Ubaydullah Hussain er tiltalt for å ha rekruttert nordmenn til terrororganisasjonen IS. Langt fra alle islamister er like synlige som ham. Kommunene vet ofte ikke hvem i lokalmiljøet som står i fare for å bli radikalisert. (Foto: Kyrre Lien/NTB scanpix)
Kommunene sliter med islamistisk ekstremisme
Klarer ikke å oppdage unge i faresonen og følge opp hjemvendte fremmedkrigere.
Kommunene har problemer med å fange opp og hjelpe ekstremister.
– De vet ikke hva radikaliseringen skyldes, og sliter med å få en dialog med dem og gi dem et tilbud, sier Stian Lid til forskning.no.
Han er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), som har skrevet en rapport om forebygging i kommunene i samarbeid med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Forskerne har snakket med ansatte i kommunene, politiet, organisasjoner og trossamfunn, familie og venner av ekstremister og personer som tidligere har vært i ekstremistiske miljøer.
De har særlig studert fem kommuner: Oslo, Fredrikstad, Sarpsborg, Larvik og Kristiansand.
Vanskelig rollefordeling
Stian Lid (Foto: HiOA)
Dette er kommuner som allerede driver mye kriminalitetsforebygging. Kommunene har også fått større ansvar for forebygging av ekstremisme med blant annet Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme i 2014.
Men hittil har det vært lite kunnskap om hvordan kommunene jobber og hva de lokalt ansatte savner. Derfor spurte forskerne i 2015 kommunene selv, på oppdrag fra Kommunenes sentralforbund med støtte fra Justis- og beredskapsdepartementet.
Kommunalt ansatte sier at de ofte ikke vet hvem som er i faresonen for radikalisering og hvordan de skal nærme seg dem.
De synes også det er vanskelig å følge opp hjemvendte fremmedkrigere fra Syria og familiene deres. De får rett og slett ikke god kontakt med dem, og kan dermed ikke hjelpe. Og hvem i kommunen skal gjøre det?
– NAV har fått litt av dette ansvaret. Men er NAV kompetent til det og er det egentlig NAVs ansvar, spurte Lid da han la fram rapporten torsdag.
Det ender ofte opp med at SLT-koordinatorene tar på seg ansvaret. SLT er en samordningsmodell for rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak i norske kommuner.
– De blir overarbeidet og det går ut over annet type arbeid. Så her må man finne andre løsninger, sier Lid.
Faller utenfor hjelpeapparatet
Kommunene i undersøkelsen er blitt mer bevisste på islamistisk ekstremisme, og har tatt noen grep for å møte den. Men de bygger i stor grad arbeidet sitt på gamle modeller for kriminalitetsforebygging. Forskerne mener det er et godt utgangspunkt, men at kommunene bør vurdere verktøyene sine på ny. For denne typen kriminalitet byr på noen spesielle utfordringer.
Ekstremistene er ofte eldre enn 18 år, og faller dermed utenfor kommuneapparatet rettet mot barn og ungdom. Skole, barnevern og fritidstilbud ser dem ikke. Mye av rekrutteringen skjer dessuten via internett – der har ikke kommunene noen plan for oppfølging i det hele tatt. Forskerne mener derfor at kommunene i større grad må samarbeide med organisasjoner og personer som har tillit i miljøene.
Usikre ansatte mangler kompetanse
Annonse
Det skjer mye god forebygging i kommunene, er forskernes inntrykk. Men det er lite fokus på ekstremisme i de enkelte etatene. Det er nødvendig at også skole, NAV og barnevern følger med, ifølge Lid.
– Selv om det er få tilfeller av ekstremisme, og det ikke kan stå øverst på agendaen, er det viktig at de har tilstrekkelig oppmerksomhet rundt det. Fordi dette kan dukke opp hvor som helst.
En del ansatte i kommunene blir redde og usikre når de skal jobbe mot radikalisering og voldelig ekstremisme. De mangler kompetanse og har behov for støtte og veiledning.
Et av forslagene i rapporten er lokale koordineringsgrupper som kan holde i trådene mellom de ulike etatene. Der kan de ansatte få råd og veiledning fra noen med mer kunnskap om ekstremisme. Når en lærer hører elever ytre støtte til IS eller konspirasjonsteorier, er dette et sted å melde inn bekymringen. Enkelte kommuner har allerede slike grupper, og de ser ut til å fungere godt.
En annen mulig modell innebærer lokale ekspertgrupper som kan gå i direkte dialog med utsatte personer. Men en slik løsning er ressurskrevende, og nytten vil være avhengig av blant annet størrelsen på kommunen og hvor mange ekstremister den har.
Et alternativ er derfor et nasjonalt kompetansesenter som kommunene kan henvende seg til. Det synes også ekstremismeforsker Tore Bjørgo at er en god idé. Han er professor ved Universitetet i Oslo (UiO).
Arbeidet mot radikalisering og islamistisk ekstremisme kunne vært bedre organisert. Blant annet trengs det en tydeligere ansvarsfordeling mellom kommune, politi og Politiets sikkerhetstjeneste (PST), konkluderer forskerne.
Hvem skal kontakte familien til en Syria-farer? Skal kommunen gå i dialog eller bør politiet gripe inn? Instansene kan ha ulike interesser.
Det er en fare for at kommunene mister tillit hos dem de skal hjelpe dersom de må kontrollere innbyggerne og samle inn informasjon for politiet, mener forskerne.
I rapporten kommer det fram eksempler på at politiet har bedt om informasjon fra kommunalt ansatte om familiemedlemmer til ekstremister.
Annonse
– Kommunen kan bli politiets forlengede arm. Det er problematisk om det går ut over den tilliten som ansatte trenger i sitt arbeid, sa Stian Lid da han la fram rapporten.
– Vi har ikke noe ønske om at kommunene skal være vår forlengede arm, svarte PST-sjef Benedicte Bjørnland.
– Men vi må jobbe tett.
Hun presenterte en undersøkelse som PST har gjort om norske ekstremister – alt fra unge i randsonen av miljøene, til fremmedkrigere som har dratt til Syria. 88 prosent er menn, 65 prosent er under 30 år.
Kriminelle før de blir ekstremister
61 prosent er innvandrere, samtidig er 18 prosent konvertitter. Alle har blitt radikalisert i Norge, de fleste under Syria-konflikten.
De norske ekstremistene er i stor grad kriminelle, lavt utdannede og havner utenfor samfunnet på flere arenaer.
Hele 68 prosent hadde vært involvert i kriminalitet før de ble radikalisert.
– Kommunene bør ha fokus på tidlig forebygging – disse kan fanges opp før de blir ekstremister, mener Bjørnland.
Det betyr ikke at vi kan lage en enkel sjekkliste over mulige ekstremister, understreker UiO-forsker Tore Bjørgo. Han mener vi må være forsiktige med å generalisere.
– Da vil vi få et problem fordi mange som ser ut som de er ekstremister ikke er det, og det er folk som viser seg å være ekstremister som man ikke hadde noen tegn på at var det. Vi må forstå drivkraften til ulike typer mennesker, sier Bjørgo til forskning.no.
Han mener Norge kan få den typen terrorister som England har, der en del ekstremister er britiskfødte, høyt utdannede og tilsynelatende godt integrerte.
Kommunene kan jobbe holdningsskapende for å forebygge ekstremismen før den blir voldelig på en helt annen måte enn det politiet kan.
Men forskerne vet ikke om kommunene lykkes med forebyggingen. Det er lettere å se det som gikk galt, som at en ung mann drar til Syria – enn hvorfor han som en stund sto i fare for å bli voldelig ekstremist ble hjemme.
Risikoen ved å overvåke og korrigere holdninger, er at det kan gå ut over ytringsfriheten. I England har systemet Prevent anti-extremism initiative fått kritikk etter at unge voksne har blitt rapportert inn bare de leser en bok om terrorisme, melder avisa The Guardian.
– Det er fare for at det kan gå for langt i Norge også. Vår studie tyder ikke på at kommunene har gått av skaftet og rapporterer inn alt, men dette er definitivt en balansegang, sier Lid.
Kommunalt ansatte har fått en del opplæring i å gjenkjenne ekstremisme og radikalisering. Men de er fortsatt usikre fordi de mangler kunnskap, også om ulike innvandrergruppers kultur og religion. Hva er normal oppførsel, og når har det bikket over? Derfor er det viktig å samarbeide med trosmiljøer og minoritetsorganisasjoner, mener Lid.
UiO-professor Tore Bjørgo har forsket på forebygging av kriminalitet og ekstremisme. Han advarer mot å fokusere for mye på holdninger og religion.
– Det er en forestilling om at ideologi kommer før handling. Men ofte ser vi at det er motsatt. De går inn i ekstremistiske nettverk på grunn av vennskap eller spenning, og overtar deretter holdningen til gruppa, sier han til forskning.no.
– Det finnes ingen enkle svar på hvem som blir terrorister.
Noe også Mehatb Afsar, generalsekretær i Islamsk Råd Norge, påpekte under framleggingen av den nye rapporten. Han er lei av begrepet islamistisk ekstremisme fordi mange ekstremister i utgangspunktet i liten grad er religiøst motivert.
Glemmer høyreekstremismen
Kommunene er i liten grad opptatt av høyreekstremisme når de skal forebygge radikalisering. De tenker mest på islamistisk ekstremisme. Dette til tross for at det bare er få år siden en høyreekstrem utførte det dødeligste terrorangrepet i Norge noensinne.
Annonse
Da undersøkelsen ble gjennomført i 2015, opplevde ikke kommunene høyreekstremisme som en stor utfordring lokalt.
Tore Bjørgo mener kommunene bør ta høyreekstremismen på alvor igjen.
– Jeg tror de er nødt til å bli mer opptatt av det framover, sier han.
Senter for ekstremismeforskning, som han leder, holder på med en kartlegging av høyreekstreme miljøer og har sett en markant økning både på sosiale medier og i lokalsamfunn.
– Nynazistgruppa Nordfront har blitt mer aktiv og utadvendt det siste året, særlig i høst. Vi har også fått nye fenomener som Odins soldater. Det har nok kommet uventet på en del kommuner, sier han.
