Dette bildet fra mai i år viser en fransk patrulje i sentrum av Bangui. Internasjonale soldater klarte å redusere konflikten mellom befolkningsgruppene, men gjorde samtidig den etniske rensingen enklere, viser norsk forskning. (Foto: NTB scanpix/AFP)
Dette bildet fra mai i år viser en fransk patrulje i sentrum av Bangui. Internasjonale soldater klarte å redusere konflikten mellom befolkningsgruppene, men gjorde samtidig den etniske rensingen enklere, viser norsk forskning. (Foto: NTB scanpix/AFP)

Etnisk rensing etter avvæpning

Franske soldater skulle beskytte sivile i Den sentralafrikanske republikk. Men da de avvæpnet den ene siden i konflikten først, førte det til etnisk rensing.

Publisert

Den sentralafrikanske republikk


 

Offisielt navn: La République centrafricaine, The Central African Republic
Statsform:  Republikk i Afrika
Areal (km²): 622 980
Innbyggertall: 4 616 417 (2013)
Innbyggere per km²: 7
Hovedstad: Bangui
Språk: fransk (offisielt), sango (nasjonalt språk)
Religion: Protestantisk og katolsk kristendom, lokale religioner, islam
Nasjonaldag: 1. desember
Mynt: CFA-franc à 100 centimes

(Kilde: Store norske leksikon)

Hva vil angriperne?

Syv scenarioer:

Genocide: angriperne vil utrydde en bestemt folkegruppe

Ethnic cleansing: angriperne ønsker å fordrive en bestemt befolkningsgruppe.

Regime crackdown: regimer bruker vold til å bekjempe alle trusler mot seg selv.

Post-conflict revenge: personer og grupper tar hevn for tidligere ugjerninger.

Communal conflict: hele befolkningsgrupper angriper hverandre for å hevne tidligere angrep og for å avskrekke angrep i fremtiden som en måte å beskytte seg selv på.

Predatory violence: angriperne plyndrer sivile for å overleve eller tjene på det.

Insurgency: grupper angriper sivile som en taktikk i kampen mot andre aktører.

(Kilde: FFI-rapport 2014/00519: Protection of civilians – military planning scenarios and implications)

De franske soldatene gjorde mye riktig for å bremse volden, men én liten feil fikk store konsekvenser. – Avvæpningen sørget for militær overlegenhet for den andre parten i deler av landet, forklarer Alexander Beadle.

Sammen med kollegene på Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har han forsket siden 2009 på rollen til militære styrker i å beskytte sivile i en rekke land. Denne gangen handler det om Den sentralafrikanske republikk.

Muslimer mot kristne

Helt siden selvstendigheten i 1960 har landet vært preget av konflikter og ustabilitet. Volden nådde et nytt nivå i 2012. Da satte Séléka, en hovedsakelig muslimsk opprørsallianse, igang en bølge av vold og plyndring mot sivilbefolkningen.

– Séléka avanserte mot hovedstaden Bangui for å kaste den sittende presidenten. Etter at de lyktes med det, fortsatte de med å angripe sivile, sier Beadle.

– I og med at Séléka i hovedsak var rekruttert fra den muslimske befolkningen, som utgjør en minoritet i landet, var det særlig den kristne majoritetsbefolkningen som ble offer for dette, forklarer han.

Den kristne befolkningen svarte med å mobilisere selvforsvarsmilitser, såkalte anti-balaka. – Navnet betyr «anti-machete». Motivasjonen var at de skulle beskytte seg selv, og også ta hevn mot Séléka og den muslimske befolkningen generelt, sier Beadle.

Resultatet ble en borgerkrig mellom den kristne og animistiske befolkningen på den ene siden, og den muslimske på den andre.

Franske soldater

Den tidligere kolonimakten Frankrike rykket inn med soldater for å beskytte sivilbefolkningen, og støtte de afrikanske styrkene som var i landet i regi av Den afrikanske union (AU).

FFI-forsker Alexander Beadle har skrevet flere rapporter om hvordan militære kan beskytte sivile, og utviklet retningslinjer for bruk i Nato- og FN-operasjoner. (Foto: FFI)
FFI-forsker Alexander Beadle har skrevet flere rapporter om hvordan militære kan beskytte sivile, og utviklet retningslinjer for bruk i Nato- og FN-operasjoner. (Foto: FFI)

De franske soldatene begynte med å ta de mest strategiske plassene – som Bangui og hovedflyplassen – og skulle stabilisere situasjonen og beskytte sivile.

– For å beskytte sivilbefolkningen i situasjoner hvor hele befolkningsgrupper er i konflikt, må man først skille grupperingene, konstaterer FFI-forsker Beadle.

– Begge parter ønsker egentlig å beskytte seg selv, men ethvert angrep skaper et ønske om hevn nettopp fordi de ofte er svært brutale. I tillegg kan det å ikke angripe bli oppfattet som et svakhetstegn, som igjen kan invitere til flere angrep. Dette fører til en eviggående syklus. Derfor er det essensielt å separere partene fysisk, og i Den sentralafrikanske republikk lyktes to internasjonale styrker med noen få tusen soldater med å redusere disse hevnangrepene ved å posisjonere seg mellom dem, sier han.

– Men det i seg selv vil sjelden være nok. Begge parter er som regel bevæpnet, og du kan ikke være overalt for å avverge nye angrep. Derfor tilsier erfaring at det er nødvendig å avvæpne militsene.

Avvæpnet muslimene

Problemet var måten avvæpningen skjedde på, gjorde det mulig å trappe opp voldsbruken. I stedet for at begge partene ble avvæpnet samtidig, ble de muslimske styrkene avvæpnet før de kristne. Det førte til at de kristne militsene fikk det militære overtaket.

Dermed skjerpet konflikten seg – det som hadde vært hevnangrep mellom to befolkningsgrupper, ble til etnisk rensing av muslimer i kristendominerte områder i vest.

– Det var en direkte følge av at de ble gjort forsvarsløse mot militser som nå fikk evnen til å fordrive dem, oppsummerer Beadle.

90 prosent har flyktet

Han peker på at menneskerettighetsorganisasjoner advarte nettopp mot dette. Samtidig ser han at det er forståelige grunner til at det er lettere å avvæpne først dem som er mest synlige.

– Séléka var lettere å identifisere fordi de hadde vært en formalisert militær styrke over en tid, mens antibalaka-militsene var mindre organiserte og med uklare kommandolinjer, sier han.

Dessuten var den internasjonale oppfatningen at det var den muslimske Séléka-bevegelsen som var «the bad guys», og kilden til konflikten.

Nå har FN-soldater overtatt beskyttelsen av sivile i Den sentralafrikanske republikk. I praksis er det ganske enkelt snakk om at soldatene i AU-styrken bytter fra grønne hjelmer til FNs lyseblå og får FN-kommando. «Re-hatting», som forskeren kaller det.

– De har mange utfordringer. Blant annet er det igjen muslimske enklaver som er helt avhengige av at det er internasjonale styrker som forsvarer dem. Det binder mange styrker som du kanskje ellers ville brukt til andre oppgaver, slår Beadle fast.

Gir aldri opp

Han ser to lærdommer som det er mulig å trekke ut fra det som er skjedd i Den sentralafrikanske republikk:

Når den ene parten avvæpnes først, gir man alltid den andre parten mulighet til å trappe opp volden. – Dette har relevans for situasjonen i nabolandet Sør-Sudan, hvor konfliktlinjene i dag følger stammetilhørighet. Det betyr ikke nødvendigvis at flere vil bli drept totalt sett, men langt flere kan bli fordrevet istedet, slik som i Den sentralafrikanske republikk.

Den andre lærdommen er den samme som har fulgt internasjonale operasjoner helt siden konflikten i Bosnia: Når en utsatt gruppe i befolkningen søker tilflukt på et lite område og får internasjonal beskyttelse, vil trusselen sjelden avta av seg selv.

– Angriperens vilje til å angripe forsvinner ikke med mindre vi gjør noe mer, samtidig som beskyttelsen krever store styrker i et lite område.

– Man kunne gitt over enklavene og brukt styrkene på andre måter. Det samme kunne vi sagt om de muslimske enklavene i Bosnia. Men det finnes ingen gode alternativer, og man må gjøre en avveining om hvilken type sivil lidelse man ønsker å redusere først, sier FFIs Alexander Beadle.

Referanse:

Ulrik Hallén Øen: Protection of civilians in practice – emerging lessons from the Central African Republic. FFI-rapport 2014-01918