Å svi av alt vårt fossile brensel slik vi gjør i dag, er ingen løsning for framtida, mener danske forskere. Da bruker vi bare opp dyrebar CO2 som vi kan trenge for å holde nye istider på avstand.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Bildet viser den største utbredelsen av is på den nordlige halvkule under sist istid. (Illustrasjon: Dr. Martin Jakobsson, Stockholm Geo Visualization Lab.)
I disse tider bekymrer de fleste seg for at en rask global oppvarming skal forstyrre hele kloden, og alt som lever på den. Men i det lange perspektivet har menneskeheten også et annet og minst like formidabelt problem: Istid.
I den store sammenhengen lever vi i kalde tider, og de siste 900 000 åra har vært dominert av ei rekke kuldeperioder hvor kjempemessige iskapper har vokst fram over store deler av planeten.
På det relativt kalde 1970-tallet ønsket kjente vitenskapsfolk til og med menneskelige CO2-utslipp velkommen, som et middel for å utsette framtidige nedfrysninger. Men dagens beregninger tyder på at uhemmet utpøsing av klimagassen vil føre oss inn i ei umiddelbar oppvarmingsknipe i stedet.
Hvis vi ikke planlegger dette riktig, da.
Skal vi tro Gary Shaffer og kollegaene ved Niels Bohr-Instituttet i Danmark, kan et akkurat passelig utslipp av CO2 sikre oss både levelige forhold i dag, og en 500 000 års utsettelse på neste istid.
Det burde vel holde, sånn foreløpig.
Tre sykluser
- Det høres rimelig ut, selv om det ikke er så lett å regne på dette, sier professor Atle Nesje ved Bjerknessenteret.
Han forklarer at istider har kommet med svært forutsigbare mellomrom de siste 900 000 åra. Og forskerne vet ganske mye om hva som styrer denne rytmen.
- Det er tre hovedfaktorer som er avgjørende, sier Nesje.
- Den første er jordbanens form. Den veksler sakte mellom en nesten sirkulær og en elliptisk bane, i løpet av en periode på 100 000 år.
- Den andre faktoren er helningen på jordaksen. Den endrer seg i en syklus på 41 000 år.
- Og så er det den såkalte presesjonen – når på året jorda er nærmest sola. Dette skifter over en syklus på 19 000 til 23 000 år.
Kombinasjonen av disse faktorene bestemmer hvor mye solstråling som treffer kloden. De tre syklusene svinger over tida, og forsterker og utjevner hverandre med jevne mellomrom. Og det er nettopp innstrålinga i sommerhalvåret som er avgjørende for om det blir istid eller ikke.
Når det kommer så lite solstråling inn om sommeren at snøen fra sist vinter ikke smelter, begynner isdekket å bygge seg opp fra år til år. Så gjør den voksende hvite isen vondt verre, ved å reflektere mer av solenergien tilbake til rommet.
Men så er det CO2, da.
Stigende nivåer av denne drivhusgassen øker temperaturen på kloden, slik at den tåler lavere solstråling uten å bikke inn i en ny istid.
Annonse
Tilstrekkelige utslipp av CO2 kan altså utsette neste istid. Men hva med problemene ved en global oppvarming?
Pose og sekk
Det er mulig å få til begge deler, mener Shaffer og kollegaene. De har brukt avanserte modeller til å beregne istidsfaktorene og CO2-innholdet i atmosfæren over de neste 500 000 åra.
De antyder faktisk at et moderat utslipp – redusert med 60 prosent av 1990-nivået – vil holde isen på avstand lenger enn dagens hemningsløse utpøsing.
Dersom vi fortsetter som i dag, risikerer vi en temperaturøkning på nesten fem grader, mens neste istid holder seg unna i 170 000 år.
Reduserer vi derimot utslippene med 20 prosent innen 2020 og 60 prosent innen 2050, ser det ut til at temperaturen øker med mindre enn én grad, mens istida lar vente på seg i minst 500 000 år, skriver forskerne i ei pressemelding.
Men skal man være nøkterne, finnes det vel bedre argumenter for å svi av mindre fossilt brensel.
Supermellomistid
I de siste 900 000 åra har rundt 100 000 år lange istider blitt avløst av 10 000 år med varmere mellomistider. Sist istid sluttet for 11 000 år siden, så slik sett skulle vi tro at vi var på full fart inn i neste nedfrysning.
- Men vi kan ta det med knusende ro, sier Nesje fra Bjerknessenteret.
- Den neste istida ville uansett ikke ha kommet før om 50 000 år.
- Vi er i en slags supermellomistid. På grunn av spesielle sammenfall mellom de tre faktorene som bestemmer istidene, er vi inne i en spesielt lang mellomistid. Det er 800 000 år siden sist gang dette hendte.
Annonse
- Uten menneskelig utslipp av CO2 ville vi nok fått det kaldere, men det skal mye mer til før vi går inn i en ny istid.
Referanse:
Gary Shaffer, Long time management of fossil fuel resources to limit global warming and avoid ice age onsets, Geophysical Research Letters, 36, 11. februar 2009.
