Det finnes mange eksempler på at begravelse kan medføre bevaring. Dette er både heldig og problematisk, avhengig av om du spør en paleontolog, arkeolog eller gravplassforvalter.

En grav skal selvfølgelig være et siste hvilested, og til jord skal du bli. Gjenbruk av graver er tillatt først etter 20 år, og da skal en fullstendig nedbrytningsprosess ha funnet sted.

Men når et skjelett kan bevares i hundrevis av år, kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at gravplassforvaltere åpner 80 år gamle graver og finner kropper som kunne vært gravlagt i går.

Slike funn utgjør en stor belastning på dem som utsettes for det. Noe må gjøres når graverne kvier seg for å gjøre jobben sin. Dette er ikke forsvarlig ut ifra et HMS-perspektiv, og heller ikke greit etisk, da gravene ikke lenger utgjør sin funksjon som siste hvilested.

Blir skånet for naturlig nedbrytning

En grav av ny alder, det være seg 20 eller 100 år, skal ideelt sett sørge for at både kiste og innhold forsvinner. Dette er viktig for samfunnet og til det beste for graverne, slik at de skånes for uheldige opplevelser i form av både syn og lukt. Bevaring, ikke nedbrytning, har derimot vært utbredt gjennom menneskets historie.

Ganske nylig, i forbindelse med utgraving av Klemenskirken i Trondheim, ble det gjort et slikt funn. Et nesten komplett skjelett, 800-900 år gammelt, ble funnet bevart i en kiste. Og ikke nok med det! Selv rester av hud og hjerne var å finne. Bløtdeler er mer utsatt for nedbrytning enn skjelettet, og tyder på usedvanlig gode bevaringsforhold.

Det er da en interessant tanke at Olav Haraldsson, også kjent som Olav Den Hellige, trolig ble gravlagt like i nærheten, kanskje i de samme massene. I så fall er det ikke underlig at da han ble gravd opp året etter sin død, var han i like god forfatning som tidligere, om ikke litt rød i kinnene. Og kanskje var det funnet av denne store mannen i slik overraskende god tilstand som fremskapte bildet som «hellig». Med andre ord: han ble skånet for de naturlige nedbrytningsprosessene.

Vi er avhengige av å kunne gjenbruke graver

For arkeologer er bevaring vel og bra – faktisk en forutsetning for deres arbeid og funn. I det moderne samfunnet kan derimot dette føre til problemer. Det er et faktum at den relative andelen eldre i befolkningen øker – og at alt liv en gang må dø.

Gravplasser skal til enhver tid ha kapasitet til begravelser, og kommunene er pålagt ved lov å alltid ha ledige graver til tre prosent av sin befolkning.

Hvis dette skal være mulig, er gravplassene avhengige av å gjenbruke graver. Alternativet ville vært om stadig nye arealer; jordbruksområder og områder i allerede sterkt arealpressede byer, skulle måtte omgjøres til gravplasser.

Dette er svært kostbart for samfunnet generelt, og en belastning på den lokale befolkningen. Ikke alle ønsker å ha gravstøtter som nærmeste nabo.

Det finnes en løsning

Problemet er utbredt i store deler av landet, selv om ikke alle lokaliteter er rammet. En løsning på problemet vil være å sørge for at jordmassene på gravplasser er egnet for nedbrytning av kiste med innhold. Dette vil ofte innebære masseutskiftning for å oppnå gode jordblandinger, det være seg ved forbedring av gamle gravplasser, utvidelse, eller anleggelse av nye.

Dessverre er dette et problem som først nå blir belyst, og det finnes ingen gjennomgående forskning på området. Uten fagbasert kunnskap blir det vanskelig å gi gode råd og trygge anbefalinger.

Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter, Gravplassrådgiveren, NIBIO, NMBU og flere kommuner og kirkelige fellesråd forsøker nå å fa i gang et prosjekt for å finne egnede jordblandinger til kistegraver.

For enkeltmennesket, visse yrkesgrupper og samfunnet som helhet, må vi håpe at det kan kastes et lys over saken – slik at mennesket også kan bli en del av jorden.