Forskere må åpne seg mer – både over hverandre på tvers av fagområder og landegrenser, men overfor innbyggere, medier, organisasjoner og politikere, mener en rekke av forskningsverdenens egne medlemmer.  (Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB scanpix)
Forskere må åpne seg mer – både over hverandre på tvers av fagområder og landegrenser, men overfor innbyggere, medier, organisasjoner og politikere, mener en rekke av forskningsverdenens egne medlemmer. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB scanpix)

– Forskningen må åpne seg radikalt

– Forskningen har blitt for viktig til å bli overlatt bare til forskerne, sier en dansk forsker. Sammen med en rekke kollegaer oppfordrer han til samarbeid og bedre kommunikasjon – både med hverandre og omverdenen. 

Mange forskere lukker inne seg i laboratoriene sine og nøyer seg med å publisere nye oppdagelser i støvete tidsskrifter på et språk som bare de selv forstår. Forskere bør samarbeide mer og dele kunnskapen sin – både med hverandre og resten av samfunnet, mener en rekke av forskningsverdenens egne medlemmer.

– Forskningsverdenen må åpne seg radikalt overfor innbyggere, myndigheter, bedrifter og medier, men også for internasjonalt og tverrfaglig samarbeid, sier David Budtz Pedersen, som studerer forskningspolitikk.

Vitenskapen ut av skapet

Pedersen mener at såkalt åpen vitenskap – på engelsk «open science» – vil stå øverst på dagsordenen i europeisk forskningspolitikk de neste ti årene.

– Den store utfordringen i dag er å få vitenskapen til å bygge sterkere forhold til omverdenen og finne nye måter å formidle kunnskap på. Det bør ikke bare skje i form av vitenskapelige publikasjoner, men også i form av rådgivning, bidrag til den offentlige debatten og delingen av andre typer kunnskapsprodukter, som programvare og data, sier Pedersen, som er førsteamanuensis ved institutt for medier, erkjennelse og formidling ved Københavns Universitet.

Mer samarbeid mellom forskere og resten av samfunnet er en tendens som allerede er i gang, mener han.

– Forskning vil ikke lenger være en aktivitet som bare foregår ved universiteter eller er konsentrert i spesielle eliter. Det vil bli integrert i en lang rekke prosesser i samfunnet, som en del av et nettverk av bedrifter, medier, myndigheter, innbyggere og organisasjoner, som arbeider sammen for å løse oppgaver som krever kunnskap, sier Pedersen.

Han kom med disse uttalelsene på konferansen World Science Forum i Ungarn, hvor ledende forskere fra mer enn 100 land nylig oppfordret til samarbeid innen vitenskapen.

Alle blir forskere

Det relativt nye fenomenet borgervitenskap – også kjent som «citizen science» – er et eksempel på hvordan forskere kan få hjelp av folk flest til blant annet innsamling av data.

– Forskerne tror de eier vitenskapen. De mener at alle skal lytte til dem fordi de kjenner sannheten eller har bevisene. Men kunnskap kommer nå fra en bredere krets. På mitt felt – global helse – kommer en masse kunnskap nå fra lokalsamfunn. De utfører også forskning, sier Michel Kazatchkine, som er FNs generalsekretærs spesialutsending på HIV og AIDS i Øst-Europa og Sentral-Asia.

– Hvis man for eksempel forsker på problemer med å levere HIV-medisiner til avsidesliggende områder i Zambia, er det ikke en vitenskapsmann fra universitetet i Liverpool som kan løse det. Heller ikke en forsker i hovedstaden i Zambia. Det er lokalsamfunnene som driver forskningen og finner løsningene, sier Kazatchkine. 

– La meg gitt deg et annet eksempel: Frankrike og Storbritannia introduserer hjemmetester for HIV. Vi må forstå hvorfor folk bruker de testene, og hvem de er, for å finne ut om det virkelig er flere som blir testet. Den forskningen blir foretatt av NGO-er eller av fellesskap av personer som lever med HIV.

Kommunikasjon og datadeling

En mulighet for å øke samarbeidet mellom forskere er å dele de dataene forskerne samler inn. Men forskerne belønnes først og fremst for artikler om resultatene, noe som ikke bidrar til «open data».

– Data skal ikke bare være tilgjengelig. Data skal kunne siteres. Det skal være mulig å bygge en karriere på data og ikke bare publiserte artikler. Vi trenger et system for datasitering, slik at forskere blir anerkjent hvis de bruker ti år på å samle inn data. Dermed får de mulighet til å bli professorer uten å publisere hundrevis av vitenskapelige artikler, sier Jacqueline McGlade, sjefforsker for FNs miljøprogram (UNEP).

Forskningsverdenen bør også bli flinkere til å formidle kunnskap til offentligheten, mener forskerne.

– Folk flest trenger informasjon fra vitenskapsfolk direkte eller indirekte gjennom media i stedet for å lese om ting på upresise hjemmesider eller slett ikke å følge med. Vi må å bruke vår rolle til å informere folk om hva vi vet og hva vi ikke vet, sier Gordon McBean, som er president for International Council for Science (ICSU), en paraplyorganisasjon for vitenskapelige foreninger.

McBean mener forskere bør belønnes for formidling.

– Forskere må oppfordres til å kommunisere med offentligheten, politikere og medier, og de trenger også opplæring i dette. Alle forskere må ikke gjøre dette, men de bør ikke avskrekkes. Belønningssystemene våre må inkludere formidling, sier McBean.

– Det er en fordel for forskere å snakke til flere forskjellige typer publikum. Det utfordrer dem til å tenke igjennom ideene sine og formulere komplekse ting på en enklere måte.

Vitenskap i samfunnet

Vitenskap spiller en stadig større rolle i samfunnet, mener David Budtz Pedersen.

– De politiske beslutningsprosessene og reguleringen av miljø, helse, utdannelse, kulturarv og menneskerettigheter er basert på forskning. I takt med at vitenskapene har blitt så sentrale for hele samfunnets evne til å handle, kommer det også et sterkere press fra samfunnet for å få resultater ut av vitenskapen som kan brukes, sier Pedersen.

Han ser for tiden både et oppgjør med og en aksept av ulike politikeres oppfordringer om å tjene penger på forskning.

– På den ene side blir det gjort opp med tanken om at forskning bare skal bidra til økonomisk verdiskapning, men på den annen side er det nødvendig at vi etablerer en relasjon mellom forskning og samfunn for å skape velferd og velstand. Det er mulig å beholde et ambisiøst fokus på samfunnsrelevant forskning, sier Pedersen.

Det kan imidlertid ikke forskerne klare alene, påpeker han.

– Forskere vet hva god kvalitet er. Men de har kanskje problemer med å finne meningsfulle samarbeidsflater som gjør at den kunnskapen de produserer, kan bringes få mest relevant bruk, sier Pedersen.

Verdener møtes

Forskerne bør altså samarbeide mer med hverandre på tvers av landegrenser og fagområder, og også bruke mer tid på å formidle kunnskapen til politikere og folk flest.

Men spørsmålet er om det ikke er litt mange krav å stille, og om det vil gå ut over selve forskningen.

– Vitenskapen er og bør nok også være en veldig konservativ institusjon, som er bundet opp i faste normer og rutiner. Noen av de rutinene er fagfellevurdering og publisering av resultater i internasjonale tidsskrifter. Vi bør ikke underlegge forskerne nymotens konsulenter som vi finner ellers i samfunnet.

– Men vi må prøve å forstå hvordan de to verdenene kan forenes, slik at forskerne både verner sin egen kvalitet og videreutviklet et forskningsideal som i dag ikke er i stand til å møte fremtiden, sier Pedersen.

– Forskning har rett og slett blitt for viktig til å bli overlatt til forskere alene.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS