Hovedstaden vår var forsommeren 1914 full av nordmenn som var kommet hjem fra utlandet for å feire grunnlovsjubileet.

De fleste av disse hjemvendte nordmennene ble sittende fast i Kristiania, uten mulighet til å reise herfra igjen på lang tid.

I 1914 var Norges handelsflåte en av verdens største. Vi var et internasjonalisert land med mye utenlandskontakt.

Norge var tett knyttet til omverdenen gjennom både sjøfolk og de som hadde utvandret til USA. Mange nordmenn var ved krigsutbruddet i 1914 bosatt, på jobb eller på reise i andre land.

Nå blir det krig!

– Da krigen brøt ut sommeren 1914 stanset kommunikasjonen i Europa brått opp, forteller historiker Eirik Brazier ved Høgskolen i Telemark.

Verdenshavene som folk seilte over, gikk fra å være åpne – til å bli farlige.

Store og små norske aviser var fra de aller første dagene av 1. verdenskrig svært opptatt av det som skjedde lenger sør i Europa. Vi må kunne anta at mange nordmenn var det samme.

For eksempel hadde Aftenposten allerede 29. juni 1914 – dagen etter skuddene i Sarajevo – flere sider med sensasjonspreget stoff. Drapet på erkehertug Franz Ferdinand, tronfølger til keiserriket Østerrike-Ungarn, blir nøye beskrevet.

Hans siste ord til hustruen blir sitert: ”Sophie, Sophie! Ikke dø! Lev for våre barn!”

Aftenpostens egen hyllest til den myrdede erkehertugen var storslått.

Nikolai Brandal er historiker ved Universitetet i Oslo og snart klar med en bok om 1. verdenskrig sammen med kollegene Eirik Brazier og Ola Teige. Han forteller at både Aftenposten og andre medier advarte leserne:

Nå kan det bli krig i Europa!

Troen på fred

Historikerne forteller at det rådet to helt ulike stemninger både i Norge og flere andre land, i tiden før krigsutbruddet.

Etter de blodige napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, opplevde Europa hundre år med mye fred. Etter den fransk-prøyssiske krigen i 1870-71 hadde det gått over 40 år uten at kriger mellom stormaktene i Europa.

For første gang i fredstid var det blitt dannet allianser mellom stater, med mål om å stabilisere maktsituasjonen på kontinentet og slik sikre freden.

Tanken bak var at dersom maktblokkene i Europa ble sterke nok, ville ingen finne på å gå til krig mot hverandre. En slik krig ville nemlig bli totalt ødeleggende, mente mange.

På den ene siden sto Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia sammen i Trippelalliansen, også kalt Sentralmaktene. På den andre siden sto Frankrike, Russland og delvis Storbritannia i Trippelententen, som også gikk under navnet Ententemaktene.

Norges statsminister Gunnar Knutsen oppsummerte stemningen våren 1914, da han under en debatt i Stortinget argumenterte for ikke å øke forsvarsbudsjettet, med disse ordene: ”For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.”

Europa hadde nådd et sivilisatorisk nivå hvor nasjoner ikke lenger gikk til krig mot hverandre. Trodde mange.

Troen på krig

Balkan var på begynnelsen av 1900-tallet Europas urolige hjørne. Det osmanske riket var svekket. To mindre Balkan-kriger var utkjempet i 1912 og 1913, uten å ha brakt noen avklaring på maktfordelingen. Alle stormaktene engasjerte seg i Balkan-problemet.

– Samtidig var det mange på denne tiden som mente at en krig kunne være nyttig, forteller Eirik Brazier.

– Krigen kunne bli en slags renselse. Og den kunne styrke karakteren til et helt folk. Det var dessuten så lenge siden sist det var blitt utkjempet store kriger i Europa, at knapt noen hadde en anelse om hva en ny storkrig med moderne våpen ville innebære.

– Særlig innenfor militærstyrkene i Europa eksisterte det en sterk tro på det å være offensiv. Ideologien her var at dersom det var fare for krig, gjaldt det å være først til å angripe.

Denne holdningen skulle vise seg å få katastrofale konsekvenser ukene etter at den serbiske terroristen Gavrilo Princip avfyrte skuddene mot Franz Ferdinand i Sarajevo 28. juni 1914.

Princip var en 19-årig guttunge i en serbisk-lojal terrorcelle som stort sett besto av tenåringer og selve terrorhandlingen var så elendig planlagt at bare flaks gjorde at den lyktes.

– Erkehertug Franz Ferdinand hadde argumentert for fred, advart mot brutal behandling av serberne og ønsket å gi etniske grupper i keiserriket mer selvstyre. At det var han som ble myrdet, gjorde det ikke enklere for dem som ønsket fred i Europa, sier Brazier.

Det var altså ikke uten grunn at Aftenposten advarte om krigens komme etter drapet på erkehertugen.

Juli-ukene i 1914

De første ukene etter skuddene i Sarajevo faller folk både i Norge og ellers i Europa litt til ro igjen. Krigen begynner ikke. Drap på kongelige har skjedd før og Sarajevo ligger i Europas urolige hjørne, hvor konflikter har kommet og gått. Mange har tro på at statslederne i Europa vil besinne seg.

Men da Østerrike-Ungarn den 23. juli setter fram sitt ultimatum mot det selvstendige Serbia, som støttes av Russland, forstår de fleste at krigen kommer.

– Problemet var at den som nok ville ha besinnet seg sterkest i Østerrike-Ungarn, tronfølgeren Franz Ferdinand, ikke var der mer, sier historiker Nikolai Brandal ved Universitetet i Oslo.

Alliansene som var laget av velmenende statsledere for å hindre krig i Europa, fikk nå den motsatte effekten, konstaterer Brandal.

Den 1. august erklærer Tyskland krig mot Russland, og sånn bringes også Frankrike og Storbritannia inn i krigen. At det som skulle være fredsallianser kunne fungere på denne måten, hadde partene rett og slett ikke forstått på forhånd. 

Politiske ledere sviktet

I fjor kom den britisk-australske historikeren Christopher Clark med boken ”The Sleepwalkers. How Europe went to war in 1914”, en bok som har høstet mye ros.

Brandal mener at Clark i boken peker på et annet viktig poeng for å forstå utbruddet av 1. verdenskrig:

I nesten alle viktige europeiske land hadde det i tiden før krigsutbruddet, skjedd en omfattende utskifting av utenriksministre og sentrale folk i utenriksdepartementene. Utenrikstjenestene i Wien, Berlin, St. Petersburg, Paris, London og Beograd var fulle av folk som ikke kjente hverandre – og som ikke stolte på hverandre.

Uttalelser ble misforstått, signaler ble feiltolket.

Sommeren 1914 ble det utført mye slett politisk håndverk på kontinentet vårt, mener Clark.

Time for time brakte dette Europa nærmere en storkrig.

Toget til Sarajevo

Da erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn og hans kone Sophie om morgenen 28. juni gikk av toget fra Wien på jernbanestasjonen i Sarajevo, rådet det fred i Europa.

Noen uker senere var det meste av verden involvert i en krig hvor 65 millioner soldater skulle bli mobilisert.

Flere enn 15 millioner militære og sivile døde.

Antallet sårede ble over 20 millioner.

Sult, sykdommer og materielle ødeleggelser rammet enda mange flere.