Jeg bor på Tøyen. Jeg forsker på Tøyen. Jeg forsker på ungdom på Tøyen. Ungdom og stedstilhørighet. Ungdom og uterom, medvirkning og byutvikling.

Sammen med flere andre gode forskere og kunstnere har vi i noen år nå spurt oss hvordan det kan gjøres å forske med ungdom, ikke bare forske på dem.

For å sette tankene ut i praksis har vi eksperimentert med metoder, vært opptatt av å unngå spørsmål som ligger langt fra deres hverdagsliv. Vi har heller spurt: Hvor har du det godt? Hvilke steder bærer du med deg i hjertet ditt? Svarformen har også vært utradisjonell.

Steder du har det godt

Den første gangen vi testet ut metoden vår var på Tøyen skole, en høstdag i 2014. Vi hadde med blyanter og hvitt papir, og spørsmål vi ikke visste om vi kunne få svar på.

Jeg tegnet opp mitt kart først, et kart over mine steder, de jeg bærer med meg i hjertet mitt. Et hjerte i midten, det vi kaller en «splott», en form alle kan tegne, vi spør dem om å forestille seg blekk som splatter i gulvet.

Ikke ett sted er viktigst, det er plass til mange steder, mennesker vi bryr oss om, abstrakte fenomener som videospill eller romaner, skog eller hav – du bestemmer selv hvor du har det godt. Hvor du tilhører.

Det første minuttet etter at oppgaven var gitt, varte lenge. Elevene ristet, raslet, løp ut av rommet, inn igjen, la seg ned på benkene, sukket, stønnet, ropte.

Vi sto der, tre voksne, majoritetsnorske, utenfra. De er mange. Urolige. Alle har navn som vitner om tilhørighet til hele verden og alle har Tøyen til felles.

En sofa ut av vinduet

Vi setter oss ned med en gutt, han har arket foran seg og begynner nølende å tegne et hjerte i midten. Fyller ut, de stedene han har det godt. Flere andre blir nysgjerrige, setter seg ned, tegner hjerter og tegner splotter med ord og skisser av steder de liker. Caltexløkka. Biblioteket. Moskeen. Makedonia. Sirkusklubben.

Vi spør, hvorfor er dette et bra sted? Hva med hjemme, kunne det vært med her? Gutten foran oss rister på hodet. «Det er så mange som roper utenfor. En dag kastet noen en sofa ut av vinduet».

I mer enn to år nå har vi stilt de samme spørsmålene til barn, ungdom og unge voksne, hvilke steder er viktige for deg, hvor har du det godt?

Broer mellom folk

Svarene vi får blir informasjon som kan analyseres, deles med andre. Helst de som kan bestemme hva som skal prioriteres i et lite område i hovedstaden, som lenge har vært preget av barnefattigdom, narkotikakriminalitet, konflikter knyttet til kommunale boliger og rusomsorg, arbeidsledighet, nyinnflyttede fra hele verden og fraflyttede majoritetsnordmenn.

Men svarene deres er også begynnelsen på en dialog, en respektfull samtale som bygger broer over kommunikasjonskløften mellom oss.

Den første broen er at både jeg og Amina på 13 er fra Tøyen. Den andre kan være at vi begge har vært i Afrika, kanskje i samme land til og med. Den tredje kan være at vi liker å klatre i trær, eller lese bøker. Da har vi det godt. Både Amina og Aina. Ung og voksen. Minoritet og majoritet. Da kan vi begynne å snakke sammen.

Kjenner alle kroker

I forskningsprosjektet Ungdomstråkk, som vi nylig gjorde sammen med Rodeo Arkitekter, spurte vi planleggere i norske kommuner om deres erfaringer med å jobbe med ungdom og medvirkning.

De som har gjort det lite, fortalte om hvor usikre de var på å få til dette, å engasjere ungdom uten å skape forventninger de ikke kan innfri, å stille spørsmål som de unge selv synes er relevante, å jobbe systematisk med dette uten at det blir for ressurskrevende.

De kommunene som har mye erfaring, opplever derimot at det å involvere ungdom kan gi merverdi. Ungdom er en ressurs når det kommer til byplanlegging og stedsutvikling, fordi de er eksperter på sine steder, sin bydel, sin by. De er våre miljøfyrtårn, der de uten lappen beveger seg rundt for egen maskin eller hopper på bussen, kjenner alle kriker og kroker i bakgården eller ti mulige rømningsveier fra en offentlig plass.

Når vi forsker på ungdom er det én ting vi er opptatt av. Å fortjene deres oppmerksomhet.

Unge forskere

Vi forsker også med ungdom, de er våre medforskere i reelle forskningsprosjekter, som prosjektet Alternative byrom: Unges medvirkning, støttet av Extrastiftelsen gjennom Redd Barna.

Vi lærer bort etnografisk metode, intervjuteknikker, vi utforsker nærmiljøet sammen, vi utveksler lokal kunnskap, vi trasker Tøyen rundt i sola, med en app som må testes ut for å knytte fortellingene deres til maktspråket GIS-data. Behovet for kartdata som byplanleggere kan forstå og ta i bruk i sine rapporter og henstillinger gjør at vi må eksperimentere med nye, digitale kartbaserte fortellerformer.

Vi utforsker også hvordan nål og tråd kan gjøre ungdom med mange og komplekse tilhørigheter i stand til å uttrykke og formidle hvem de er, deres egen identitet, gjennom broderi og det vi kaller å «splotte».

Vi kaller det «youthnography» (fra etnografi, læren om mennesker) når vi gjør ungdom kompetente til å selv observere hvordan et byrom fungerer, intervjue folk om stedstilhørighet, eller komme opp med ideer til hvordan steder kan forbedres.

Det de produserer er ikke bare data. Deres kunnskap er skapt fra andre ståsteder, med andre perspektiver enn våre egne. Samtalene rundt hva de har funnet er dannelse, for alle parter.

Tar og gir tilbake

Vi gir også tilbake. Alle ungdommene som er med i workshoper, walkalongs eller som medforskere får attester som beskriver detaljert hva de har lært og hva de har bidratt til. Nettverk og gryende innpass i arbeidslivet er en kapital mange unge er fattige på, som vi voksne bare vinner på å gi videre.

Vi lever i en verden hvor stadig flere bor i byer, beveger seg over landegrenser og ønsker å bidra lokalt. Både FNs barnekonvensjon, Plan- og Bygningsloven og Rikspolitiske retningslinjer sier at man skal ivareta barn og ungdoms interesser i planleggingen av våre alles omgivelser.

Men for å oppfylle flere av minstekravene i lovverket trenger man derimot ikke å snakke med et eneste barn, man må bare «vurdere konsekvensene» av beslutningene som tas.

Mangel på kjærlighet

Ungdom blir ofte sett på som et problem, som noen som ikke tilhører eller eier et byrom, og som kan være vanskelige å forstå eller engasjere. Inspirert av Forandringsfabrikken, ser vi hvordan det som ofte kalles dårlig adferd heller kan forklares som mangel på kjærlighet. Det handler om å bli sett og lyttet til med respekt.

Ungdom krever mer av oss forskere, politikere og byplanleggere, de krever at vi legger sjela vår i å tenke nytt og utforske nye metoder og nye former for tverrfaglighet. Det er ikke et problem, det er framtida.