– Dette betyr ikke at sønner eller brødre av seksualforbrytere automatisk også blir lovbrytere, presiserer forskerne i denne artikkelen. (Foto: Colourbox)

Seksuelle overgrep kan gå i arv

Nære slektninger av menn som er dømt for seksualforbrytelser kan ha større risiko for å begå lignende lovbrudd. Arvelige egenskaper skal være hovedgrunnen, ifølge en ny studie.

Forskere fra svenske Karolinska Institutet og Oxford University har publisert en studie som omfatter alle menn som har blitt dømt for såkalt sex-kriminalitet i Sverige fra 1973 til 2009.

21 566 menn var dømt for slike handlinger i løpet av disse 37 årene.

Det er første gang det har blitt gjort en så stor studie som ser på sammenhengen mellom arvelige egenskaper og seksualforbrytelser.

Forskerne fant at var er fem ganger større sannsynlighet for at brødre og sønner av seksualforbrytere skal begå seksuell kriminalitet, sammenlignet med resten av befolkningen.

I tillegg konkluderer de med at arv har mye mer å si enn oppvekstmiljø. Dette forbauser norsk forsker.

Fem ganger høyere

Det viste seg at 2,5 prosent av brødrene og sønnene til de svenske dømte seksualforbryterne også var dømt for slike handlinger.

Blant menn som ikke har den samme familiebakgrunnen var tallet 0,5.

Dette gjaldt både ved overgrep mot barn og mot voksne.

– Dette betyr ikke at sønner eller brødre av seksualforbrytere automatisk også blir lovbrytere, presiserer Niklas Långström i en pressemelding.

Långström er professor ved Institutt for medisinsk epidemiologi og biostatistikk ved Karolinska Institutet og er førsteforfatter på den nye studien.

Ikke et gen for seksualforbrytelser

Ved å bruke statistiske analyser kunne forskerne se på mulige grunner til at mennene begikk disse handlingene.

De konkluderer med at 40 prosent av forbrytelsene har skjedd på grunn av arvelige faktorer. Noe av metoden for å finne ut dette har gått ut på å utelukke de miljøfaktorene som kan spille inn.

Forsker Niklas Långström sier til den svenske TV-kanalen SVT  at resultatene deres på ingen måte må tolkes som at det finnes et gen for seksuelle forbrytelser:

– Dette handler om arvelige risikofaktorer, sier han.

Som eksempler nevner han: dårlig impulskontroll, tilbøyelighet til å synes at du har rett til å gjøre som du vil på andres bekostning og hvor opptatt du er av sex.

Selv om forskerne kaller dette arvelige faktorer, står ikke enkeltpersonene maktesløse overfor sin egen genetiske arv her.

– Dette er personlighetstrekk som det går an å gjøre noe med, sier forskeren.

Han mener derfor at forebyggende behandling for menn og familier i risikosonen kan gi færre fremtidige ofre.

Feilkilder i statistikken

Forskerne mener at bare to prosent av overgrepene skyldes oppvekstmiljøet i hjemmet.

De resterende 58 prosentene mener forskerne er det de kaller unike miljøfaktorer, altså miljø og opplevelser som søsknene ikke har til felles. For eksempel gruppepress, skolegang, fritidsaktiviteter eller andre ting de har opplevd i sin egen hverdag utenfor hjemmet.

Statistiske analyser kan være ganske innfløkte greier.

Ingen av statistikerne forskning.no har vært i kontakt med klarer å gi noen enkel forklaring på hvordan forskerne i studien har kommet frem til at arv har så stor betydning.

De norske forskerne som har lest rapporten sier imidlertid til forskning.no at metodene de har brukt er solide.

– Det kan tenkes at risikoen hos noen grupper er høyere eller lavere, sier psykologspesialist Pål Grøndahl ved kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels og rettspsykiatri. (Foto: Helse Sør-Øst)

Men det er alltid en viss mulighet for feil i slike analyser.

Forbauset

– Jeg er forbauset over at oppvekstmiljøet i hjemmet slo så lite ut, sier psykologspesialist Pål Grøndahl til forskning.no.

Grøndahl forsker blant annet på pedofile overgripere

– Hvis dette stemmer er det interessant i flere kriminologiske sammenhenger hvor vi ofte tillegger oppvekstmiljø stor betydning, sier han.

Psykologspesialisten er imidlertid ikke helt overbevist om at arvelige egenskaper kan løsrives fra oppvekstmiljø:

– Hvis noen av disse mennene for eksempel har vokst opp i familier som lever på kanten av loven, og synes at det er helt greit, er det vanskelig å vite at det er arvelige faktorer som er grunnen til lovbruddene.

Ulike grupper overgripere

Grøndahl mener i tillegg at det kunne vært interessant å sammenligne mindre grupper om gangen. For eksempel de som voldtar én gang, i motsetning til serievoldtektsmenn.

– Det kan tenkes at risikoen hos noen grupper er høyere og at den er lavere hos andre.

Kvinnelige overgripere er utelukket i den nye studien, antakelig fordi de bare utgjorde én prosent av de dømte seksualforbryterne.

forskning.no har tidligere publisert en sak om kvinner som begår slike overgrep.

Grøndahl mener også at det er viktig å ikke tolke denne studien som at alle barn og brødre av seksualforbrytere er en fare:

– Arven gjør deg ikke til en overgriper, men risikofaktorene kan gjøre at du har litt høyere sjanse for å gjøre noe.  

Vi vet for lite om overgripere

Grøndahl mener vi vet for lite om hva som gjør at noen blir overgripere. Hvorfor foretar enkelte straffbare seksuelle handlinger mens andre lar være, selv om de tenner på det samme?

forskning.no har tidligere skrevet om at en serievoldtektsmann kjennetegnes av at han ikke kysser ofrene sine. Han prøver å kontrollere dem, og han har ikke drukket før ugjerningen.

Grøndahl er enig med Långström i at det godt kan være nyttig å forebygge hos familier som er i risikosonen:

– Hvis folk blir gjort klar over at de har høyere risiko for å begå overgrep, kan de forebygge selv.

Han sier at hvis du for eksempel har arvelig lav impulskontroll, kan du kanskje søke behandling og lære deg å kontrollere impulsene mer.

– Men det kan være etisk tvilsomt å sette i gang tiltak overfor familiemedlemmer hvor man bare har funnet en viss statistisk sammenheng i økt risiko for overgrep, legger han til.

Referanse:

Långström Niklas m.fl: Sexual offending runs in families: A 37-year nationwide studyInternational Journal of Epidemiology, 9. april 2015.

Powered by Labrador CMS