarder kroner etter at G. salaris ble innført til landet for snart 30 år siden. Den samfunnsøkonomiske verdien av en rotenonbehandling er 4 - 10 ganger større enn kostnadene.

Den eneste metoden som så langt har ført til utryddelse fra infiserte vassdrag er rotenonbehandling.

Av 46 smittede elver, er 21 friskmeldt som følge av vellykkede rotenonbehandlinger, 5 er under overvåkning etter endt behandling og 9 elver har hatt mislykkede behandlinger eller blitt smittet fra vassdrag der en mislyktes. 11 vassdrag har så langt ikke blitt behandlet.

Den største bekjempelsesaksjonen så langt gjennomført fant sted i Ranaregionen i 2003 og 2004. Her ble til sammen 6 infiserte vassdrag behandlet. Ranaelva og Røssåga er de to største vassdragene som har blitt behandlet med rotenon mot G. salaris. Hele regionen ble friskmeldt høsten 2010.

Dette er en av de viktigste seire i norsk villaksforvaltning sin historie. Et helt fjordsystem ble rensket for en ødeleggende parasitt til glede for framtidige generasjoner.

Kontroversiell metode

Bruk av plantegiften rotenon har vært kontroversiell, og det har derfor vært stilt strenge krav til miljøundersøkelser i forbindelse med gjennomførte behandlinger.

Så langt er det ikke påvist negative langtidseffekter på verken insekter, fugl eller pattedyr etter rotenonbehandling. Gjellepustende insekter som påvirkes i størst grad kommer tilbake i løpet av måneder eller få år. Mange individer overlever også selve behandlingen. Myten om at rotenon tar alt liv, eller alt liv som puster med gjeller, bør derfor begraves.

Introduserte fiskearter er et økende globalt problem. Rotenon brukes i flere europeiske land for å fjerne disse, og er den mest brukte fiskegiften i USA. Engelske, Skotske og walisiske myndigheter ferdigstilte i 2009 en handlingsplan mot mulig introduksjon av G. salaris til de britiske øyer.

Denne planen baserer seg på bruk av rotenon. Rotenon er i dag det mest dokumenterte, miljøvennlige og effektive midlet vi kjenner når man ønsker å fjerne en introdusert art for å bevare det biologiske mangfoldet.

Andre metoder?

Dette til tross. Det beste hadde vært å bli kvitt parasitten uten å ta andre liv. Hvilke andre alternativer synes aktuelle for å utrydde parasitten?

Surt aluminium/kombinasjonsmetoden

En metode som har vært prøvd er dosering av aluminium og svovelsyre, såkalt surt aluminium i kombinasjon av svært små mengder rotenon i perifere områder. Fullskala behandlinger har så lang ikke lykkes. Videre testing av metoden pågår i Lærdalselva.

La naturen gå sin gang

Et annet alternativ er å la naturen gå sin gang. Vil laksen bli immun, eller vil parasitten bli snillere, slik at laksen ikke dør? I gjennomsnitt har produksjonen av laksunger i norske elver etter infeksjon blitt redusert med 86 prosent, mens laksefangstene i disse elvene er redusert med 87 prosent.

Samme effekt er observert både på Kolahalvøya og på den svenske vestkysten. Det har imidlertid vært kjent lenge at det i vassdrag som drenerer til Østersjøen har eksistert fiskestammer med varierende grad av motstandsdyktighet mot G. salaris. Her har G. salaris trolig levd side om side med laksen siden siste istid. Er vi villig til å vente like lenge i Norge?

I Vefsna og Driva, som begge har vært infisert av G. salaris siden 1970-tallet, er det påvist at det skjer en krysning mellom aure og laks oftere enn normalt. I Driva er det nå flere hybridunger enn lakseunger. Hybridungene konkurrerer med lakseungene om plass og næring, og bidrar ikke til produksjon av nye laks og sjøaureunger. Hybridiseringen ser ut til å øke i bestander som allerede er svekket. I kombinasjon med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i nevnte elver, kan dette på sikt medvirke til utryddelse av laksebestandene.

Avl

At det eksisterer en arvbar motstand mot parasitten i enkelte laksestammer har vært kjent lenge. Hva med å gi naturen en hjelpende hånd og avle på individer som er mer motstandsdyktige? Dette medfører at vi gir opp målet om å fjerne parasitten.

Rettet avl på kun én egenskap er kun mulig i laboratoriet, og ikke under naturlige forhold der man ikke har kontroll på hvem som lager barn med hvem. Avl på kun én egenskap vil videre stride mot gjeldende forvaltningsprinsipper i Norge, der hver enkelt unike spesialtilpassede laksestamme forvaltes deretter.

Strategien vil utvilsomt medføre at nye vassdrag vil bli nedsmittet. Vi vil ikke bli kvitt parasitten, den vil bare opptre i lavere antall, og vi blir tvunget til etter fattig evne å leve med den. Smittepresset mot nabovassdrag opprettholdes. Hensynet til friske vassdrag (Namsen som nabo til Vefsna, Orkla som nabo til Driva, Numedalslågen som nabo til Drammenselva) blir med andre ord en faktor som taler mot denne strategien. Norsk villaksforvaltning baserer seg på ivaretakelse av de ulike og lokalt tilpassede stammene vi har og laksens fulle genetiske bredde.

Laksen og sjøauren sikres

Laksestammer som har blitt utsatt for parasittinfeksjon og senere rotenonbehandling blir sikret gjennom både levende genbank og sædbank. Dette har muliggjort en massiv tilbakeføring av lokal fisk etter friskmelding. Hovedstrategien har vært nedgraving av øyerogn.

For å ivareta lokale sjøaurestammer har det blitt gjennomført oppfisking og midlertidig hold i forkant av behandlinger, samt oppflytting av voksne individer ovenfor behandlingsområde. I behandlede elver som for eksempel Beiarn, Rana og Røssåga har dette vist å gi meget gode resultater og bestandene har bygd seg opp raskt.

Allerede i 2009, 5 år etter siste behandling og samtidig med friskmelding var gytebestandsmålet i Rana nådd.