USAs press på Iran gjør vondt verre

USAs press på Iran får prestestyret til å frykte krig. Det iranske regimet satser hardt på å få landet til å framstå sterkt utad og har derfor blitt svært nasjonalistisk i sin politikk.

Publisert

Tidslinje

Det 6. århundret før vår tidsregning: Iran har sine røtter i Persia (avledet fra Persis, det antikke greske navnet for Iran).

Det 19. århundret: Persia kom under press fra både Russland og Storbritannia og en moderniseringsprosess begynte.

1905: Den iranske befolkningen ønsket forandringer, noe som resulterte i den persiske grunnlovsrevolusjonen.

1953: Irans statsminister, Muhammed Mossadegh, som var blitt valgt til parlamentet i 1923, og som hadde vært statsminister siden 1951, ble fjernet fra makten ved et komplott som var regissert av de britiske og amerikanske etterretningstjenestene.

1979: Den iranske revolusjonen. Etter mer enn et års politisk kamp mellom flere forskjellige politiske grupper ble en islamsk republikk etablert under Ayatollah Khomeini.

1980: Iran ble angrepet av nabolandet Irak, og Iran-Irak krigen fortsatte til 1988.

I de siste årene har den delvis demokratiske politiske strukturen ført til at mange reformvennlige politikere har blitt valgt, inkludert den tidligere presidenten Mohammed Khatami. Kampen mellom reformister og konservative har fortsatt frem til i dag.

Iran er en del av den muslimske verden, men får ingen støtte fra nabolandene sine, på tross av det presset landet utsettes for fra Vesten.

Befolkningen

Den iranske befolkningen består av: Persere (51 prosent), aserbajdsjanere (24 prosent), kurdere (9 prosent), gilakere og mazandaranere (8 prosent), arabere (3 prosent), baluchere (2,3 prosent), bakhtiarer (1,7 prosent), lurere (1,6 prosent), turkmenere (1,5 prosent), armenere (0,5 prosent). Det offisielle språket er persisk.

Den iranske religionen: sjiamuslimer (93,4 prosent), sunnimuslimer (5,7 prosent), bahai (0,6 prosent), kristne (0,1 prosent), zoroastere (0,1 prosent), jøder (0,1 prosent).
 

USA legger hardt press på Iran for å velte det iranske prestestyret og stoppe landets atomvåpenprogram.

Den strategien ser imidlertid ut til å ha hatt den motsatte effekten. Det har stresset de iranske myndighetene som nå ruster landet til krig.

Prestestyret har satset hardt på å mobilisere befolkningen til en felles front mot omverdenen. Samtidig slår styret kraftig ned på alle kritiske røster i befolkningen.

Men myndighetene har ikke klart å lukke munnen på kritikerne. Tvert imot har det fått opposisjonen til å kreve sin rett. Det har skapt voldsomme interne spenninger, som truer med å destabilisere landet.

Det er konklusjonen i en doktorgradsavhandling av Rasmus Christian Elling på Institut for Tværkulturelle og Regionale Studier på Københavns Universitet.

Han har forsket på den iranske statens reaksjoner på etniske uroligheter og på hvordan iranske intellektuelle diskuterer etnisitet og minioritetsrettigheter.

Elling er nå forsker ved School of Oriental and African Studies, University of London.

– Vestens strategi er helt feil. USAs press på Iran har satt utviklingen i landet tilbake. Selv om Iran i lenger tid har beveget seg mot større toleranse og en friere debatt, er landet nå preget av frykt for krig og en voksende militarisme. I tillegg er det interne uroligheter fordi de etniske minoritetene føler seg undertrykket, sier han.

Fri debatt erstattet av jernhard disiplin

USAs harde sanksjoner og aggressive retorikk mot landet har skapt et intenst hat i den iranske befolkningen. Det har framprovosert en sterk nasjonalisme, hvor befolkningen utad gjør felles front mot Vesten.

Avskyen mot de vestlige landene stikker dypt, for historisk sett har landet vært utsatt for et massivt overgrep fra vestlige stater, forteller han.

I 1953 kuppet de britiske og amerikanske etterretningstjenestene den iranske regjeringen, slik at Vesten kunne kontrollere de iranske oljefeltene, forteller Elling.

Irans nåværende president Mahmoud Ahmadinejad hisser til hat mot USA (Foto: Wikimedia Commons)
Irans nåværende president Mahmoud Ahmadinejad hisser til hat mot USA (Foto: Wikimedia Commons)

Han mener derfor at den iranske befolkningen har god grunn til å ha mistillit til USA og andre vestlige land.

– Hittil har forskningen på Iran fokusert på islamismen som en styrende kraft. Men det mener jeg er et feilskjær. Nasjonalismen i Iran er et oversett fenomen. Den islamske republikken startet opprinnelig som et islamistisk prosjekt, men nasjonalismen er i dag blitt den sterkeste kraften i landet, sier Elling.

Undertrykkelse gir interne spenninger

Prestestyret har altså klart å få den iranske befolkningen til å framstå som et samlet folk som setter seg opp mot Vestens angrep. Men innad har presset framprovosert voldsomme spenninger.

På 1980-tallet gikk den daværende lederen, Ayatollah Khomeini, til kamp mot nasjonalismen. Han mente at alle iranere var brødre og søstre og at det i bunn og grunn ikke var noen forskjell på de etniske gruppene. Han arbeidet for en større dialog og toleranse mellom de forskjellige grupperingene.

Samtidig arbeidet han for en islamistisk stat. Ambisjonen hans var å lage en revolusjon som skulle gjøre Iran islamistisk og at den ideologien på sikt skulle spre seg til resten av den islamske verden.

– I den arabiske verden tok man ikke til seg revolusjonen fordi man oppfattet Iran som noe for seg selv. Siden angrep Irak landet, og da innså de iranske myndighetene at islamismen ikke var et arabisk prosjekt, men et nasjonalt prosjekt. Etter Khomeinis død i 1989 har ikke islamismen vært så sterk – den er blitt overveldet av nasjonalismen, sier Rasmus Elling.

Regimet forsøker å undertrykke de etniske minoritetene til fordel for den persiske kulturen, ved for eksempel å forby undervisning i minoritetenes kultur og språk. Minoritetenes synspunkter er heller ikke representert i det politiske systemet.

Selv om prestestyret har definert den iranske kulturen til å være lik den persiske kulturen, utgjør perserne bare halvparten av landets 75 millioner innbyggere. Den andre halvparten er blant annet aserbajdsjanere, arabere, kurdere og armenere. Opposisjonen er altså ikke så lett å holde nede.

Mindretallet vil ha makt

Befolkningen gjør opprør mot prestestyrets forsøk på å undertrykke opposisjonen og minoritetene insisterer på å slåss for sine rettigheter. De har gjenoppdaget kulturen sin og kjemper for å få politisk innflytelse.

– De sterke spenningene internt i landet er et voksende problem som den iranske staten blir nødt til å forholde seg til for å kunne føre landet på rett kurs. Men prestestyret holder dem nede fordi de er redd for at ytre krefter forsøker å utnytte situasjonen ved å støtte opposisjonen, sier han.

Elling mener at prestestyrets reaksjon på de mange nye stemmene som forlanger å bli hørt, vil avgjøre framtiden for landet.

– Nå som «den etniske ånden» er sluppet ut av flasken, blir regimet og de intellektuelle nødt til å ta stilling. Hvis regimet ikke vil inkludere de mange etniske gruppene og la dem komme til orde i en eller annen form for demokratisk prosess, er det stor risiko for at landet koker over i etnisk misnøye, sier han.

Undertrykkelse, frykt og mistillit er konsekvensen av Vestens press på landet, stikk imot hensikten, sier Elling.

Han mener at utviklingen er uheldig. For ti år siden var Iran inne i en god utvikling, hvor prestestyret på mange måter forsøkte å rekke ut en hånd mot Vesten.

Iran tilbød for eksempel USA hjelp i krigen mot Taliban i Afghanistan, hvis amerikanerne til gjengjeld ville heve sanksjonene mot dem.

– Det avslo USA. I stedet for å ta imot en håndsrekning, strammet USA inn sanksjonene og truet med væpnet makt, og det har vært ekstremt ødeleggende for landets utvikling, avslutter Elling.

Referanse:

Rasmus Christian Elling: The Minority Issue. Doktorgradsavhandling, Det Humanistiske Fakultet, Københavns Universitet 2010. Se pressemelding fra universitetet.