Det har i flere tiår – og spesielt etter 11. september 2001 – vært et stort fokus på radikale ideer. Spesielt muslimsk tankegods.

Samtidig har dette skapt en blindsone, mener Bøås. Han er forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

– For det finnes også en betydelig lokal motstandskraft mot radikale ideer mange steder i verden. De aller fleste prøver å holde seg unna og yter motstand mot dette.

Men denne motstanden blir ofte oversett, mener forskeren.

Han leder det norske bidraget i et stort forskningsprosjekt om voldelig ekstremisme, kalt PREVEX. Dette kan du du lese mer om hos NUPI.

Nye funn fra dette prosjektet ble presentert under Arendalsuka.

Også i Norge

Prosjektet som har 13 internasjonale partnere og er finansiert av EUs store forskningsprogram Horisont 2020, prøver å finne svar på dette litt uvanlige spørsmålet:

Hvorfor er det ikke flere som blir radikalisert?

Forskerne har et begrep de kaller «radikaliseringsfremmende» miljøer.

Dette er miljøer hvor mange ingredienser er til stede som kan gjøre folk mottakelige for voldelig radikale ideer. Noen eksempler på slike ingredienser er fattigdom, marginalisering, utenforskap og mangel på jobber og muligheter.

Slike miljøer finner mange steder. Også i europeiske storbyer og til en viss grad også i områder her i Norge.

Studerer land med mye grobunn

I prosjektet studerer forskerne Balkan, Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel.

Dette er alle områder hvor det er god grobunnen for radikale ideer.

Men også her, hvor radikaliseringen er mest utbredt, blir folk flest ikke radikalisert.

Hva er det som gir et samfunn motstandskraft mot radikalisering? Forskerne har vært interessert i å finne ut av om det er noen fellestrekk.

Hva skaper motstandskraft?

Og de finner noen faktorer som spiller en stor rolle.

– Det handler om ulike typer av moderat religiøst syn som fortsatt er toneangivende i samfunnet eller ledere som tenker tradisjonelt.

Men dette er ikke nok, sier Bøås.

– Lederne må i tillegg fremstå som brukbare, troverdige og relativt lite korrupte. De må levere noe som betyr noe for folk flest.

Hvis alle disse faktorene er til stede, skaper det et lim i samfunnet, mener han. Dette utgjør et betydelig forsvarsverk mot radikale ideer, forteller forskeren.

Bøås nevner det moderat religiøse kongedømmet Marokko som eksempel på et land hvor flere av disse egenskapene er til stede.

Hjelp utenfra kan virke mot sin hensikt

Flere land har satt i gang tiltak for å forsøke å hindre radikalisering,

Dette er ofte ikke vellykket, mener Bøås.

– Vi har en rekke eksempler på at land, også land som mottar støtte fra Norge, setter i gang mottiltak som virker mot sin hensikt, sier Bøås.

Mali er et slikt eksempel, forteller han. Her ser myndighetene på alle unge menn i folkegruppen fulani som potensielle jihadister.

– Det eneste du oppnår med brede og lite treffsikre tiltak, er mer sinne.

Også det internasjonale samfunnet kommer inn med ulike former for programmer for å hindre radikalisering.

Men en god del av det som gjøres for å forebygge radikalisme fra den internasjonale siden, treffer heller ikke spesielt godt, mener Bøås.

Når det internasjonale samfunnet kommer inn med ulike former for programmer, inneholder det ofte tankegods fra Vesten som ikke plukker opp den lokale motstandskraften som finnes, mener han.

– Noen ganger gjør det bare vondt til verre.

Mye grobunn på Balkan

Kari Osland, seniorforsker ved NUPI, er også deltaker i prosjektet. Hun forsker først og fremst på Balkan.

Her finner forskerne i aller høyeste grad mekanismer som fremmer radikalisme. Limet som Bøås snakker om eksisterer ikke her.

I mange av samfunnene på Balkan, og spesielt i Bosnia, er det sammenfallende skillelinjer mellom etnisitet og religion. Er du bosniakk er du sannsynligvis en sekulær eller religiøs muslim. Er du bosnisk kroat, er du mest sannsynlig katolsk. Er du bosnisk serber, er du mest sannsynlig ortodoks.

Det er lav grad av tillit mellom disse etniske gruppene. Mye fordi politikerne i stor grad fremmer en hatretorikk som er preget av krigene på 1990-tallet. De ulike etniske gruppene har en negativ fortelling om de andre, forteller Osland.

Heller ikke i Bosnia

Til tross for alle konfliktene i Bosnia blir folk flest ikke radikalisert.

– Folk flest skjønner at denne retorikken fra politikerne handler om å flytte fokus fra egen manglende evne til å gjennomføre den politikken de bør, sier Osland.

Motstandskraften forskerne finner i Bosnia, ligner på den de finner i Sahel.

Det handler dels om moderate, religiøse ledere som har en høy grad av legitimitet og ikke anses å være en del av det korrupte systemet.

– Vi ser også at den sosioøkonomiske situasjonen i landsbyen betyr mye. For eksempel graden av sosialt samhold.

Religion betyr lite

David Hansen er nestleder ved Internasjonale studier og tolkeutdanning ved OsloMet og forsker ved Kriminalomsorgens høyskole og utdanningssenter (KRUS). Han har erfaring med å forske på radikaliserte unge, både i Pakistan og i norske fengsler.

Hansen har blant annet intervjuet de fleste norske Syria-farere som har blitt dømt eller som sitter i varetekt.

– Det er lett å tenke at radikalisering handler om religion. Men de aller færreste av disse har kunnskap om teologi. De har bare fått med seg bruddstykker. Dette kobler de sammen med det som er deres daglige liv, som handler om å røyke hasj, ta kokain og være sammen med jenter.

Forskeren kjenner mye av dette igjen i det han har sett blant høyreekstreme.

– De aller fleste var ekstreme før de ble ekstreme ekstremister. Vi snakker om krenkelser, utenforskap, rus og psykiatri.

Familie og nettverk viktigere enn handlingsplaner

Sveinung Sandberg er sosiolog og professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. Han har studert radikalisering blant unge, gatekriminelle muslimer i Norge.

Sandberg og kolleger har funnet faktorer som er viktige for motstanden mot radikalisering også her. I tiden da Syria-krigen herjet og flere sluttet seg til terrorgruppas IS, også her i Norge, intervjuet de unge muslimer.

– Vi tenker at hverdagsmotstanden kanskje var det mest effektive mot radikalisering. Mer effektivt enn religiøse autoriteter, myndighetenes handlingsplan mot ekstremisme eller kommunenes strategier.

Det handler mye om venner, familie og nettverk, sa han under foredraget på Arendalsuka.

Må anerkjenne, ikke kritisere

Statsminister Jonas Gahr Støres oppfordring i sommer til norske moderate muslimer om å ta avstand fra ekstreme holdninger var uheldig. Det mener Sandberg.

Moderate muslimer i Norge tar ansvar allerede, påpeker han.

Vanlige muslimer gjør en viktig, men skjult jobb hver dag mot radikalisering. Dette gjør de i sine nærmiljøer og blant venner og familie.

Denne jobben har allerede stoppet mange Syria-farere og radikaliseringsprosesser. Det viser resultatene fra et fem år langt forskningsprosjekt som Sandberg har ledet, kalt «Radikalisering og Motstand».

– Dersom vi ønsker å gjøre noe med alle former for ekstremisme, så må vi begynne med å anerkjenne innsatsen som allerede gjøres, sa han under Arendalsuka.

Familie og venner er viktige

Sandberg mener altså at vi i større grad må rette oppmerksomhet mot motstanden mot radikalisering, også her i Norge.

– Vi snakker sjelden om familie og venner rundt som ressurser, bare som problemer, påpeker han.

Myndighetene bør ikke forteller hva folk skal gjøre for å stoppe radikalisering. De må heller støtte de prosessene som vokser fram naturlig, mener han.

– Hvis vi snakker og forsker på det med et annet blikk, kan vi komme videre mot å bygge solide og grundige lokalsamfunn. Det er de som kan gjøre den viktigste jobben mot radikalisering.

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no