På tross av finanskrisa – vi har beholdt industripartnerne våre, og nå begynner samarbeidet å bære de fruktene vi håpet på: Teknologien vår blir tatt i bruk, skriver Magnus Langseth fra SIMLab i denne kronikken som oppsummerer året.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
2009 - en kronikk verdt?
forskning.no har invitert inn en rekke fagpersoner til å oppsummere forskningsåret 2009 på sitt fagfelt i en kronikk.
Structural Impact Laboratory (SIMLab)
SIMLab (Senter for Innovativ Modellering og Laboratorietesting av materialer og konstruksjoner) skal etablere en teknologiplattform for utvikling av sikre og kostnadseffektive konstruksjoner. Lette konstruksjoners evne til å tåle støtbelastninger og kollisjoner står sentralt.
Vertsinstitusjon: NTNU
Forskningspartnere: NTNUs Institutt for konstruksjonsteknikk, NTNUs Institutt for materialteknologi, Sintef Materialer og kjemi
Kontakt/senterleder: Professor Magnus Langseth, e-post: Magnus.langseth@ ntnu.no Internett: www.ntnu.no/simlab
På europeiske veier ruller biler, som bør bli både sikrere og lettere – langs veier som skal sørge for maksimal sikkerhet. På bunnen av Nordsjøen går oljerør som må tåle store påkjenninger. I krigsområder trenger både sivilbefolkning og soldater beskyttelse mot bomber og granater.
Hva har dette med SIMLab å gjøre?
Ganske mye. Det er slike problemstillinger vi tumler med til daglig: Hvordan gjøre materialer og konstruksjoner lettere, bedre, billigere og sikrere? Og nettopp biler, autovern, oljeinstallasjoner og beskyttelseskonstruksjoner er av de viktigste produktene våre industripartnere arbeider med.
Selv utvikler vi ingen ”duppedingser”. Vi utfører først og fremst den grunnleggende forskningen:
Vi analyserer, beregner, datamodellerer og tester materialene stål, aluminium og plast. Vi eksperimenterer med dem, finner ut hvordan de oppfører seg i ulike typer konstruksjoner, hvordan de kan sammenføyes, hva de tåler av ulike belastninger.
Så bruker industrien resultatene for å utvikle bedre, sikrere, billigere – og helst mer miljøvennlige – produkter.
Vi har holdt på som Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) i tre år og de modellene og teknologien vi utvikler, tas nå mer og mer i bruk av partnerne. Det er til og med definert en del kommersielle prosjekter med en del partnere hvor kunnskapen i senteret tas i bruk. Vi har gjort godt arbeid, og partnerne våre vil fortsette å bruke penger på oss.
Det er ikke så dårlig i et år preget av finanskrise, innsparinger og bedriftsnedleggelser. Men det forplikter.
De fire store – og noen til
Våre største norske industripartnere er Statoil, Forsvarsbygg, Hydro og Statens vegvesen.
Statoil har samarbeidet med fagmiljøet helt siden midten på 1980-tallet, lenge før det fantes noen SIMLab eller noe SFI. Statoil trengte den gangen hjelp til å lage et regelverk for dimensjonering mot fallende laster. Samarbeidet i dag gjelder oppførsel og modellering av rørledninger som er utsatt for støtlaster.
Forsvarsbygg har siden 1989 bidratt med betydelige beløp hvert år. På senteret tester og modellerer vi beskyttelseskonstruksjoner i stål og aluminium til bruk i internasjonale fredsbevarende operasjoner.
Skal Vegvesenet komme i nærheten av sin nullversjon, trengs optimale veirekkverk, stolper, lyktemaster og midtdelere. Slike konstruksjoner arbeidet vi mye med i fjor.
Hydro så tidlig at vi hadde nyttig kompetanse på lettmetaller, og dessuten gode testlaboratorier. Vi har derfor hatt et tett og nært samarbeid med Hydro i mange år.
Dette samarbeidet har igjen bidratt til at vi kom i kontakt med europeiske bilprodusenter. Vi samarbeider nå med Audi og Renault, og leverte i fjor datamodeller som vil bli tatt i bruk for produksjon av lettere og mer miljøvennlige biler. Vi hadde også et (nå avsluttet) samarbeid med BMW med samme fokus som samarbeidet med Audi og Renault.
Vi samarbeider også med Svensk Stål når det gjelder modellering av høyfast stål i forbindelse med formings- og krasjanalyser.
Liv laga
Oppsummeringsvis kan vi altså si at 2009 var et riktig godt år for vårt SFI.
Annonse
Interaksjonen med partnerne har økt; de er fornøyd med oss og vil fortsette å finansiere virksomheten her. Vi ble dessuten i fjor, som det første senteret i Europa, invitert med i et amerikansk prosjekt som ser på oppførsel og modellering av kjøretøyer utsatt for en eksplosjon fra en landmine.Her deltar universitetene Cambridge i England, samt Harvard, Virgina og Santa Barbara i USA.
Når vi legger til at vi har oppfylt alle mål om masterstudenttall, doktorgradsstudenter, gjesteforskere og publikasjoner, kan vi ikke annet enn å være tilfreds.
Tilfreds er heldigvis også et internasjonalt sammensatt Scientific Advisory Board, som i november 2009 evaluerte virksomheten vår etter tre år. De konkluderte med at vi utførte god, relevant og nyttig forskning for våre partnere på høyt internasjonalt nivå, at vi har klart å trekke til oss fremragende forskere fra hele verden, og at vi har vært svært gode på samarbeid. Kort sagt: at vi er liv laga.
Selv tror jeg mye av dette skyldes at vi som arbeider på SIMLab, har vært flinke til å dele kunnskap og utnytte hverandres styrke. Og vi koordinerer all vår aktivitet, så det går en rød tråd gjennom alt vi gjør.
Riktig vei – men dyr å gå
Men et SFI lever ikke evig ved å hvile på gamle laurbær, og i år skal vi evalueres på nytt, av dem som eier oss: Norges forskningsråd. Da får vi vite om det vi har holdt på med, holder vann.
Selv mener vi at den veien vi er inne på, er den riktige. Men vi må gå den enda lenger. Vi skal fortsette å arbeide med forskning og utvikling i grenselandet mellom modellering, analyse og laboratorieeksperimenter. Vi skal styrke koblinga mot industrien: beholde de partnerne vi har, men også skaffe oss nye.
Målet er alltid å levere topp forskning. Men vi må diskutere: Er vi gode nok? Har vi riktig type personell? Er det andre typer fagfolk vi bør samarbeide med? Eller andre institusjoner, ute i verden?
Virksomheten vår ligger i grenseland mellom konstruksjonsteknikk og materialteknologi. Økt forståelse for de fysiske mekanismer i materialene som styrer det vi observerer i laboratoriet, og hvordan dette skal modelleres, blir viktig framover.
Vårt store håp for 2010 er å kunne bli med i de store, tunge EU-prosjektene på lettmetallforskning. Der ville vi ha ting å bidra med, men dette krever betydelig mer ressurser enn det vi har i dag på personellsiden. Dette ble også påpekt av Scientific Advisory Board.