Den nordirske parlamentsbygningen ligger nær Stormont Castle utenfor Belfast.
Den nordirske parlamentsbygningen ligger nær Stormont Castle utenfor Belfast.

Nord-Irland er 100 år. Er det noe å feire?

PODCAST: Det er i år 100 år siden provinsen Nord-Irland ble opprettet. Men halvparten av provinsens befolkning ser ingen grunn til å feire eller markere.

Nord-Irland har i år vært en del av Storbritannia i hundre år. For å løse demografiske identitetsutfordringer valgte britene å dele den irske øya i to i 1921.

Den sørlige delen ble frigitt fra den britiske unionen mens de nordlige fylkene, samlet kalt Ulster, forble en del av det forente kongeriket. Men for å sikre et protestantisk-unionistisk flertall, ble ni fylker til seks. Provinsen Nord-Irland var en realitet med et unionistisk flertallsstyre.

Flertallsstyre

Ved opprettelsen av Nord-Irland var det viktig for britene å sikre et unionistisk flertall. Ulsters reduksjon fra ni til seks fylker gjorde at Nord-Irland ved delingen hadde omtrent 60 prosent unionister og 40 prosent katolske-nasjonalister.

London foretok en desentralisering av makt fra London til Belfast, og provinsen styrte dermed seg selv fra Stormont-parlamentet utenfor Belfast.

Britene trodde politiske identitetsmotsetninger ville forsvinne etter hvert som provinsen ble sekularisert og industrialisert. London ønsket å fjerne seg fra Nord-Irland og problemene på den irske øya, og overlot dermed styringen til Ulsterunionistene.

Unionistene tolket flertallsstyret til den ytterste konsekvent. Nasjonalistene ble effektivt holdt borte fra styre og stell, og i de påfølgende tiårene ble katolikkene sterkt diskriminert både sosialt, religiøst, økonomisk og politisk.

Tolkningen av flertall gjorde Nord-Irland til en protestantisk utpost i den britiske unionen, og London gjorde ingenting for å dempe motsetningene som vokste frem, spesielt etter andre verdenskrig.

Borgerrettigheter

Inspirert av Martin Luther King jr og den amerikanske borgerrettighetskampen, tok de undertrykte nasjonalistene for alvor til gatene i 1968 for å protestere mot behandlingen de hadde vært utsatt for i flere tiår.

Uten politisk representasjon ble gata det politiske utrykksrommet hvor nasjonalistene kunne vise omverdenen den graden av diskriminering de ble utsatt for. Den nordirske borgerrettighetsbevegelsen arrangerte marsjer over hele provinsen, men særlig i Belfast og (London)Derry.

En rekke av marsjene endte i blodige sammenstøt mellom marsjerende nasjonalistiske republikanere, som rettmessig ønsket større innflytelse i Nord-Irland, og protestantiske lojalister som var redd for å miste sine privilegier og makt.

I London så den britiske regjeringen at vold og terror ble hyppigere brukt av partene, og svarte i 1969 med å sende hæren til Nord-Irland for å gjenopprette lov og orden.

Tre tiår med borgerkrig

Borgerrettighetsmarsjene ble inngangen til en tredve år lang borgerkrig hvor mer enn 3500 mennesker mistet livet. «The Troubles» som perioden kalles, ble ytterligere tilspisset da nasjonalistene forsto at nærværet av det britiske militæret ikke var for å beskytte det katolske mindretallet mot overgrep fra det protestantiske flertallet. Mandatet til de britiske styrkene var å opprettholde status quo gjennom å holde folkegruppene adskilte fra hverandre.

Den britiske tilstedeværelsen og det vedvarende harde grepet fra London førte til en voldsom rekruttering til den Iriske republikanske hær (IRA). Et økende antall nasjonalister ønsket å kjempe militært mot britene og protestantene for å oppnå deres politiske mål – å gjenforene Nord-Irland med Irland.

På protestantisk side kjempet lojalister gjennom sine halvmilitære grupper for å forbli en del av den britiske unionen og for å beholde sin ledende posisjon i det nordirske samfunnet.

Situasjonen ble ytterligere tilspisset da Stormont-regjeringen i Nord-Irland ble suspendert etter Den blodige søndagen, 13. januar 1972. Fjorten nasjonalister, som fredelig marsjerte i (London)Derry, ble skutt av britiske skarpskyttere.

Den lange veien mot fred

Gjennom 70- og 80-tallet ble konflikten trappet opp gjennom attentater, sultestreiker, bomber og daglig vold og terror. Flere forsøk ble gjort for å finne fredelige løsninger. Men uten hell. To folkegrupper som ønsket kontroll over samme landområde gjorde fredsarbeidet vanskelig.

Det var ikke før på begynnelsen av 1990-tallet at den avgjørende fredsprosessen startet, og etter hvert førte frem. De britiske statsministerne John Major og Tony Blair skal ha mye av æren for at Langfredagsavtalen kunne underskrives av Irland, Storbritannia og de politiske partiene i Nord-Irland 10. april 1998. Fredsavtalen førte av til at Ulsterunionistenes David Trimble og den moderate nasjonalisten John Hume fikk Nobels Fredspris i 1998.

Langfredagsavtalen har lagt grunnlaget for den relative freden som provinsen enda nyter godt av. Gjennom en styrking av Langfredagsavtalen i 2006 (St Andrews-avtalen) banet fredsprosessen i Nord-Irland veien for selvstyre og maktfordeling mellom unionister og nasjonalister. Likevel har det vært mange tilbakeslag for freden i provinsen og flere stridsspørsmål er ennå ikke tilfredsstillende løst.

Den britiske regjeringen har bevilget store summer for å markere at det i 2021 er hundre år siden Nord-Irland ble opprettet som en provins i unionen. For de katolske nasjonalistene er dette ingenting å markere. De fleste katolikker anerkjenner ikke Nord-Irland og har sin politiske identitet i Irland. Så markeringer gjennom dette året blir det de protestantiske unionistene som står for.

I ukens episode av Pod Britannia snakker Trine Andersen, redaktør for britiskpolitikk.no, med Annette Groth om Nord-Irlands dramatiske historie. Groth er tidligere mangeårig NRK-korrespondent i London, og har siden midt på 1980-tallet besøkt Nord-Irland et utall ganger.

Hør episoden.

Du finner også episoden på Itunes og Spotify og på nettstedet britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.

Her finner du flere episoder:

Powered by Labrador CMS