Studien, som er gjort av professor Wolfgang Knorr ved University of Bristol, viser at forholdet mellom luftbåren og absorbert karbondioksid har stått nesten stille siden 1850.

Dette til tross for at karbondioksidutslippene har økt fra rundt 2 milliarder tonn i 1850 til dagens 35 milliarder tonn i året.

Studien går dermed på tvers av årevis med forskning som viser at jordens og havets evne til å absorbere karbondioksid vil gå ned etter hvert som utslippene øker.

Studien er publisert i det siste nummeret av tidsskriftet Geophysical Research Letters.

- Usikkerhet rundt dataene

Ifølge en pressemelding fra University of Bristol er studien ekstremt viktig, fordi utslippsmålene som det skal forhandles om på klimamøtet i København i desember, er basert på at jorda er i ferd med å ikke greie å ta opp mer karbondioksid.

Knorr vil likevel ikke at vi skal fortsette å slippe ut karbondioksid og satse på at naturen skal ordne opp.

- Som alle andre studier er det også her usikkerhet rundt dataene. I stedet for å sette vår lit til at naturen skal ta opp avfallskarbonet vårt, bør vi få rede på hvorfor mengden som absorberes ikke er forandret, sier han.

- Uenighet om drivhuseffekt og karbonkretsløp

Ole Henrik Ellestad er tidligere professor i petrokjemi ved Universitetet i Oslo og har vært direktør for Området for naturvitenskap og teknologi i Norges Forskningsråd. Han sier det bare er FNs klimapanel IPCC som fremstiller det som om det er enighet rundt karbondioksidets kretsløp.

- Det er uenighet rundt særdeles mange elementer i IPCCs CO2-hypotese, både når det gjelder selve drivhuseffekten og hvordan CO2-sirkulasjonen i atmosfære, hav og geologiske former fungerer, sier han til forskning.no.

Han sier man også vet at CO2s oppholdstid i lufta er 5-7 år, men mindre om dynamikken i havets ulike lag og med sedimentene. Selv måling av surhet i havet er i sin startfase med solide, kvalitetssikrede metoder. Selv om det forskes mer på problemstillingene vil det ta tid å etablere sikker kunnskap, sier han.

- Det forbauser meg ikke om det gradvis vil komme tall som viser at CO2 i atmosfæren er mer bestemt av havet enn av mennesker.

- Direkte feil

Odd Helge Otterå arbeider med klimamodeller ved Bjerknessenteret for klimaforskning. Han mener det er direkte feil at det er uenighet om drivhuseffekten.

- Et stort flertall av klimaforskere over hele verden støtter IPCCs konklusjoner om menneskeskapte klimaendringer, sier han til forskning.no.

Han mener også det er feil å si at man vet lite om fordelingen av CO2 i havet, selv om det er usikkerhet knyttet til det.

- Vi vet etter hvert ganske mye om fordelingen av CO2 i havet, blant annet gjennom forskningsprosjektet CarboOcean.

- Gjennom systematiske og utstrakte målinger av CO2 i verdenshavene, samt bruk av klimamodeller som inkluderer karbonsyklusen både på land og i havet, har vi fått et mye tydeligere bilde av hvordan CO2 fordeler seg i havet og på land.

Data, ikke modeller

Ifølge en pressemelding fra University of Bristol er styrken til Knorrs studie det at den ikke er basert på beregninger gjort med kompliserte klimamodeller, men på målinger og statistiske data.

Professor Knorr har blant annet tatt målinger av isen i Antarktis.

Ellestad mener gode data har en fordel fremfor simuleringer. Han sier klimamodeller, som de som brukes av IPCC, nesten i alle tilfeller inneholder en rekke begrensninger og muligheter for menneskelige tolkninger.

- Modeller må vurderes, og modellene til IPCC er semiempiriske med approksimasjoner, fundamentale mangler og elementer av forskernes egen input, som er med på å bestemme resultatet.

Likevel mener Ellestad at klimamodellene som IPCC bruker er de beste man har greid å lage til nå. Problemet er at man trekker konklusjoner det ikke er grunnlag for.

- Misvisende

Otterå fra Bjerknessenteret sier at Ellestad gir inntrykk av at klimamodellører tilpasser modellene for å gi et bestemt resultat. Han mener dette er misvisende.

- Kjernen i enhver klimamodell er matematiske ligninger som baserer seg på universelle fysiske prinsipper og naturlover, som for eksempel bevaring av masse og energi, samt Newtons lover.

Han gir likevel Ellestad rett i at deler av klimamodellene er semiempiriske, og mener det skyldes at mange prosesser har en geografisk utstrekning som er langt mindre enn størrelsen på utregningsboksene i modellen. Eksempler på dette er skyer i atmosfæren og ulike former for blanding i havet og atmosfæren.

- Disse prosessene må også tas hensyn til, og mange av dem vil til en viss grad være empirisk basert. Noen prosesser er godt kjent, mens andre er lite kjent.

- Hvor godt slike prosesser er skildret i modellen er ofte avgjørende for hvor realistisk klimamodellen er. En viktig del av arbeidet med å forbedre klimamodellene går derfor ut på å forstå hvordan slike små prosesser påvirker klimaet vårt.

- Selvsagt er det usikkerheter og faktorer vi ikke skjønner fullt ut, men resultatene fra klimamodellene er mer enn vilkårlige gjetninger. De baserer seg på universelle fysiske lover og mange tiårs forskning fra forskere over hele verden. Et bedre alternativ for å spå fremtidig klima finnes ikke, så vidt jeg vet.

Usikkerhet rundt karbonsyklusen

Otterå forteller også at det fortsatt er ganske stor usikkerhet når det gjelder hvor sensitiv karbonsyklusen er, både når det gjelder hav og land.

For eksempel indikerer de fleste modellene at vegetasjonen på land vil fortsette å være et sluk for CO2 også i et varmere klima, mens noen modeller faktisk indikerer at den kan bli en CO2-kilde.

- Det å få ned usikkerheten rundt dette er en viktig utfordring som vil bli adressert i den neste generasjonen av klimamodeller.

- Knorrs studie peker blant annet på viktigheten av bedre og mer nøyaktige estimater på utslippene som følge av endringer av landaeral, som for eksempel avskoging. Dette er spesielt viktig å ta hensyn til når man ønsker å si noe om klimaet på regional skala i klimamodellene, avslutter han. 

Referanse: 

Wolfgang Knorr, Is the airborne fraction of anthropogenic CO2 emissions increasing?, Geophysical Research Letters, Vol. 36, 2009.