Data fra NASA-satellitter viser at landene rundt elvene Tigris og Eufrat – Tyrkia, Syria, Iran og Irak – har mistet så mye vann de siste syv årene at mengden som er forsvunnet nesten kunne fylt Dødehavet.

– Undersøkelsen tegner et ganske dystert bilde, sier Ånund Killingtveit, professor i hydrologi ved NTNU.

– Området sliter jo allerede med vannressursene og har dessuten mange andre typer konflikter, fortsetter han.

Grunnvannet tappes

Det er grunnvannet i området som er hardest rammet. Forskergruppen som analyserte dataene fra satellittene konkluderte med at to femtedeler av vanntapet skyldtes tørke, snøsmelting og tap av overflatevann fra innsjøer og vannreserver.

– Midtøsten har rett og slett ikke så mye vann i utgangspunktet, og det er en del av verden som vil oppleve mindre regn som følge av klimaforandringene.

– De tørre områdene blir tørrere. Midtøsten og andre områder er pent nødt til å regulere tilgjengelige vannressurser som best de kan, forteller Jay Famiglietti, leder for forskningsgruppen som analyserte satellittenes data, i en pressemelding.

Som en sparekonto

Grunnvann er en viktig kilde til vann når tørke reduserer tilgangen på overflatevann. Problemet med å ty til grunnvann når forholdene for overflatevann er dårlig, er at uvøren bruk kan føre til at man går tom.

– Grunnvann er som en sparekonto. Det er greit å tappe av det når du trenger det, men blir det ikke fylt opp igjen vil det forsvinne etterhvert, forteller medforfatter av studien, Matt Rodell, ved NASAs Goddard Space Flight Center.

Jordbruk er synderen

Killingtveit forteller at det først og fremst er sløsing med vann som ligger til grunn for det store tapet og at grunnvannet lider som følge av dette.

– Det er et overforbruk av vann fra før i regionen forårsaket av blant annet irrigasjon, og når elvene blir satt under press vender man seg mot grunnvannet, forteller han.

Nils Petter Gleditsch, fredsforsker ved PRIO og professor i statsvitenskap ved NTNU, peker også på overforbruk av vann som et problem for regionen.

– Mange har pekt på at jordbruket, med kunstig vanning, er den store synderen i tørre områder.  Antakelig ville det ikke være vannmangel i Midtøsten om de klarte å trappe ned på jordbruket, forteller han.

Ingen koordinasjon

Med klimaforandringer som kan føre til mindre vann i fremtiden, øker behovet for en internasjonal regulering av de tilgjengelige vannressursene i området.

Men det anspente forholdet mellom nasjonene i regionen, gjør en bærekraftig regulering vanskelig.

– Behovet for ferskvann fortsetter å stige, og regionen koordinerer ikke vannforvaltningen sin på grunn av forskjellige tolkninger av internasjonale lover, forteller Famiglietti.

Kan lede til samarbeid

Gleditsch peker på at det er flere syn på vannets betydning for forholdet mellom land som deler vannressurser.

– Noen mener at vannmangel vil gi økt potensiale for konflikter, mens andre mener at samarbeid om delte vannressurser er mye mer vanlig enn væpnet konflikt. Det er vanskelig å peke på noe klart eksempel på at to land har gått til krig over uenighet om fordelingen av vann, forteller han.

Han mener at Midtøsten, med sine mange konflikter, er et spesielt vanskelig område å få til et samarbeid om vann, men legger til at de viktigste konfliktene ikke er skapt av vannmangelen.

– Det antar jeg at de fleste Midtøsten-eksperter vil være enige i, selv om økende vannmangel kan være et ytterligere irritasjonsmoment der naboforholdene fra før av er anstrengt, avslutter han.