Det er i aller høyeste grad lov til å tvile på at klimaendringene er menneskeskapte. Men når dette formidles av personer som påberoper seg et faglig ståsted til et publikum med liten faglig bakgrunn, må det stilles et visst minimuskrav til faglig etterrettelighet. Det gjelder selvfølgelig også når den rådende oppfatning om klimaspørsmålet formidles av fagpersoner.
Er det for eksempel etterrettelig av en forsker å formidle et upublisert resultat hentet fra en nettside, mens det foreligger bunkevis med vitenskapelige artikler fra de senere årene i tidsskrift med fagfellevurdering som peker i en helt annen retning, uten at dette opplyses til publikum? Eller at resultater fra én artikkel i et tidsskrift med tvilsomt vitenskapelig rykte, som bryter fullstendig med kunnskap gjengitt i lærebøkene og bygget opp gjennom omfattende forskning i 30–40 år, presenteres som sannhet uten at tilhørerne eller leserne får vite det?
Jeg har overvært to klimaforedrag av professor emeritus Jan-Erik Solheim ved Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo, der han gjør nettopp dette. Det ene foredraget var på FrPs klimahøring på Stortinget 6. mai og det andre på en populærvitenskapelig møteserie arrangert av Naturhistorisk museum i Oslo den 6. desember i en fullsatt Gamle festsal på universitetet. Solheim skriver også debattinnlegg i mediene om klima, for eksempel på forskning.no 29. februar og 24. juli i år.
Solheims hovedanliggende er å vise at klimagassene ikke står for mesteparten av den globale oppvarmingen. Det er lett å plukke ut en portefølje av referanser som belegger nær sagt hvilken påstand som helst i klimaspørsmålet. På nettet og i forskningstidsskrift med og uten vitenskapelig kvalitetskontroll finnes det mengdevis med resulater og grafer om klimaet som spriker i alle retninger. Solheim selekterer så ensidig og ukritisk fra dette materialet at hans klimaframstillinger blir lite etterrettelige.
La meg illustrere med tre eksempler av mange i Solheims presentasjoner:
Modellsimuleringer og troposfæretemperatur
Solheim forteller sitt publikum at målinger utført av US Climate Change Science Program (CCSP) (Karl et al. 2006) viser at klimamodellene må være feil når de ikke klarer å simulere de målte temperaturendringene i tropene to til tre kilometer over bakken. Han mener selv dette er et av de sterkeste bevisene for at klimagassene ikke kan forklare det meste av oppvarmingen (forskning.no 29.februar i år).
Da den amerikanske forskeren John Christy publiserte resultater som viste uoverensstemmelse mellom temperaturendring i troposfæren globalt og klimamodellenes simuleringer, ble han raskt en av heltene til klimaskeptikerbevegelsen i USA.
Denne uoverenstemmelsen har vært grunnlaget for et av de store slagene i klimaspørsmålet fra midten av 1990-tallet helt fram til amerikanske myndigheter i 2004 så seg lei av «forskerkrangelen» og krevde at de aktuelle forskerne satte seg sammen og prøvde å finne ut av floken. Da viste det seg at Christy hadde behandlet temperaturdata fra satellittmålingene feil. Når de ble behandlet riktig, var det overensstemmelse mellom målinger og modellsimuleringene i troposfæren. I 2005 korrigerte Christy sine resultater i Science (Christy et al. 2005).
Amerikanske myndigheter ba også CCSP om en utredning av temperaturtrender i lavere lag av atmosfæren. De sentrale atmosfæreforskerne i USA inkludert Christy deltok i arbeidet. Rapporten (Karl et al. 2006) konkluderte med at det ikke lenger foreligger betydelige uoverensstemmelser mellom modellsimuleringer og målinger av temperatur i troposfæren.
I en pressemelding da rapporten ble frigitt sa Thomas Karl, hovedforfatter og leder av klimaforskningsdivisjonen ved det amerikanske meteorologiske institutt (NOAA): «Bevisene [i denne rapporten] fortsetter å støtte at det er en betydelig menneskelig påvirkning på global temperaturøkning».
Rapporten fra CCSP peker på at det fortsatt var uoverensstemmelse mellom modellsimuleringer og temperaturmålinger i tropene. Men den forklarer dette med i all hovedsak mangel på pålitelige satellitt- og radiosondemålinger av temperatur i troposfæren i tropene. Forklaringen var basert på flere publiserte vitenskapelige arbeider og egne analyser. Det er ingen antydninger i rapporten om at feil forståelse av klimagassenes virkning kan være årsaken.
Den rapporten Solheim henter sitt sterkeste bevis for at klimagassene ikke står for det meste av oppvarmingen, er altså en rapport som forfatterne mener presenterer sterke bevis for det motsatte og som i all hovedsak har løst et måleproblem. Solheim opplyser ikke sitt publikum om dette.
I oktober 2008 publiserte mange av de forskerne som sto bak CCSP rapporten fra 2006, inkludert Thomas Karl, en vitenskapelig artikkel (Santer et al. 2008) med nye data som konkluderte med at det ikke lenger er noen alvorlig uoverensstemmelse mellom observerte og modellerte temperaturtrender i troposfæren i tropene. Dette resultatet ble heller ikke nevnt av Solheim på foredraget i Gamle festsal.
Man skal være forsiktig med å legge for mye vekt på én publikasjon – forskning er som kjent en prosess. Men denne siste publikasjonen og sammenstillingen til CCSP fra 2006 og IPCC fra 2007 får Solheims viktigste bevis til å smuldre bort. Men denne avgjørende informasjonen fikk ikke publikum som hørte ham i Gamle festsal.
Globale temperaturendringer
I Gamle festsal presenterte Solheim en global temperaturkurve som viste at det har blitt kjøligere det siste året, og antydet at dette også gjelder klimaet. Han presenterte CO2-økningskurven sammen med temperaturkurven og konkluderte med at når temperaturen synker samtidig som CO2 nivået i atmosfæren øker, støtter det hans syn om at klimagasser ikke kan forklare det meste av oppvarmingen. Det er minst to ting å si til dette:
For det første konkluderer alle artikler i vitenskapelige tidsskrift med fagfellevurdering fra de siste årene at det i klimatologisk forstand fortsatt pågår en oppvarming. Met Office – det britiske meteorologiske institutt – fastslo for et par måneder siden med bakgrunn i sitt datasett (HadCRU) at den globale temperaturøkningen i tiårsperioden 1998-2007 hadde vært på 0.09 grader C. Datasettet til NASA (GISS) viser en enda høyere oppvarming. Forskere ved det norske Meteorologisk institutt konkluderer på samme måte (forskning.no 23.08.08). Mye tyder på at klimaåret 2008 (01.12.07-30.11.08) blir det 9. eller 10. varmeste siden målingene begynte for godt over 100 år siden.
Temperaturkurven Solheim viste er trykket som debattartikkel i det danske Geologisk Nyt nr 5, 2008, et tidsskrift uten vitenskapelig kvalitetskontroll. Skylder ikke Solheim å forklare sitt publikum hvorfor han mener kurven fra Geologisk Nyt er riktigere enn alle de vitenskapelig publiserte temperaturkurvene?
For det andre motbeviser ikke fallende temperatur (vi snakker om fra slutten av 2007 og framover i 2008) over korte tidsperioder at klimagassene har betydning for global oppvarming. Det kaotiske været fører til vilkårlig variasjon i den globale temperaturendringen. Varme kan for eksempel refordeles mellom hav og atmosfære. At det vil komme perioder med avkjøling under en langsiktig oppvarmingstrend, er helt i tråd med anslagene til klimamodellene og vår forståelse av hvordan en menneskeskapt oppvarming vil foregå. Det er ingen klimaforskere som har hevdet at den globale temperaturen skal øke jevnt og trutt fra år til å runder en oppvarming. Dette framgår også klart av de globale temperaturkurvene der det er mange korte og noen lange perioder med avkjøling.
Fra 1975 til 1984 sank for eksempel temperaturen ifølge det britiske meteorologiske institutt med 0,02 grader selv om det også i denne perioden var en markant økning i atmosfærens CO2-innhold. De siste 40 årene er det minst fem åtteårs perioder der temperaturen har falt. Dette har først og fremst med været og ikke med klimaet å gjøre, som jo er gjennomsnittsværet over flere tiårs perioder (helst 30 år). Solheim utelater å opplyse publikum om dette på tross av at han helt sikkert forstår slike elementære forhold ettersom han er fysiker.
Solheim sprer også myten om at det er like varmt i Arktis nå som det var på slutten av 1930-tallet på tross av overveldende dokumentasjon om det motsatte (se f.eks den aller siste publikasjonen Gillett et al. 2008). På møtet i Gamle festsal presenterte han oss for temperaturkurven fra HadCRUT3 nord for 70°N. Det er velkjent for alle som følger med at denne ikke er representativ for dette området fordi den ikke inkluderer målinger over hav.
Atmosfærens CO2-økning
På klimakonferansen til FrP 6.juni i år konkluderte Solheim til manges forbløffelse med at 96 prosent av CO2-økningen i atmosfæren kom fra havet. Altså ikke fra forbrenning av fossilt brensel som det foreligger bunkevis med vitenskapelig dokumentasjon for. Hadde Solheim hatt rett kunne hele klimautfordringen vært avlyst. Han baserte i stor grad sin oppsiktsvekkende konklusjon på én artikkel (Beck 2007), som han også tar med en kurve fra i sitt innlegg på forskning.no 24. juli (Fig.2).
Uavhengig av spørsmålet om klimaendringer, måtte vi ha forkastet mye av vår kunnskap om naturens karbonkretsløp som har stått i lærebøkene i 30–40 år, dersom denne kurven hadde vært riktig. Denne kunnskapen er møysommelig bygget opp over lang tid og gjennom mange vitenskapelige publikasjoner i tidsskrift med vitenskapelig kvalitetskontroll. Uten å nevne dette for stortingspolitikerne lar Solheim én artikkel, skrevet av en som ikke er forsker, i et tidsskrift uten anerkjent fagfellevurdering, slå strek over tidligere vitenskapelig dokumentasjon og kunnskap.
Kurven viser tre til fire maksima på opptil 410 ppm CO2 i atmosfæren fra begynnelsen av 1800-tallet og fram til 1950. I løpet av en 4-5 års periode på slutten av 1930-tallet skal atmosfærens innhold av CO2 i følge denne kurven ha økt med mer enn 50 prosent uten noen naturlig forklaring, for så å falle like fort igjen til et nivå på 290 ppm. Til sammenlikning er CO2-innholdet i dag litt over 380 ppm. Fra 1950-tallet, da vi fikk presise målinger av CO2 i atmosfæren, øker så CO2-nivået jevnt og trutt med 0.5-0.8 prosent i året uten andre store variasjoner.
Vi kan være glade for at karbonkretsløpet ikke varierer så enormt på kort tid uten naturlige forklaringer. Om atmosfærens innhold av CO2 kunne øke naturlig med 50 prosent i løpet av en 5–6 års periode uten noen spesiell utløsende årsak, hadde det virkelig vært fare på ferde for skadelige klimaendringer. Det er tankevekkende at forskere, ansatt på universitetet innenfor de naturvitenskapelige fagdisipliner, kan gå god for slikt faglig vås og presentere det uten forbehold for et intetanende publikum.
Artikkelen baserer seg på en sammenfatning av publiserte CO2-målinger fra 1825 til 1950. Problemet er at mange av disse målingene er unøyaktige fordi målemetodene var for upresise og fordi man den gang ikke forsto fullt ut hvor stor innflytelse menneskelig aktivitet har på prøvetakingen.
Solheim påstår at CO2-analyser i luft kunne gjennomføres med 3 prosent nøyaktighet fra 1857. Det er tvilsomt. Jeg har selv analysert et par hundre luftprøver for CO2 på 1970-tallet med våtkjemisk metode og kan fastslå ut fra erfaring at det er uhyre vanskelig å oppnå den type nøyaktighet.
Men det er først og fremst prøvetakingen som er problemet. Jeg anbefaler Solheim å ta luftprøver i Sinsenkrysset klokken fire en ettermiddag og deretter tolv timer senere klokken 04 om morgenen. Eller ta en prøve i et villastrøk en kald januardag når folk sprengfyrer på vedovnene sine og en ny prøve samme sted fire måneder senere når det er varmt og løvtrærne står ny-grønne og suger til seg CO2. Jeg gjetter på at forskjellene i CO2-innhold vil være et sted mellom 50 og 100 prosent.
Det var denne erkjennelsen som gjorde at man utover på 1950-tallet fant ut at prøvetakingen måtte foregå langt fra menneskelige aktiviteter. Den første målestasjonen ble plassert på Mauna Loa, en innaktiv vulkan på Hawai. Det verdensomspennende «Global Atmospheric Watch» består nå av tilsvarende målestasjoner og den norske stasjonen i dette nettverket ligger på en fjelltopp 400 meter over havet ved Ny-Ålesund på Svalbard.
Debatt om klimaendringer er viktig, men Solheims svært selektive valg av data og publikasjoner og faktafeil bidrar kun til en avsporing av debatten som ikke øker publikums forståelse. Oppmerksomheten rettes i stedet mot faglige forhold som er helt perifere eller irrelevante i den faglige debatten om klimaendringenes usikkerhet. En forsker må ha et ansvar for at hovedtyngden av det vitenskapelige bevismaterialet ikke ignoreres når et så komplekst fagligtema med potensielt store samfunnsmessige konsekvenser formidles til publikum.
Litteratur
Beck, E.-G. 2007. 180 years of atmospheric CO2 gas analysis by chemical methods. Energy & Environment 18:259-282.
Christy et al. 2005. Correcting temperature data sets. Science 310:972-973.
Gillett et al. 2008. Attribution of polar warming to human influence. Nature Geoscience 1:750-754.
Karl. T. et al. 2006. Temperature trends in the lower atmosphere. Steps for understanding and reconciling differences. US Climate Change Science Program. Synthesis and Assessment product 1.1.
Santer et al. 2008. Consistency of modelled and observed temperature trends in the tropical troposphere. International Journal of Climatology 28: 1703-1722.
