Statistikere har bekreftet det klimaforskere allerede vet: Den globale oppvarmingen fortsetter. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Statistikere har bekreftet det klimaforskere allerede vet: Den globale oppvarmingen fortsetter. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Klimapausen avlyst av statistikere

Det har ikke vært noen utflating av globale temperaturer de siste årene, hevder statistikere. – Dette bekrefter bare det vi vet, sier norske forskere.

Published

Klimaforskernes kurver har tilsynelatende vist at temperaturene har flatet ut de siste 15 årene. Denne utflatingen er brukt av klimaskeptikere for å tilbakevise at menneskeskapte utslipp påvirker klimaet.

Men det har ikke vært noen utflating av den globale temperaturen i denne perioden.

Dette er den overraskende konklusjonen til en ny statistisk analyse av klimadata. Eller – kanskje er ikke konklusjonen så overraskende likevel?

– Innhentet av virkeligheten

Norske klimaforskere som forskning.no har snakket med, antyder at studien i tidsskriftet Climatic Change slår inn åpne dører.

– Det er ikke en banebrytende studie. Den bekrefter noe vi likevel kan se på andre måter, sier seniorforsker ved Cicero, Gunnar Myhre, til forskning.no.

– Jeg synes på mange måter at diskusjonen er litt akademisk og innhentet av virkeligheten, bekrefter avdelingsdirektør Terje Wahl ved Norsk Romsenter.

Begge viser blant annet til at utflatingen uansett ser ut til å være over.

– 2014 er det varmeste året hittil, og 2015 ser også ut til å sette ny varmerekord, sier Myhre.

Helt til høyre på kurven er det markert med grønt hvordan den globale temperaturen tilsynelatende har flatet ut de siste femten årene. Temperaturavvikene er beregnet ut fra et gjennomsnitt i perioden 1951-1980. Legg merke til den mye lengre utflatingen fra 1940 og utover. Den skyldtes støvpartikler i atmosfæren fra svoveldioksid og partikkelforurensing på grunn av forurensende industri, for eksempel kullkraftverk. (Foto: (Figur: NASA Goddard Institute for Space Studies, oversatt av forskning.no))
Helt til høyre på kurven er det markert med grønt hvordan den globale temperaturen tilsynelatende har flatet ut de siste femten årene. Temperaturavvikene er beregnet ut fra et gjennomsnitt i perioden 1951-1980. Legg merke til den mye lengre utflatingen fra 1940 og utover. Den skyldtes støvpartikler i atmosfæren fra svoveldioksid og partikkelforurensing på grunn av forurensende industri, for eksempel kullkraftverk. (Foto: (Figur: NASA Goddard Institute for Space Studies, oversatt av forskning.no))

Starter med El Niño

Likevel – statistikerne bak studien hevder altså at det vi alle ser med det blotte øye, er feil.

Utflatingen på temperaturkurven fra 1998 er ikke en utflating likevel, statistisk sett. Hvordan kan vi se så feil?

1998 var et spesielt varmt år. Det skyldtes et værfenomen som kalles El Niño, oppkalt på spansk etter det lille Jesusbarnet.

El Niño starter nemlig ved juletider i Sør-Amerika ved at det kalde vannet langs stillehavskysten blir varmere. Dermed stiger også temperaturen globalt.

For høyt ut i starten

– El Niño ved årsskiftet 1997/1998 var blant de tre kraftigste noensinne. Så fulgte flere år med det motsatte fenomenet – La Niña – og lavere temperaturer, sier Myhre.

Med andre ord: Når du starter rekordhøyt og så følger opp lavere enn gjennomsnittet, får du noe som ser ut som en utflating.

– Det blir en skjev sammenligning. Hvis du hadde startet sammenligningen med den lavere temperaturen året etter, ville du isteden sett stigning i samme periode, sier Odd Olai Aalen til forskning.no.

Fortida påvirker nåtida

Aalen er professor i biostatistikk ved Universitetet i Oslo. Han gir forskerne bak studien sine beste skussmål.

– Dette er toppforskere ved Stanford-universitetet. De gir en litt annerledes argumentasjon mot den såkalte utflatingen som klimaskeptikere trekker fram, sier han.

Statistikerne fra Stanford har gjort et viktig faglig grep: De har tatt hensyn til at en temperaturmåling ikke kan sees isolert. Den må sees som et resultat av utviklingen over tid. Fortidas hendelser påvirker også nåtida.

– Det er åpenbart at det er en sammenheng fra år til år. Du må bevare tidsstrukturene i data, sier Aalen.

Skritt for skritt med bootstrap

For å få til det, har forskerne utviklet en mer avansert versjon av en vanlig statistisk metode som kalles bootstrap.

– Noen ganger kan man ikke bruke eksakte formler for å beregne kompliserte forløp over tid, for eksempel av klima. Da lager man simuleringer med bootstrap-metoden der forløpet isteden beregnes skritt for skritt over tid, forklarer Aalen.

Flere datagrunnlag

Slik har statistikerne klart å gjøre modellene mer allmenne og mindre avhengige av spesielle forutsetninger. Dermed er de også mer robuste mot feil i datagrunnlaget.

I studien understreker forskerne selv at de har brukt flere datasett. Noen av dem er nylig korrigert for feil i eldre målinger, andre ikke. Uansett får de samme resultat: Utflatingen forsvinner.

Ikke banebrytende

– Denne analysen er uansett ikke så veldig interessant. Klima et komplisert fenomen, og man må regne med uregelmessigheter i kurvene uansett, sier Aalen.

Gunnar Myhre fra Cicero peker på at temperaturen de siste årene uansett har ligget i det lavere sjiktet av hva klimamodellene forutsier.

Havet tar opp varme

Oppvarmingen fra El Niño og avkjølingen fra La Niña kan forklare noe av dette. Andre forklaringer kan være at havet tar opp overskuddsvarmen.

Særlig havet på den sørlige halvkule tok opp mye varme, viser en studie i tidsskriftet Nature Climate Change fra februar 2015.

– 90 prosent av varmen fra drivhuseffekten tas opp i havet. Uten havet ville jorda varmes raskere opp, sier Myhre.

– Økningen i havvarme og havnivå har ikke tatt noen pause i det hele tatt, bekrefter Terje Wahl fra Norsk Romsenter.

– En lærdom etter denne studien er at man må være forsiktig med å fokusere på korte trender når man snakker om klima. Det er interessant å se dette svart på hvitt med tunge statistiske metoder, sier han i en e-post til forskning.no.

Referanse:

Bala Rajaratnam mfl: Debunking the climate hiatus. Climatic Change, september 2015, doi: 10.1007/s10584-015-1495-y.