Kronikk: Mine tanker knebler ingen

Den offentlige debatten kan både fungere som ventil, men også som treningplass for hatets tankebaner. Lars Laird Eriksen er optimistisk på vegne av dagens offentlige debatt om innvandring og integrering.

Alexandra Irene Larsen skrev kronikken Fordømmelseshierarkiet i Aftenposten 15.8, og kronikken Knebling av debatten gir mer sosial uro på forskning.no den 12.8.

Jeg syns det var interessant å lese teksten, ettersom den beskriver et norsk debattlandskap jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Det er også et debattlandskap som beskrives som svært problematisk, men uten at beskrivelsen er dokumentert, og nesten uten at problematikken er begrunnet.

Den rette siden

For det første skriver Larsen kritisk at “skribenter og kommentatorer har plassert seg selv på ‘den rette siden’”. Tatt bokstavelig er dette en snodig kritikk. Ingen skribenter plasserer seg selv på det de mener er feil side.

Det å ha en mening må logisk innebære at meningen det er snakk om fremstår for skribenten som den beste inntil videre. Larsens utsagn bør nok ikke tolkes bokstavelig. En annen måte å forstå Larsen på, er at disse skribentene og kommentatorene ikke er inderlige, men uten substans: de bare følger en mote.

Eventuelt kan hun forstås dithen at mange skribenter og kommentatorer egentlig mener noe annet enn det de skriver. De tier kanskje fordi de er redd for sanksjoner hvis de tør å trosse det som oppfattes som det politisk korrekte meningspolitiet. Hva slags sanksjoner er det i såfall snakk om? Utover i innlegget blir det klart at Larsen tenker på at de blir tildelt negative merkelapper i andre skribenters avisinnlegg.

Ansvar for merkelapper

Larsen fortsetter med å beklage seg over at et generelt og avsenderløst debattklima ikke beskriver ABBs “miljø” som rasistisk, men som innvandrerkritiske og islamkritiske miljøer på høyresiden.

Denne beskrivelsen opplever jeg som saklig begrunnet, ettersom siktede selv skriver at han ikke er rasistisk, men innvandrerkritisk og islamkritisk, og at han kaller seg konservativ. Det er Anders Behring Breivik og ikke venstresiden som må lastes for de dårlige assosiasjonene disse merkelappene eventuelt vekker.

Etter at Larsen har plassert det ansiktsløse debattklimaet av skribenter og kommentatorer som selvgodt og manipulerende, hevder hun at de som har uttalt seg negativt om innvandring, eller til og med bare diskutert problemer ved integreringen, har måttet finne seg i “verbale angrep” og anklager om medansvar etter terrorangrepet. Dette er en ensidig og usaklig beskrivelse.

Debatt eller angrep

For det første lurer jeg på hvor Larsen mener grensen går mellom motargumenter og verbale angrep.

For det andre kan det være saklige grunner til at høyresiden får flere spørsmål rettet til seg enn sentrum eller venstresiden etter at en selverklært konservativ gjennomfører massemord.

For det tredje er det absolutt ikke omkostningsfritt å tråkke utenom mainstreamen fra den såkalte venstresiden heller. Petter Nome, Per Fugelli og Marte Michelet har måttet ta i mot mye kritikk for sine innspill. Jeg skriver den “såkalte” venstresiden, fordi Trine Skei Grande og Erna Solberg har også fått kritikk, i Grande sitt tilfelle også trusler, for sine utspill. Ingen av de to kan kalles “venstresiden”.

Det finnes med andre ord konkurrerende perspektiv på debattklimaet i Norge etter 22/7, som utfordrer tesen om at den politiske korrektheten (hva nå enn det er) er blitt mer kvelende. Ett mulig perspektiv kan være at det er blitt “ulovlig” å påpeke likheter mellom ABBs ideer og andre ytringer, som at den politiske korrektheten er blitt mer kvelende.

Hvem knebles hvordan?

Mitt perspektiv er optimistisk. Ytterpunkter både til høyresiden og venstresiden har sluppet til, og begge har møtt kritikk. Det store tyngdepunktet av meninger ser ut til å ligge på at Norge fortsatt skal ha en åpen og kritisk debatt om vanskelige tema, men en økende forståelse av at det norske fellesskapet er mangfoldig, på mange vis.

Jeg ser en snodig skjevhet i Larsons fremstilling av de forskjellige perspektivene som preger debattklima i Norge i dag. Når Petter Nome eller Trine Skei Grande kommer med sine utspill og meninger, så knebler dette visstnok andre. Representerer ikke deres uttalelser “mer åpenhet, mer demokrati”?

Hvis man virkelig er uenig med Nome, er det ikke bra at “slike meninger” får komme frem i lyset, slik at de sprekker? Hans meninger ble ikke møtt med motargumenter, men med klager til hans arbeidsgiver. Det er for meg en mye mer saklig definisjon av “knebling”.

Larsen skriver at det skal lite til å bli plassert i kategorien “rasist” eller “muslimhetser” i Norge i dag. Jeg opplever det helt motsatt. Det er nesten umulig å bruke ordet “rasist” i Norge i dag, ettersom altfor mange henger seg opp i “r-ordets” potensiale til å bli misbrukt, og ingen ser på saklig på eventuell diskriminering. Noen få debattanter prøver seg av og til, men det er en snodig maktanalyse å hevde at rasismekortet dominerer offentlig debatt. Sentrale debattanter er i mine øyne svært varsomme med å anklage noen for rasisme.

Ingen berøringsangst

Hva sier statistikken om debattklimaet i Norge? Det er ikke gjennomført veldig gode undersøkelser av dette, men IMDI sin undersøkelse fra 2009 om medierepresentasjoner om innvandrere generelt og muslimer spesielt er det mest håndfaste jeg vet om.

De analyserte omtaler fra flere hundre norske medier. Den er egnet til å utfordre en del myter. For det første: det er vanskelig å snakke om muslimer/islam, innvandring eller integrering i Norge i dag. Dette er feil. Tvert i mot er muslimer/islam svært mye omtalt, med cirka 77 000 treff. Det er omtrent like mange treff som “Jens Stoltenberg”, og dobbelt så mange som klimakonferansen i København samme år. I tillegg får innvandring 43 000 treff, flyktninger 30 000 treff og asylsøkere 25 000 treff. Det er altså ikke temaområder der norsk offentlighet lider av berøringsangst. Men hva med vinklingen av disse sakene?

For det andre er det en vanlig påstand at media er vennlig innstilt i forhold til innvandring og flerkultur. Vel, forskerne opererer med to kategorier artikler. Det de kaller “den ytre ringen” er artikler der innvandring og integrering er et tema. Her har cirka en tredjedel av artiklene blitt markert med at de omtaler innvandring som “ressurs”, cirka en tredjedel av artiklene er “nøytrale” og cirka en tredjedel har et “problemfokus”.

Den andre kategorien, “den indre ringen”, er artikler der innvandring og integrering er hovedfokus for artikkelen. Her er fordelingen annerledes: her er 11 prosent ressursorienterte, 18 prosent nøytrale og 71 prosent problemfokuserte.

Utbredt innvandringskritikk

Rent teoretisk kan det jo hende at selv disse tallene viser at norsk journalistikk representerer en forskjønning av innvandrings-og integreringsfeltet. Det kan ikke helt utelukkes at en enda høyere prosentandel av alle saker med om innvandring og integrasjon med nyhetsverdi burde være problemfokuserte. Mitt anliggende er at det ikke finnes noe belegg for å hevde at det er vanskelig å komme frem med innvandrings- eller integreringskritiske tekster i norsk offentlighet. Tvert i mot, det er svært utbredt.

Larsen går videre med å presentere statistikk der det fremgår at kristne trakasseres mer enn muslimer på verdensbasis. Jeg er helt enig med Larsen at diskriminering av kristne er et stort problem i mange land. Men jeg forstår ikke hvorfor det er relevant i hennes kronikk. En tolkning kan være at Larsen vil få frem at “de” ikke er noe bedre enn “oss”.

Så hvilke konsekvenser skal vi trekke av dette? At kristne har en kvote av trakassering av muslimer som hittil står ubenyttet? Jeg håper jeg har misforstått Larsen. For meg ser det ut til at vi egentlig er enige om at trakassering og diskriminering av religiøse minoriteter er en uting.

Ventil framfor trening i hat

Larsens siste poeng om forholdet mellom restriktive hatprat lover og vold er derimot interessant, og mulig å undersøke på bakken. Jeg mener at offentlig debatt har potensiale til å fungere som ventil på oppdemmede og ellers marginaliserte stemmer. Men offentlig debatt har også potensiale til å fungere som trening for hatets tankebaner.

Et godt spørsmål er under hvilke forutsetninger kan debatt fungere som ventil, og når fungerer det som trening? Jeg tror lovverk og sensur har begrensede muligheter til å løse dette problemet, men det betyr ikke at ikke både individer og samfunn har andre verktøy for endring.

For å få til en slik konstruktiv debatt oppfordrer jeg alle deltakere til å anvende samme standard på sine meningsmotstandere som på sine meningsfeller når det gjelder tilgang til å ytre seg fritt, til en sober maktanalyse av hvem som knebler hvem, og til å gå med på at det å mene at man har rett inntil man blir overbevist om noe annet, ikke er en retorisk hersketeknikk, men rett og slett å ha et standpunkt.

Powered by Labrador CMS