Klimamoralisme

Professor Lennart Bengtson ble satt under sterkt press da han skiftet side i klimaspørsmålet. Men kan et vitenskapelig syn være umoralsk, spør gjesteskribent Erik Tunstad. 

Publisert
 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Det begynte med Gro. I mai 2007 og i Dagbladet: - Det er umoralsk å tvile.

Det er en enkel verden: Er du enig med Gro Harlem Brundtland, er du et moralsk menneske. Er du uenig, er du umoralsk.

Klimadebatten har rast lenge, og ingen har tråkket unødig på bremsene. Debatten mellom, på den ene siden de som mener vi går mot en menneskeskapt klimakrise og på den andre siden de som er usikre, har til tider vært utagerende, ufin og usaklig.

Klima-alarmister mot klima-skeptikere - for å bruke partenes sjargong.

Med Gro kom moralen. Av en eller annen grunn mener klima-alarmistene seg å ha den moralske definisjonsretten. - Det er umoralsk å tvile - de er blitt klima-moralister.

Overgang til klimaskepsis

De siste ukenes Bengtson-skandale har ingen nyskapende elementer, rent bortsett fra hovedpersonens prominens:

Professor og tidligere direktør ved Max Planck-instituttet for meteorologi, Lennart Bengtson hadde lenge sittet trygt på alarmistsiden, han har vært en av dem som har advart mot en kommende klimakatastrofe, en av dem som har stått last og brast med FNs klimapanel.

Så skiftet han side, og gikk inn i styringsgruppa til den britiske tenketanken GWPF – Global Warming Policy Foundation – hvis uttalte mål er å utfordre regjeringens “ekstremt ødeleggende og skadelige politikk” med hensyn til menneskeskapt global oppvarming. Avisa The Independent har beskrevet GWPF som “the UK's most prominent source of climate-change denial”.

Bengtsons begrunnelse etter en mannsalder som en av verdens ledende klimaforskere på «den moralske siden», var at nok var nok. Så mye god vitenskap måtte ofres på den korrekte politikkens alter.

Presset og truet

Han ble ikke lenge i GWPF før han trakk seg. Her er et utdrag av begrunnelsen: 

“I have been put under such an enormous group pressure … that has become virtually unbearable to me. If this is going to continue I will be unable to conduct my normal work and will even start to worry about my health and safety. … It is a situation that reminds me about the time of McCarthy.”

Han føler seg presset, trakassert og truet av tidligere venner og kolleger, han er til og med bekymret for egen sikkerhet.

Det oppstår alltid problemer når vitenskap infiseres av vikarierende motiver; politikk, ideologi, ønsketenkning - og moral.

Vi kan diskutere Bengtson-saken uten å ta stilling til det faglige – for dette er et prinsippspørsmål om vitenskapelig frihet og moral.

Er vitenskap umoralsk?

Vi kan dele problemet i to.

Første del er: Kan vi fordømme et avvikende vitenskapelig syn som umoralsk? Svaret er nei!

Et politisk standpunkt kan være umoralsk. En vitenskapelig beskrivelse av verden kan ikke være umoralsk – uansett hvor dårlig vi måtte like den. Evolusjonsbiologien er ikke umoralsk – til tross for eugenikken. Kjernefysikken er ikke umoralsk – til tross for atombomben.

Pseudovitenskap kan derimot være umoralsk.

Moralen kan du først komme trekkende med hvis du kan påvise at din motstander bevisst forvrenger data. Ingen har påstått noe slikt overfor Bengtson.

Har han vært en god vitenskapsmann hele livet, for så plutselig å bli en umoralsk pseudovitenskapsmann over natta – i det han skiftet side?

Når framtida står på spill

Del to av problemet henger sammen med det flertallet av leserne skriker i dette øyeblikk: Klimaskepsis er ikke vitenskap!

Eller: Denne debatten handler om klodens fremtid! Og derfor gjelder det andre regler!

Riktig! Klimadebatten er ikke lenger en debatt om vitenskap. Det er en debatt om politikk, ideologi og moral – med vitenskapelige stråmenn. Og når ekte vitenskapsmenn ser dette, og skifter side – viser dyret seg i alt sitt raseri.

Du kan være enig eller uenig med ham – Bengtson har uansett oppført seg slik vi vil at vitenskapsfolk skal – han har følt tvil, og skiftet mening. Tvil er vitenskapens beste venn, og idealistenes verste fiende.

Jeg har studert klimadebatten og -vitenskapen i flere tiår – og jeg fatter ikke hvordan noen kan være så skråsikre at de kan fordømme motstandernes syn. Dette gjelder både moralister og skeptikere.

Det eneste jeg klarer å konkludere etter alle disse årene, er at klimaet endrer seg, at det muligens skjer på grunn av oss, men at det også med stor sannsynlighet samtidig er en naturlig prosess – og at vi må gjøre noe. Men dette er en konklusjon basert på følelser, ikke skråsikker forskning. Det er fullt mulig å trekke motsatt slutning – det er et politisk valg ikke å gjøre det.

I grøfta med godvilje

Så hvor kommer moralen fra? Og hvorfor er det klimamoralistene som besitter retten til å bruke den som argument?

Hvilket verdenssyn er det de tar med seg inn i debatten? Er de Churchill mot Hitler? Er de Robin Hood mot Sheriffen? Gandalf mot Sauron?

Tror de på fullt alvor at deres meningsmotstandere er ute etter å ødelegge kloden – en ond plan for å binde oss i mørket? Mens de selv er siste skanse mellom paradis og helvete?

Med mindre klimamoralistene mener noe i den duren, hvordan kan de tillate seg å fordømme? Hvordan kan Gro si at det er umoralsk å være uenig med henne?

Vel – det kan finnes en unnskyldning: Uansett motstandernes motiver, hvis det er slik at verden går til helvete om klimamoralistene ikke får det som de vil, da er mange midler tillatt.

Men er det slik? Visste Gro den gang i 2007 at de tiltakene hun fremmet både er for små og kommer for seint? Vet dagens klimamoralister det sammen? Har de tatt høyde for muligheten for at det er dem selv, som risikerer å kjøre oss i grøfta? Med de beste intensjoner?

Vil det være arter igjen å redde?

Denne debatten handler om livet på jorda – om det biologiske mangfold. Klimaet kan true dette. Jeg nøyer meg med å si kan, for dette er langt fra sikkert. De klimatiltakene moralistene skal redde oss med, kan hjelpe. 

Problemet er at det skjer noe annet, mye mer dramatisk og mye raskere enn noen klimaendring – og dette andre ser vi bort fra, fordi verden skal reddes gjennom én handling: Klimatiltak.

Gros klimatiltak vil ikke få noen som helst virkning på mange tiår, kanskje ikke før ut i det 22. århundre – og virkningen vil være beskjeden.

Samtidig – ute i den virkelige verden – forsvinner regnskogen med en fart av 7 prosent per tiår. Utviklingen i andre biotoper har vært enda mer dramatisk.

Du trenger ikke være Darwin for å regne ut når 90 prosent av verdens totale biomangfold er en saga blott. Du trenger ikke være Darwin for å forstå at de klimatiltakene som er ment å redde Jostedalsbreen – for å sitere Stoltenberg – knapt kommer til å ha noen arter å redde når kloden endelig begynner å reagere på samme tiltak.

Er det en moralsk mer høyverdig handling å se seg blind på en løsning som kanaliserer så å si all oppmerksomhet og penger i retning av en type tiltak som ikke løser det største miljøproblem vi står overfor?

Hva har moral egentlig med dette å gjøre?