Til den pågånde diskusjon i forskning.no om IPCC og klimaprognoser, vil jeg kommentere det sterkeste beviset for at klimagasser står for mesteparten av den globale oppvarmingen de siste 50 år, nemlig klimagassenes fingeravtrykk.

IPPC skriver i sin 2007 rapport (side 668) hvor viktig det er å finne fram til fingeravtrykk som kan skille de forskjellige prosesser som kan føre til global oppvarming.

Fingeravtrykk som klart skiller virkningen av klimagassene fra virkningen av sola, vulkaner, ozon og aerosoler er gjenngitt på side 675 i rapporten. Disse fingeravtrykkene er basert på klimamodeller, og viser at klimagassene skal føre til en sterkere oppvarming i den frie atmosfæren over ekvator.

Dette er vist som det røde området på figuren nedenfor (fig. 1), hvor sterkere rødfarge betyr en sterkere oppvarming.

Allerede i 2006, før fristen var ute til bidrag til klimarapporten, ble det fremlagt en rapport fra US Climate Change Science Program (CCSP) hvor en tilsvarende figur ble laget for observerte temperaturtrender.

Observasjonene er gjort med radiosonder. Figuren er vist nedenfor (fig. 2) , og den viser ingen oppvarming, snarere en svak avkjøling over ekvator.

Klimapanelet tok dette til etteretning, men allikvel skriver de på side 730, at det har vært en “robust deteksjon” av troposfærisk oppvarming som skyldes antropogent (menneskelig) pådriv.

I rapporten fortelles det at effekten ikke er påvist verken ved radiosonde-observasjoner eller ved analyser av observasjoner gjort med satellit (med unntak av en analyse).

Siden troposfærisk oppvarming antakelig er det sterkeste fingeravtrykk som kan brukes til å bevise at global oppvarming skyldes menneskelig virksomhet ved klimagassutslipp, har alle tilgjengelige dataserier blitt analysert på nytt.

Langt flere modeller er kjørt som del av et IPCC sponset modellsammenligningsprosjekt (20CEN). Det er basert på modeller fra nesten alle gruppene som produserer klimamodeller i Program for Climate Model Diagnosis and Intercomparison (PCMDI 2005). Resultatet er gjengitt i en artikkel av Douglass et. al. (International Journal of Climatology 2007)

Figuren nedenfor (fig 3) viser modeller fra 22 forskjellige modellberegningsgrupper, hvor hver gruppe har bidratt med fra 1 til 9 modellkjøringer eller simuleringer (i alt 67).

I figuren er den tykke røde kurven med sirkler middelverdier fra modellene, og de tynne røde kurvene et 2 σ standardavik. Dvs det er 95 prosent sjanse for at en ny modellkjøring skal gi verdier innenfor de tynne røde strekene. De blå kurvene viser radiosonde data fra 4 uavhengige kilder.

Vi ser at ingen av radiosondeobservasjonene er i nærheten av de temperaturvariasjonene som modellene gir, selv om de starter med samme verdier ved bakken. I de små panelene til høyre er det samme gjort for tre uavhengige analyser (RSS, UAH, UMD) av mikrobølgemålinger gjort med et satellittinstrument.

I arbeidet til Douglass et al (2007) er det lagt ned mye arbeide i å beregne usikkerhetene i måleresultatene, og forfatterne finner at ingen av de 4 radiosondeseriene, og at ingen av de 2 av satellittseriene (RSS og UAH), gir overenstemmelse med modellene. For UMD er det ikke mulig å beregne usikkerhet.

Forfatterne Douglass et al. har vist at det på tross av en enorm innsats gjennom de siste 25 år både med hensyn til stadig bedre klimamodeller og bedre observasjoner, ikke er funnet overensstemmelse mellom observasjoner og modeller når det gjelder virkningen av klimagassene på den lavere atmosfære over ekvator der vi skal vente størst virkning.

En skal derfor være forsiktig med å bruke klimamodeller i sin nåværende form til prognoser av fremtidens klima.