Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Foto: iStockphoto)
200 000 barn og unge får trosopplæring i regi av Den norske kirke (Dnk) hvert år. Det er så mange at oppslutningen nærmer seg taket.
I en ny rapport konkluderer Stiftelsen Kirkeforskning med at nivået på oppslutningen har nådd en slags grense, der det skal mye til for å komme vesentlig høyere.
Men forskjellene er store fra sted til sted. Der det bor mange, der en stor andel av barna vokser opp med en enslig forsørger og der innvandrerandelen er høy – der blir færre med på trosopplæringen.
Ennå er det noen menigheter som ikke har kommet igang, slik at antallet nok kommer til å øke. Men en oppslutning på 30 prosent av målgruppen er sannsynligvis så høy det er mulig å få til, skriver de.
En kvart milliard i året
Forskningsstiftelsen har sett på trosopplæringen nå, ti år etter at den ble reformert. I 2003 bestemte Stortinget seg nemlig for å endre dåpsopplæringen i det som den gangen fremdeles var en statskirke. Menighetene skal ha mulighet til å utvikle et systematisk tilbud om trosopplæring til alle døpte fra 0 til 18 år.
Når reformen er ferdig, skal den koste en kvart milliard kroner hvert år. Andre tros- og livssynssamfunn har fått tilsvarende økninger i tilskuddene sine.
Nå er 468 menigheter igang med trosopplæringen. Det vil si at den når 80 prosent av alle døpte barn og ungdommer. Men foreløpig tilbyr menighetene bare to tredjedeler av de 315 timene som det er meningen at opplæringen skal bestå av.
Barn av passive kirkemedlemmer
Kirkeforskning har evaluert ordningen etter ti år.
– Tiltakene har vært vellykket, konstaterer Botvar.
Han sier at de nye tiltakene – Tårnagent og Lys Våken – har oppnådd høy oppslutning og at 30 prosent i målgruppen deltar etter bare noen få år, forteller han.
Tårnagentene er aktivitet for barn og unge i skolealder, der de løser oppdrag og mysterier med utgangspunkt i bibelfortellingene, mens Lys Våken er overnatting i kirken første helg i advent, for 11-åringer.
Han ser oppslutningen i sammenheng med at barn gjerne prøver ut forskjellige aktiviteter og tilbud. Dessuten er foreldrene positive til at barna skal kjenne til kristen tradisjon selv om de selv ikke går i kirken, og selv om de kanskje er litt skeptiske til selve forkynnelsen.
Særlig når han sammenligner med de godt under ti prosentene av voksne Dnk-medlemmer som er aktive kirkegjengere. synes Botvar oppslutningen er stor.
Annonse
– Når mange barn deltar selv om de har har foreldre som ikke er spesielt kirkelig interesserte, er det en indikator på at dette er noe man har lykkes med, sier han.
Høye konfirmasjonstall
Botvar stiller for eksempel spørsmålet om trosopplæringen er noe av forklaringen på at konfirmasjonstallene har holdt seg påfallende høye og stabile. Fremdeles konfirmerer to av tre tenåringer seg i kirken.
– Det kan ha en sammenheng med at mange har vært innom kirken tidligere og fått et visst tillitsforhold til kirke og kristendom. Det er litt enklere å velge kirkekonfirmasjon når det er noe man kjenner, mener han.
Spørsmålet er om den gode oppslutningen holder i lengden. Forskeren har tro på det: Kirken får tilført ressurser, og de ansatte er entusiastiske.
Joggedressprest – et problem?
Helt problemfrie er likevel ikke de forskjellige arrangementene. Forskerne stiller spørsmål om de lokale særtrekkene forsvinner til fordel for opplegg som er de samme i hele landet.
De peker på at ikke et eneste barn med fysiske funksjonsnedsettelser har deltatt i noen av tiltakene i de seks menighetene de har undersøkt. De kommenterer også at flere elementer er tilpasset en samfunnskultur der spenning, tempo og underholdning er sentralt, slik at det blir begrenset anledning til refleksjon og samtale.
- I materialet vårt finnes det eksempler på at kirkerommet brukes på måter som enkelte vil kunne reagere negativt på. Avfyring av nyttårsraketter på kirkegården er et slikt eksempel. Andre vil kunne reagere på at barna anlegger soverom innenfor alterringen.
- At en prest dukker opp i joggedress for å lede prekenverkstedet, kan også noen sette et spørsmålstegn ved. Man aner at hensikten er å lette kommunikasjonen med barna, men slike eksempler kan samtidig svekke opplevelsen av kirken som et hellig sted, skriver forskerne i rapporten.
