Partikkelfysikkens herlige gleder

Man innbiller seg gjerne at fysikere holder på med noe kjedelig, men det stemmer i hvert fall ikke for gutta på Eksperimentell partikkelfysikk ved Universitetet i Oslo (UiO).

Når de ikke bruker antimaterie for å lete etter andre dimensjoner, jakter de på mystiske spøkelsespartikler som får universet til å henge sammen. Av og til må de finne opp sine egne dataverktøy, slik som Grid-systemet.

Det minste og det største

- Det er ofte ved å jakte på de aller minste partiklene i verden at man kan finne ut noe om de mest gedigne hendelsene i verdensrommet, sier Lars Bugge, og forklarer at noe av det man lærer mest av, er å la bitte små partikler (elektroner og protoner og sånt) kollidere i en usannsynlig fart.

Ren kræsjforskning, med andre ord.

"(Foto: CERN)"
"(Foto: CERN)"

Det gjorde man rett som det var i den kjempedigre partikkelakseleratoren (fint ord for en slags racerbane for partikler) ved CERN i Sveits. Men nå har fysikerne
revet opp hele den underjordiske banen. I 2007 skal nemlig en splitter ny superakselerator stå ferdig i samme løypa.

Partikkeljakt?

I den nye Large Hadron Collider (LHC) skal forskerne blant annet lete etter et bittelite fnugg av en partikkel som heter Higgsbosonet. Den kan ha skylda for at det meste rundt oss har masse, det vil si at det går an å ta på det. (Uten masse hadde det ikke vært noen tyngdekraft, og alt i universet ville bare sust rundt i ei salig suppe.) Men når man skal observere 1 000 partikkelkræsj i sekundet, hoper det seg opp enorme mengder målinger man må kikke igjennom.

?og ufattelige datamengder

På et år kan ett eneste av prosjektene ved LHC ha samlet en hel PetaByte med rådata. Det er over en milliard megabyte, og skulle man lagre alt på disketter, ville man trenge over 700 millioner stykker.

Det er en stabel på omtrent to kilometer, rett opp i været. Selv de digre datamaskinene ved CERN ville hatt store problemer med å tygge over en slik mengde med observasjoner.

Supermaskin?

- Må vi lage oss en super-ultra-gigant-maskin da kanskje?, lurte fysikerne. Så kom de til å tenke på all den ubrukte datakraften man allerede har, og at man med dagens teknologi kjapt kan sende data rundt i verden.

Dermed fant de opp Grid-systemet , hvor man kobler sammen datamaskiner over hele kloden. Da kan man nemlig dele opp de store analyseoppgavene, og la en hel masse maskiner verden over gjøre sin del. Grid er rett og slett en enklere og billigere løsning.

- Det fine er at det ikke spiller noen rolle hvor i verden man er, sier Ould-Saada. Man kan i teorien sitte på en hvilken som helst datamaskin verden over og gjøre gigantiske oppgaver.

Powered by Labrador CMS