- De første innvandrere til Amerika kom i båter langs isen, fra Frankrike og nordover langs kysten av Norge, via Grønland til Labrador.

Herfra spredte de seg vestover, og grunnla clovis-kulturen lenge før noen kom på å krysse Beringstredet, sier arkeologen Dennis Stanford ved The Smithsonian Institution.

Ideen er omstridt, men kan belegges med en rekke indisier.

Clovis-kulturen ble lenge regnet som den eldste amerikanske steinalderkulturen, pluss/minus 11 500 år gammel.

Kulturen kalles Clovis på grunn av steinredskapene. De karakteristiske pilespissene som først ble funnet nær byen Clovis i New Mexico har senere dukket opp over hele USA, i Mellom-Amerika og nordre deler av Sør-Amerika.

Clovis-kulturen

Det har vært alminnelig antatt at menneskene som dannet Clovis-kulturen vandret inn i Amerika over Beringstredet for cirka 12 000 år siden.

Herfra spredte de seg sørover og erobret både Sør- og Nord-Amerika i løpet av knappe 550 år.

Scenariet og de etterfølgende forflytningene er gjenstand for stadig debatt, men det er ingen tvil om at det fant sted en innvandring over Beringstredet omtrent slik det ble beskrevet over.

Spørsmålet er om dette var den eneste, for ikke å snakke om den første, innvandringen (se for eksempel i margen til høyre).

Cactus Hill

I 2000 ble det kjent at man under det velkjente clovislaget i Cactus Hill i Virginia fant et eldre, pre-clovislag som tydet på at det hadde levd folk i området for i hvert fall 15 000 år siden.

Kullrester antyder at det kan ha vært menneskelig aktivitet der allerede for mellom 19 000 og 20 000 år siden - hvilket gir visse problemer mht teorien om innvandring over Beringstredet.

Dennis Stanford er leder for antropologisk institutt ved Smithsonians National Museum of Natural History og jobber ved Center for the Study of the First Americans.

Han er blant de som jobber med utgravningene i Cactus Hill, hvor han har analysert steinredskapene som er funnet der.

De likner typiske clovis-pilspisser, men synes å være av en tidligere modell. Clovis-kulturen synes altså å ha oppstått øst i USA. Og det er her Stanford bringer inn sine kontroversielle ideer:

Fra Europa?

- Hadde vi gravd fram disse pilespissene i Sibir, ville man ha spurt: Hva i huleste er dette? De likner overhodet ikke på noe man finner i det østre Asia.

- Hadde vi derimot gravd dem ut i Spania, ville man sagt: Dette er solutrean - altså fra den kulturen vi kjenner fra Europa under siste istid!

Forskerne har lenge ment at clovis-kulturen oppsto i Nord-Amerika, blant annet fordi man ikke finner spor av den på den andre siden av Beringstredet.

Nå bruker Stanford og noen få andre arkeologer likheten mellom pre-clovis-redskaper og tidlige tilsvarende europeiske, til å fremme en hypotese om at de første amerikanere kom fra Europa - og ikke fra Asia.

At dagens amerikanske urbefolkning kan føre sine gener tilbake til Asia motsier ikke denne ideen.

Cloviskulturen kan ha utviklet seg fra kultur de første innvandrere tok med seg fra Europa, og blitt adoptert av senere asiatiske innvandrere - de som til slutt utviklet seg til å bli eskimoer og indianere.

Og hvor ble det av europeerne? Genene deres er der kanskje fremdeles, innblandet i urbefolkningens?

Upopulær ide

Her gjenstår det mye forskning, og Stanford er pinlig oppmerksom på at han fremmer upopulære ideer.

- De er blitt dårlig mottatt, for å si det mildt. De krever antagelig litt for mye nytenkning.

- De som vil si meg i mot foreslår at likhetene mellom amerikansk pre-clovis og europeisk solutrean bare dreier seg om tilfeldig kulturell konvergens.

- Men hvordan beviser man konvergens? Hvordan kan man bevise at en oppfinnelse er gjort uavhengig av en annen?

Stanford har i stedet begynt å samle indisier på at han har rett og de andre tar feil.

- De utrolige hulemaleriene i Altamirahulen i Nord-Spania er velkjente. Blant de velkjente tegningene av bison og hester finnes også avbildninger av sjøpattedyr, geirfugl og til og med en tunfisk, forteller Stanford.

Sjøfarere fra steinalderen

- Og en tunfisk er ikke noe du går og plukker på stranda, sier Stanford.

- Disse menneskene levde av og ved havet - og de hadde båter.

- Vi vet at det fantes båter i Sørøst-Asia allerede for 50 000 år siden, så det er ingen grunn til å tro at de ikke fantes i Europa for 20 000 år siden, fortsetter han.

- Min hypotese er at folk dro norover i sine båter, på jakt etter sel, for eksempel.

- Rekontruksjoner viser at disse båtene lett kunne romme både 20 og 30 mennesker - pluss et hundespann eller to. Så hvis, la oss si, tre båter kom seg over, da har vi en fin grunnstamme for befolkning av et nytt kontinent.

- Og det er ikke så vanskelig å tenke seg, fortsetter han. På slutten av 1800-tallet rodde to nordmenn ov er Atlanterhavet, og på 1970-tallet kryssset noen irer havet i en skinnbåt.

- Men disse krysset åpent hav. Utvandrerne jeg forestiller meg kan ha holdt seg langs kysten, og slått seg til ro mange steder på veien.

- Bevisene under vann

Problemet med å bevise dette, er imidlertid at eventuelle bevis nå befinner seg under vann. Havnivået har steget siden istiden, og alle eventuelle leirplasser befinner seg på kontinentalsokkelen.

Stanford peeker uansett på at det finnes steder i Nord-Atlanteren der det er mulig å se både Island, Grønland og Labrador med det blotte øye.

Men hvis det virkelig var våre europeiske forfedre som først kom til Amerika, hvorfor tok de ikke med seg den fantastiske europeiske hulekunsten, den vi ser blant annet i Altamira?

- Jeg er oppmerksom på denne svakheten, svarer Stanforrd.

- Hulekunsten burde vært her, men den er det ikke. På den annen side; det finnes ingen steder som egner seg for hulekunst på den amerikanske østkysten, i hvertfall ingen steder som i dag er over vann.

- Jeg ser derfor på hulekunsten som en tradisjon de mistet på veien.

- Og amerikansk førhistorie er forøvrig ikke så fri for kunst som mange tror. De siste årene har vi funnet mange ristninger av dyr, rever, reinsdyr osv, og de likner merkverdig på tilsvarende avbildninger i Europa.

Så her har vi enda et indisium.

Du finner mer om Stanfords ideer på denne nettsiden.