I løpet av 2010-tallet dro en rekke mennesker fra vesten til konfliktfylte områder som Øst-Ukraina, Syria og Irak for å kjempe som fremmedkrigere.

Disse fremmedkrigerne er gjerne ideologiske radikale. De tilhører ytterpunkter på høyre eller venstresiden. Dette stopper dem imidlertid ikke fra å jobbe sammen.

– Vi kjempet sammen, både nazister og kommunister, for frigjøringen av Russland, uttalte tre anonymiserte straffedømte fremmedkrigere fra Spania til avisen El Pais.

Ytre høyre og venstre hånd i hånd i Ukraina

– Det er tre farger du må vite om når du skal snakke om den ideologiske sammensetningen av konflikten i Ukraina; Brun, som i ytre-høyre og fascisme, rød, som i ytre-venstre, kommunister og lignende. I tillegg til hvit, representert av de ortodokse russiske som kjemper for et tsaristisk Russland, innleder forsker Kacper Rekawek et foredrag hos NUPI.

– På et eller annet vis klarer disse forskjellige «fargene» å eksistere side om side, spesielt på separatistenes side.

Separatistene han refererer til er de russisk-vennlige krigerne øst i Ukraina i Donbass-regionen, rundt byene Donetsk og Luhansk.

Konflikten kom i kjølvannet av politisk ustabilitet i Ukraina i 2013, og Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014.

Denne «brun-røde cocktailen», som Rekawek kaller den, kan forklares ved at det ikke er så farlig for disse ekstremistene hvem de kjemper ved siden av.

Det er heller avgjørende hva eller hvem de selv oppfatter at de kjemper imot.

– De pleier å overføre sine politiske og praktiske ideer på konflikten som en unnskyldning til å få teste seg selv i krig, for det er en mannlig ting å gjøre, forteller Rekawek.

De som kjempet for separatistene, sa av og til at de «kjempet mot amerikanerne», forteller Rekawek om krigere han har snakket med.

– Men det er ingen amerikanere her, kunne Rekawek svare med.

– De som kjempet på ukrainsk side, kunne også si de kjempet for et hvitt Europa, men separatistene og Russland er predominerende hvite europeere de også, sier Rekawek litt undrende.

– Adrenalinet kommer ofte på bekostning av politikken, men politikken er alltid tilstede.

I Ukraina var det på et tidspunkt så mange som 17 000 fremmedkrigere. Omtrent 15 000 av disse var russere, mens rundt 1000 kom fra tidligere østblokkland, som Hviterussland. Resten kom fra land vest for Ukraina.

En av disse krigerne var russiske Yan Petrovskiy. Han hadde bodd i Norge siden 2004 og dro til øst-Ukraina i 2014. Der kjempet han på separatistenes side.

Petrovskiy var i tiden etter hjemreisen fra Ukraina med i «Odins soldater» i Tønsberg. Han ble arrestert av norske myndigheter i Tønsberg i 2016 og sendt til Russland, da UDI og PST mente han var en trussel for rikets sikkerhet.

Fra Ukraina til Syria og Irak

– De som var i denne konflikten, dukker opp på mange interessante steder - steder der det er konflikt, steder for «de tøffe gutta», forteller Rekawek.

Forskerne har sett tidligere fremmedkrigere i Montenegro da det var et kuppforsøk der i 2016, og i Paris under den såkalte gule vester-protesten.

– Noen prøvde seg som private militære aktører i steder som Syria. Det er trolig her Yan Petrovskiy endte opp, ifølge en artikkel i NRK, under kallenavnet «Norðmaður», norrønt for nordmann.

Han kjempet dermed som leiesoldat på vegne av den syriske regjeringen.

– Enkelte dro også til Irak for å bli med i de kurdiske militsene for å bekjempe IS.

– Jeg snakket med flere av dem. Jeg fortalte dem at disse kurderne har temmelig sosialistiske synspunkter på ting, og du er høyrevridd, så hvordan skal det gå? Da sa de bare at jeg snakket for mye om politikk, så lenge de kjemper mot IS, går det fint.

Mange fremmedkrigere så på de kurdiske militsene i Irak og Syria som en gyllen mulighet til å kjempe mot IS og «islamistisk terror».

– Det går direkte fly fra Wien til Erbil, og de kurdiske militsene var stort sett imøtekommende mot utenlandske frivillige, forklarer Nerina Weiss til forskning.no.

Erbil er hovedstaden i det irakiske Kurdistan. Weiss er sosialantropolog ved forskningsstiftelsen Fafo og forsket frem til 2019 på mobiliseringen av fremmedkrigerne som dro til de kurdiske militsene.

Her, som i Ukraina, viser det seg at det viktigste er at man ideologisk kan begrunne handlingene sine, og at det dermed ikke er så farlig hvem man kjemper med - så lenge man kjemper.

– De kjemper i utgangspunktet mot noe, ikke for noe. Det man kjemper for, kommer først når man er der, forklarer Weiss.

Gjennom sine studier av disse fremmedkrigerne oppdaget Weiss at historien om at alle reiste på en såkalt «målrettet» reise, trolig ikke stemmer.

Hun mener at selve mobiliseringen avgjør mye.

– Dersom man for eksempel dro til Syria med det mål å kjempe imot Assad-regimet, er det helt avgjørende hvor man krysset grensen inn i Syria og hvem som kontrollerte området du entrer.

Retusjerer i etterkant

– I etterkant fortelles gjerne historier om målrettede reiser på en lineær måte, altså hvor startet jeg og hvor endte jeg opp, uten at de forteller om alle valgene underveis, forklarer Weiss.

– Denne historien skal gi mening, men det gjør ikke alle de virkelige historiene.

Noen ganger er det viktig at historien du forteller i etterkant, beskriver en kriger. Andre ganger er det viktig å dysse ned egen involvering, slik som i møte med myndighetene når du kommer hjem.

– Mange overspiller og sier enten at «jeg kjempet ikke mye» eller «jeg var en profesjonell soldat i en profesjonell enhet», sier Rekawek og trekker parallellen til alle de som unnskyldte seg med at de kun hadde vært kokker i IS.

Referanser:

Norsk utenriskpolitisk institutt NUPI, Foreign Fighters in the War in Ukraine, 22. mars 2021

Nerina Weiss, Good radicals? Trajectories of pro-Kurdish political and militant mobilisation to the wars in Syria, Turkey and Iraq, Critical Studies on Terrorism, 27. april 2020, https://doi.org/10.1080/17539153.2020.1759955