Lav solaktivitet gir kalde vintre i Europa

De siste årenes usedvanlig kalde vintre i Europa skyldes lav solaktivitet, konkluderer forskere i ny studie.

Lav solaktivitet ser i visse områder av verden ut til å være en motvekt til drivhuseffekten, slik at vintrene blir bitende kalde. (Foto: Colourbox)
Lav solaktivitet ser i visse områder av verden ut til å være en motvekt til drivhuseffekten, slik at vintrene blir bitende kalde. (Foto: Colourbox)

Når solen sover, blir vintrene i det sentrale Europa ekstremt kalde. Det er konklusjonen på en ny studie som nettopp er publisert i tidsskriftet Geophysical Research Letters.

– Vi leverer nå statistisk robuste beviser for at perioder med kalde vintre i Sentral-Europa de siste 230 årene har en felles årsak. Studien bekrefter mistanken om at solaktiviteten har en innflytelse på det lokale klimaet, forteller Frank Sirocko, som har ledet studien. Han er professor ved Institutt for geovitenskap ved Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz.

Selv om den globale oppvarmingen gjør at temperaturene stiger, viser de nye analysene en sammenheng mellom perioder med lav aktivitet på solen og en lokal nedkjøling.

Denne sammenhengen kan være svært interessant, mener den danske solfysikeren Christoffer Karoff.

– Studien tyder på at klimaet ikke er styrt av bare én variabel. Drivhusgasser er uten tvil en viktig faktor, men solaktiviteten har også en finger med i spillet, forteller Karoff, som arbeider ved Institut for Fysik og Astronomi på Aarhus universitet i Danmark.

Rhinen var viktig

Den store elven Rhinen, som bukter seg gjennom mange land i det sentrale Europa, spiller en avgjørende rolle i den nye studien.

Elven gir forskerne en metode for å måle når den europeiske vinteren har vært varm eller kald. Rhinen fryser bare til i svært kalde vintre, der temperaturen over tid ligger et godt stykke under nullpunktet. En tilfrosset elv vitner derfor om en vinter med intens og varig kulde.

Ved å granske loggbøker fra elveskippere fra 1780 og frem til i dag har forskerne kunnet kartlegge når elven var frosset til. Disse opplysningene har de sammenlignet med historiske opptellinger av antallet solflekker, som er et mål for solens aktivitet: Jo flere solflekker, jo mer aktiv var solen.

Studien viser at Rhinen mellom 1780 og 1963 var frosset til i betydelig grad 14 ganger. 10 av disse overfrysningene faller sammen med at solaktiviteten har hatt et minimum.

Teorien støttes av mange studier

Sammenhengen kommer ikke som noen overraskelse for Christoffer Karoff.

Han forteller at studien passer fint med at man under lav solaktivitet har opplevd kalde vintre i England og Nord-Skandinavia, milde vintre på Grønland og i Canada samt kalde vintre i USA.

Dette skyldes antagelig at solaktiviteten påvirker fordelingen av høy- og lavtrykk. Hvordan og hvordan det foregår, er fortsatt uvisst, men forskerne har to teorier:

Solaktiviteten regulerer mengden av kosmiske stråler som rammer jorden. De avgjør, ifølge en omdiskutert teori fra den danske astrofysikeren Henrik Svensmark, mengden av skyer. Mekanismen virker ifølge teorien godt over havene på den nordlige halvkulen.

Hvis solaktiviteten påvirker oppvarming og nedkjøling av havene i denne regionen, vil det ha stor innflytelse på fordelingen av høy- og lavtrykk på kloden.

Når solen er svært aktiv, sender den ut større mengder ultrafiolett stråling, og det fører til oppvarming av stratosfæren. Det gir sterkere jetstrømmer, som igjen påvirker fordelingen av høy- og lavtrykk.

Teorien om den ultrafiolette strålingen er fremdeles under oppbygning, og man har ikke noen mekanisme som kan forklare hvordan energien fra jetstrømmene kommer ned til jorden.

– Begge teoriene er unge, og de er for øyeblikket under aktiv testing. De siste to årene er det publisert svært mange artikler om problemstillingen. Det er fortsatt mange løse tråder, men hvis det viser seg at solaktiviteten faktisk påvirker klimaet lokalt, kan det kanskje forklare at Europa opplevde isvintre i årene 2008–2010. Her var solaktiviteten veldig lav, avslutter Karoff.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS