Innvandring fra muslimske områder har medført debatter om såkalte ”haltende ekteskap” eller ”ufullendt skilsmisse”. Utrykkene referer til en situasjon hvor et par er sivilrettslig skilt, men likevel anses som bundet til hverandre fordi det ikke er utført noen religiøs oppløsning av ekteskapet.

I særlig grad aktualiseres problemstillingen når det er kvinnen som tar initiativ til skilsmisse, mens mannen motsetter seg denne.

For svært mange er det følelsesmessig problematisk ikke å få en religiøs aksept for at ekteskapet er oppløst, men særlig vanskelig blir det ved spørsmål om anerkjennelse av en norsk skilsmisse i opprinnelseslandet, og kvinnens mulighet for gjengifte.

Enkelte muslimske jurister hevder at religiøs skilsmisse er en nyskapning utviklet av muslimske ledere i den europeiske diasporaen i en søken etter makt og kontroll. Det er en misforståelse å tro at man må ha en religiøs oppløsing av ekteskapet, sier eksperter.

Det er imidlertid ofte avstand mellom hva normativ islam sier og hva praksisfeltet viser – terrenget stemmer som kjent ikke alltid med kartet. Ekteskapet i islam er ikke et religiøst sakrament, det er basert på en sivil kontrakt. Religionen tillater at ekteskap oppløses, men hvis mannen motsetter seg skilsmissen, er veien ofte lang og tung for kvinnen.

I islam oppfattes kvinner og menn som skapt likeverdige, men forskjellige. De har samme mulighet for frelse, men kvinner og menn har ulike rettslige posisjoner, noe som får konsekvenser for deres plikter i ekteskapet, i familien og i forhold til ritualene.

Følgelig vil også situasjonen ved skilsmisse være ulik for kvinner og menn. For å bøte på problemet med ”haltende ekteskap” tok noen stortingsrepresentanter i 2003 initiativ til lovendringer. Gjennom å tvinge mannen til å delegere skilsmisserett til hustruen i ekteskapskontrakten, var tanken at muslimske kvinner kunne bli skilt i henhold til islamsk lov ved en enkel prosedyre.

Det viste seg etter hvert at regelendringer som de foreslåtte utfordret sentrale prinsipper nedfelt i konvensjoner og internasjonalt rammeverk Norge er forpliktet av. Idealer om likestilling buttet i retten til religionsfrihet og diskrimineringsforbudene ble også ettertrykkelig utfordret.

Dersom mannen likevel ikke delegerte rett til skilsmisse ved enkel prosedyre til hustruen, ville konsekvensene dessuten bli at kvinnene ikke fikk bli forent med sine menn i Norge. Gode intensjoner kan i blant bli det bestes fiende. Det som var ment å være en hjelp kunne i praksis bli det stikk motsatte. Norsk juss var altså ikke problemenes løsen.

Som en følge av transnasjonalitet og kompleksiteten i det pluralistiske juridiske landskapet, viste det seg at politikernes mulighet til å regulere bort de aktuelle problemene var svært begrenset. Norge kan ikke ta juridiske initiativ som berører andre lands internasjonale privatrett.

Ekteskap og skilsmisse er områder der de store religionene praktiserer ulike regler for kvinner og menn - det gjelder katolisismen, det gjelder ortodoks jødedom og det gjelder islam. Noen vil mene at dette strider mot grunnleggende prinsipper om kvinners og menns like rettigheter.

Likestillingsloven kommer likevel ikke til anvendelse i spørsmål som berører indre forhold i trossamfunn. Det har vært hevdet at religionsfriheten representerer det fremste uttrykk for likestilling mellom grupper i et flerkulturelt samfunn.

Samtidig setter forholdet mellom religionsfrihet og kvinners rettigheter dyrebare prinsipper på harde prøver. Man kan spørre om hvorvidt det er legitimt for et samfunn å tvinge liberale verdier på illiberale grupper. Kanskje man heller skulle spørre om det er legitimt å la det være? En overordnet politisk målsetning er å skape et mangfoldig og tolerant Norge.

Vi tilstreber et inkluderende samfunn uten diskriminering. Myndighetenes aktive innsats på dette området anses av mange for å være en styrke ved det norske samfunnet.

Ifølge enkelte meningsbærende debattanter ser fundamentalistiske krefter dette derimot som en svakhet, og jo mer vestlige, tolerante samfunn tilpasser seg den nye virkeligheten og gir rom for ulike tradisjoner, verdisyn og religiøs praksis, desto større blir deres forakt.

Paradoksalt nok må vi bli mindre tolerante for å kunne forsvare det mangfoldige, blir det hevdet. Samfunnets verdigrunnlag kan, ifølge disse debattantene, ikke tuftes på gjensidig toleranse og respekt.

Fundamentet vi bygger samfunnet på må bestå av noen grunnleggende menneskelige rettigheter, men hvilke verdier som skal gjøres gjeldende bør diskuteres. Hvilke verdier kan vi ikke fire på og hvem skal definere disse? Dersom noen legger til grunn en forståelse av at kvinners og menns rettigheter per definisjon er ulike blir det ganske problematisk til fulle å akseptere mangfoldet for en del av oss.

På den annen side vil en slik forståelse være dypt forankret i tolkningen av flere religiøse retninger. En viktig grunnleggende rettighet i dette landet er nettopp fri religionsutøvelse. Det er nødvendig at flere velutdannede, moderate muslimer begynner å ta tak i spørsmål som angår islamsk lov i en ikke-islamsk kontekst.

Så lenge det foreligger systemer i Norge som gir kvinner og menn de samme rettigheter og muligheter i henhold til norsk lov, vil mange anse at dette er tilstrekkelig. Kvinner og menn kan for eksempel på samme vilkår ta initiativ til skilsmisse i Norge

Kvinnekonvensjonens intensjoner innebærer imidlertid at myndighetene skal sikre ikke bare de jure, men også de facto likestilling. Konvensjonen gjelder på alle områder og har ingen unntak fra forbudet mot diskriminering av kvinner i forhold til religionsfriheten, men griper ikke direkte inn i religionsutøvelsen.

Konvensjonen retter seg mot fordommer, praksis og negative kulturelle eller tradisjonelle holdninger som kan svekke kvinners stilling. Statens forpliktelser etter konvensjonen vil også omfatte trossamfunn og religiøs praksis som bygger på asymmetriske kjønnsroller.

Norge har ikke, i motsetning til en del andre stater, avgitt reservasjoner til noen bestemmelser i konvensjonen. Komiteen som overvåker statenes gjennomføring av konvensjonen har derfor kritisert Norge for unntaksbestemmelsen i likestillingsloven.

Kvinners rett til ikke-diskriminering når ekteskapet opphører reguleres på en direkte måte i kvinnekonvensjonen. Den er dermed et godt egnet utgangspunkt for en vurdering av spørsmålene som berøres i problematikken rundt lik rett til skilsmisse.

Gjennom Norges ratifisering av kvinnekonvensjonen ligger det også en forpliktelse til å oppfylle konvensjonens intensjoner. I tillegg er konvensjonen inkorporert i likestillingsloven fra 2005.

Dette vil være et sterkt argument for å tolke norsk rett i tråd med konvensjonens bestemmelser. Så lenge kvinnekonvensjonen ikke er gitt forrang gjennom inkorporering i menneskerettighetsloven, vil likevel ikke prinsippene i konvensjonen nødvendigvis komme til anvendelse i sin politiske plattform Soria Moria-erklæringen har den rødgrønne regjeringen lovet å sørge for en slik inkorporering.