Steven Avery fra Netflix sin dokumentarserie «Making a murderer». (Foto: Handout, Reuters, NTB scanpix)
Steven Avery fra Netflix sin dokumentarserie «Making a murderer». (Foto: Handout, Reuters, NTB scanpix)

Kronikk: Hva kan vi lære av «Making a murderer»?

I rettshistoriens største skandaler finner vi tiltalte med lærevansker. Og de utgjør generelt 10 prosent av de dømte. Det fanger vi ikke opp på en god måte. 

Publisert

Hypen rundt Netflix-serien Making a Murderer om straffesaken mot Steven Avery blir for tiden tolket og forstått av et bredt lag av medievitere, psykologer, jurister og avhørskyndige.

Avery satt 18 år i fengsel før et DNA-bevis frikjente han. Kort tid etter løslatelsen, blir han på nytt arrestert og siktet for drapet på en ung kvinne. Serien gir næring til ideen om at loven gjelder ulikt, der systematiske feilgrep, unnfallenhet og fordommer rammer enkeltpersoner . Dette gjør inntrykk, særlig når feilene blir gjort av samfunnets mest tiltrodde embetsmenn, som politi og dommere.

Flere saker

Mange av de som dømmes for straffbare handlinger, så vel i Norge som i USA, er på sitt vis sårbare mennesker.  Dårlig helse (ofte rusproblemer), fattigdom, tilpasningsvansker, kriminalitetsfortid er noe som skiller dem i negativ forstand fra andre.

Nils Christie omtalte fengslene som vår tids fattigdomsomsorg. Serien Making a murder er avgrenset til en sak, men forteller samtidig om et samfunn.

En rekke saker har vakt oppsikt i amerikanske medier de siste åra. Richard Lapointe satt 24 år fengslet for drap. Han ble renvasket i 2015 etter at en støttegruppe fikk lagt fram tilstrekkelige bevis for at han var uskyldig. Lapointe tilsto på følgende måte etter å ha blitt konfrontert med falske bevis: ”Hvis bevisene sier at jeg var der og at jeg drepte henne, så gjorde jeg vel det, men jeg kan ikke huske å ha vært der”. 

Det er også tidligere lagd flere dokumentarfilmer om slike rettsskandaler. Brother’s Keeper fra 1992 forteller historien om brødrene Ward som har levd fredelig sammen, men som blir trukket inn i en drapssak der lokalsamfunnet til sist går sammen og stiller støttende opp for brødrene.

Også i Norge

Den amerikanske rettshistorien har mange tilfeller som Steven Avery, og de tradisjonelle avhørsmetodene brukt i denne saken er forlatt i norsk avhørspraksis. Likevel er Avery og Dassey mennesker som hver for seg lett pådrar seg både mistanke og en urett behandling. Manglende hensyn til deres kognitive umodenhet gir fatale utslag.  

Den amerikanske pastoren Robert Perske har gjennom en årrekke dokumentert nær 100 saker der personer med psykisk utviklingshemming har tilstått og blitt dømt, men siden blitt renvasket. Mange av disse sakene er absurde, men vitner om systemer som tvinger frem svar og der svarene ikke blir utfordret.

Gjennom ti år har jeg studert personer med lærevansker som kommer i kontakt med strafferetten. Jeg har besøkt innsatte i fengslene og søkt etter mulige sammenhenger mellom lærevansker og en rekke andre forhold. Studiet viste seg å gi lignende svar av hva som er funnet internasjonalt. Det viste seg at mange innsatte har lærevansker i slikt omfang at det tilsvarer lett grad av psykisk utviklingshemming. Lærevanskene har ikke blitt oppdaget gjennom rettsprosessen. 

Hva er problemet?

Hvordan kan det være problematisk at lærevansker ikke blir fanget opp i rettsapparatet?

For det første finner vi slike saker blant rettshistoriens største skandaler, som for eksempel tilfellet Fritz Moen. For det andre ligger det en del fallgruber til disse sakene som hele strafferetten bør kjenne.

  • En person med lærevansker som er siktet i en straffesak vil ofte støtte seg til autoritetspersoner for å løse sine hverdagsproblemer og gi tillit til autoritetspersonen. Dette er ikke enkelt hvis autoritetspersonen er motparten under et avhør. Ofte leter de etter utveier for å imøtekomme avhørslederens ønsker.
     
  • Det hender at vi gjør hva vi kan for å fremstå som mer kompetente enn hva vi faktisk er. En uvitende avhørsleder kan lett bruke din manglende forståelse imot deg.
     
  • En imøtekommende fasade er ikke alltid det beste. Å være jovial kan lett bli forstått som mangelfull samvittighet eller anger.
     
  • Fordommer mot ordet «utviklingshemming» vekker så sterk motstand hos den mistenkte personen at det blir vanskelig å komme til med nødvendig hjelp, som for eksempel språkforenklinger.
     
  • Hukommelsessvikt og selektivt minne forekommer ofte hos personer med lærevansker. Noen kan tildekke manglende hukommelse ved å vise til hva andre har fortalt om en hendelse.
     
  • Manglende dømmekraft og ønske om å blir verdsatt kan medføre at personen sier ting som lett medfører en siktelse.
     
  • Manglende kunnskap om rettergang, rettigheter og straffeforståelse skaper maktesløshet.
     
  •  Problemer med finne ord og forstå språk fører lett til at personen stenger av verbalt blir oppfattet som trassig eller motvillig.
     
  • Dårlig minnespenn og konsentrasjon gjør at personer med lærevansker ofte kan bli distrahert av lyder fra ei vifte eller stemmer fra et annet kontor.
     
  • Impulsive reaksjoner kan lett oppstå i situasjoner hvor det er vanskelig å være rolig og fokusert. Når kriminalitet ofte er resultat av ukontrollerte impulser, er det naturlig å forstå slike reaksjoner som et signal om skyld.
     
  • Med stort arbeidspress i etterforskningen og en utmattende prosess for den mistenkte, vil personer med lærevanser både være enklere å bearbeide og mer sårbare for å gi etter.

10 prosent

Det er ingen enkel oppgave å identifisere personene med lærevansker eller lett grad av psykisk utviklingshemming i strafferetten, men vi vet at de utgjør om lag 10 prosent eller 1000 personer som årlig blir idømt en straffereaksjon.

Lærevanskene blir sjelden identifisert hos disse. Steven Avery har lærevansker uavhengig av skyld eller uskyld.

Å vite at mange mennesker er sårbare når de blir satt under etterforskning er noe helt annet enn å kunne fange opp personene. Vi gjør ikke dette på en god måte, og må finne oss i at personer med lett grad av psykisk utviklingshemming blir holdt fast i en kriminalomsorg som ikke møter deres behov for rehabilitering.