Nasjonalmonumentet i Haugesund (også kalt Haraldsstøtten), oppført i 1872, under den gryende nasjonalromantiske perioden. Foto: Torgrim Sneve Guttormsen. (Foto: Torgrim Sneve Guttormsen)
Nasjonalmonumentet i Haugesund (også kalt Haraldsstøtten), oppført i 1872, under den gryende nasjonalromantiske perioden. Foto: Torgrim Sneve Guttormsen. (Foto: Torgrim Sneve Guttormsen)

Kronikk: Hva skal vi med nasjonalmonumenter?

Det finnes mange nasjonalmonumenter, slik som obelisker og bautaer, oppført til ære for heroiske vikinger rundt om i Norge. De ble oppført i nasjonsbyggingens storhetstid på steder som regnes som nasjonens opphav. Men splitter de eller samler de oss i dag?

Publisert

Les mer om demokratioppbygging og nasjonalmonumenter

Guttormsen, Torgrim Sneve: «National Memorial Sites as Heritage Values. Valuating Sites Paying Tribute to Heroic Vikings». I: Heritage, Democracy and the Public. Nordic Approaches, Torgrim Sneve Guttormsen og Grete Swensen (red.). ss. 13-26. Routledge, 2016.

Holme, Jørn (red.) Kulturminnevern. Lov, forvaltning, håndhevelse Bind I. Oslo: Økokrim, 2001.

Det var lenge et mål for historievitenskapene å finne frem til de fordums steder i fortellingene om vikinghelter som blant annet Snorre skriver om i Kongesagaene. Haraldshaugen utenfor Haugesund ble dermed sett i sammenheng med sagaen om Norges første rikskonge Harald Hårfagre, og landskapet på Stiklestad med sagaen om Olav den Hellige og slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Å markere disse heroiske stedene med nasjonalmonumenter var en måte feire nasjonen på. Monumentene var sterke kulturelle symboler oppført av datidens kulturpolitiske elite for å skape nasjonal enhet og fellesskap i tider der behovet for å demonstrere nasjonal selvstendighet var viktig (på 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet).

I dagens flerkulturelle samfunn har de derimot utspilt sin rolle som symboler som skaper nasjonal enhet. Stedene er isteden en vanskelig kulturarv fordi de i dag symboliserer en foreldet og omstridt nasjonalisme. Likefult er de gamle nasjonalmonumentene en del av vår felles kulturarv. En hovedutfordring er hvordan disse minnene skal forvaltes som en felles arv for dagens og morgendagens befolkning.  I NIKU er det nå avsluttet et forskningsprosjekt som har analysert hvordan arkeologiske steder ble brukt politisk som nasjonale symboler.

Mørk kulturarv

Hvordan skal vi som samfunn håndtere en fortid som er sår, urovekkende og splittende? Det er vi opptatt av i forskningen på den mørke kulturarven.

«NS-monumentet» på Stiklestad i Nord-Trøndelag ble reist i 1944 og innviet av Vidkun Quisling, leder i Nasjonal Samling (NS) og «ministerpresident» i Norge under den andre verdenskrigen 1942–1945. Minnesmerket besto av en bautastein («stiklestøtta») og et relieff av «Olav den helliges fall» foran en trappeavsats til talestol for samlinger på Stiklestad. (Foto: Ukjent fotograf / Stiklestad Nasjonale Kultursenter / ANB)
«NS-monumentet» på Stiklestad i Nord-Trøndelag ble reist i 1944 og innviet av Vidkun Quisling, leder i Nasjonal Samling (NS) og «ministerpresident» i Norge under den andre verdenskrigen 1942–1945. Minnesmerket besto av en bautastein («stiklestøtta») og et relieff av «Olav den helliges fall» foran en trappeavsats til talestol for samlinger på Stiklestad. (Foto: Ukjent fotograf / Stiklestad Nasjonale Kultursenter / ANB)

Riksantikvaren har uttalt at det ikke er så åpenbart å vite hvordan en slik mørk kulturarv skal tas vare på og ha en verdi i dag. De foreslår likevel at nasjonalmonumenter er kulturminner som ved å fornye sitt innhold fremdeles kan bidra med «å styrke en felles nasjonal, kulturell identitet».

Dette overordnete målet fra kulturminneforvaltningens side kan være et problematisk ståsted. Siden kulturell identitet er mangfoldig kan det være tvilsomt om det lar seg gjøre å definere én felles nasjonal kulturell identitet. Bør en felles kulturell identitet være et mål for å bevare kulturminner?

Jeg tror vi har mer å hente på å tenke nasjonalmonumenter inn i strategier som styrker medborgerskap og demokratibygging.

Fra kulturforståelse til demokratibygging

Å diskutere felles verdier forbundet med nasjonalmonumenter ut ifra demokratibygging snur om på problemstillingen. Fra å være et problem om kulturell tilhørighet handler det om hvordan kulturarv kan være en ressurs for medborgerne til å kommunisere om viktige samfunnsspørsmål.

Nasjonalmonumentene kan for eksempel trekkes frem for å skape debatt og provosere frem meningsforskjeller. De kan også bidra til å skape forsoning og rette opp urettferdighet mellom kulturer og folkeslag ved å fokusere på de minoritetsgrupper som var ekskludert fra en felles kulturell identitet forbundet med nasjonalmonumentene. Livet til romanifolket i Haugesund var for eksempel perspektivet Haugalandmuseet fokuserte på i sin tilnærming til Haraldsmonumentet under «Grunnlovsjubileet 1814-2014», den siste store demokratifeiringen i Norge.

En fortid som er følelsesmessig vanskelig å forholde seg til kan fremstå som positive verdier i dag. Forskning på mørk kulturarv gir ny innsikt både om hvordan nasjonalmonumenter kan ha en samfunnsoppbyggende funksjon, og om hvorfor de bør bevares for ettertiden.

Tyskerne har et eget ord kalt «Vergangenheitsbewältigung» som handler om å se de negative sidene ved fortiden i hvitøyet for å bygge kunnskap som skaper reflekterte samfunn. Hva vi skal med nasjonalmonumenter handler om nettopp dette, hvordan vi håndterer det ubehagelige i fortiden på måter som styrker samfunnet i dag.