Granskingsrapporten Climate Change Assessments. A Review of the Process and the Procedures of the IPCC ble offentliggjort 30. august. Viktige punkter er styring av IPCC, review-prosessen, karakterisering og kommunisering av usikkerhet.

Det er en grunn til at det ble satt ned en granskingskommisjon av IPCC. Dessverre har det vist seg at det har vært betydelige feil i de siste hovedrapporter. Særlig graverende feil er avdekket ved Climategate, Himalayagate, Amasonasgate og Hurricanegate.

Det har vist seg at IPCC har vært lite åpen og lite imøtekommende for konstruktiv kritikk. Underlag for blant annet temperaturdata og proxi-data er holdt tilbake til tross for sterkt press. Derfor er det heller ikke IPCC som har identifisert de betydelige feilene.

De har kommet fra annet hold og funnene har til dels blitt imøtegått med betydelig styrke av IPCC. Dette har også skjedd på toppnivå der eksempelvis IPCC’s leder Rajendra Pachauri selv prøvde å stoppe avsløringene av Himalayagate.

Fokus på usikkerhet

Et viktig fokus i granskingsrapporten har vært kvantifisering, håndtering og kommunisering av usikkerhet. Det henvises til spesielt til kapittel 3 IPCC’s Evaluation of Evidence and Treatment of Uncertainty og til Annex D.

Her på forskning.no har debatten om dette temaet gått en stund. Se lenkene til høyre under Se også.

I Pål Prestrud innlegg Nye klimafeil, sier han: ”Ja, det kan vi være enige om. En stor del av IPCCs rapport går nettopp på behandling og framstilling av usikkerheter. Og det er spesielt prognosene som er usikre. Det er viktig at disse kommer fram til publikum og her har nok klimaforskningen fortsatt en stor jobb å gjøre”.

Dette utsagnet er i tråd med de rekommandasjoner på håndtering og kommunisering av usikkerhet som understrekes sterkt i granskingsrapporten. I den lokale debatten i Norge er imidlertid usikkerheten i IPCCs resultater lite omtalt.

15 retningslinjer

I granskingsrapportens Annex D “Uncertainty Guidance for the Fourth Assessment Report” er det satt opp 15 punkter som skulle vært retningsgivende for arbeidet med de tre hovedrapportene utgitt i 2007. Punktene dekker:

• Plan for å behandle temaer med usikkerhet og konfidens
• Review av tilgjengelig informasjon
• Det er interessant at granskingskomisjonen sier at ”IPCC skal forsterke (strengthen) og fremtvinge (enforce) sine prosedyrer for bruk av upublisert og ikke fagfellevurdert (peer review) litteratur
• Lage ekspertbedømmelser
• Her er det ledende kapittelforfatter og hans team som har ansvaret for å trekke sammen kunnskapen, samt vurdere usikkerheten. Dette blir nok på viktige områder ikke gjort på en direkte analytisk måte, men basert på kvalitative vurderinger av det utvalgte materiale
• Bruk av riktig presisjonsnivå for beskrivelse av relevante resultater.
• Det punktet er meget ambisiøst. Her er det satt opp 6 underpunkter som blant annet dekker bruk av sannsynlighet, konfidensintervall og sannsynlighetsfordeling for beskrivelse av presisjonsnivå
• Forsiktig kommunikasjon ved bruk av ”kalibrert språk”.

Det kalibrerte språket for IPCCs vitenskapelige hovedrapport The Physical Science Basis (2007) gjengis her.

Tallfesting vanskelig

Bruk av denne terminologien er og har vært meget ambisiøst på klimaområdet. Her skal oppfatninger og nye funn beskrives med en meget presis sannsynlighet. I den statistiske verden er en vant til å bruke slike skalaer basert på avgrensete områder.

Her kan variable beskrives ved sannsynlighetsfordelinger; forventningsverdi og varians som kan estimeres etter statistiske prinsipper og det er mulig å beregne sannsynligheter som vist i tabellen.

I mange sammenhenger er det på klimaområdet vanskelig å tallfeste sannsynligheter. Problemstillingene er ikke så enkle; de er mer komplekse. Et eksempel er tallfesting av sannsynlighet for om økningen i global temperatur de siste 100 år er menneskeskapt.

De meget presise sannsynlighetene i tabellen kan forlede lesere til å tro at det er statistiske eller kvantitative modeller bak de oppgitte sannsynlighetene. Slik er det for det meste ikke. I noen tilfelle kan dette være kurant, mens det på komplekse områder er dette svært vanskelig. Den meget detaljerte og ambisiøse tabellen vil gi inntrykk av at IPCCs vurderinger er svært sikre og mange vil tro at det som ligger bak er kvantitative statistiske analyser.

Stor norsk tiltro

Granskingskomisjonen uttrykker at klimamodellene og langtidsprognosene for klimaendringer er et av de fire hovedområder som dekkes av hovederapporten The Physical Science Basis. De refererte innleggene på forskning.no, er en konstatering av at det er betydelige usikkerhet i IPCCs globale langtids temperaturprognoser.

Dette vises også ved at den globale temperaturen på 2000 tallet har stabilisert seg. Imidlertid viser IPCCs prognoser at temperaturen skal opp mer enn 3,6 grader Celsius frem til 2100 forutsatt høyeste utslippsscenario. En klar indikasjon på prognoseusikkerheten er at den globale temperaturen ikke har fulgt temperaturprognosene de først 10 årene.

Det som er bekymringsfullt i den norske debatten, er den tiltro lokale IPCC-representanter har til prognoser som IPCC utarbeidet i år 2000 og som ikke er endret siden til tross for at temperaturen har stagnert på 2000 tallet.

Hvorfor oppdateres ikke de globale temperaturprognosene når nye data for en lang periode er tilgjengelig? En prognoseansvarlig i en privat bedrift ville fått sparken for lenge siden dersom vedkommende ikke hadde oppdatert prognosene på basis av eksempelvis en 7 års periode med nye data?

Når dette ikke gjøres, vil langtidsprognosen av mange som har forståelse på prognoser, betraktes som svært mye mer usikker.

Vanskeligere enn som så

Granskingsrapporten av IPCC viser hvor viktig det er å kvantifisere usikkerhet og da også for IPCC globale 90 års temperaturprognoser. Dessverre tilfredsstiller ikke dokumentasjon av prognoseusikkerheten den intensjon granskingskommisjonen av IPCC har. Her ønsker en et kvantifisert sannsynlighetsmål for prognoseusikkerhet.

I IPCCs vitenskapelige hovedrapport (2007) er det vist simuleringer fra ulike modeller med ulike forutsetninger. Det eneste som kan sies, er at modellene viser en spredning i prognosene, men det er på ingen måte knyttet et kvantifisert sannsynlighetsmål til denne spredningen. Dette er simuleringsresultater.

Men det er nok vanskeligere enn som så. De modellene som er vist av i 2007 rapporten er basert på klimamodeller som er akseptert av IPCC. Et naturlig spørsmål er da om den vektleggingen av variable som er gjort i disse modellene er riktig. I en artikkel av Solomon (2010) angis det nå at vanndampen kan ha mye større betydning enn det som tidligere er antatt.

Lite åpenhet

Andre mener at effekten av CO2 generelt er alt for høyt vektlagt. Effekt av solinnstråling er signifikant nedjustert i hovedrapporten fra 2007. Slike modellendringer vil i stor grad påvirke prognosene i meget stor grad og da også prognoseusikkerheten.

Klimamodellene og langtidsprognosene er kjernen i klimavitenskapen. Og de er styrende for en hel verden. IPCCs granskingskomisjon har i sin rapport lagt sterk vekt på at usikkerhet skal kvantifiseres, dokumenters, formidles og håndteres på en profesjonell måte.

Det som oppleves i den norske klimadebatten er lite åpenhet om diskusjon av usikkerhet. Argumenter som ”Føre var” og ”Nå vet vi nok” og ”Gjennomføring av tiltak” er det som er toneangivende i debatten. En diskusjon av usikkerhet og økonomisk risiko ved å ta feil beslutninger er totalt fraværende.